White trash

Menneskene ser mot linsen, likevel er det som om de helst vil vike og trekke seg tilbake til gårdsrommet, til utmarken, familien, rusen, kirken, søvnen.

Alle bilder © Kunstnerparet Susanne Schleyer og og Michael J. Stephan, Berlin
hildelindseth
Lindset er novelleforfatter. hilde.lindset@hotmail.com

FOTO: POOR WHITES / ARS
Sprechsaal, Marienstr. 26, Berlin

I dag er cirka 20 prosent av den hvite befolkningen i Sør-Afrika ute av stand til å forsørge seg selv. For til tross for at de mest velstående fremdeles utgjør et hvitt mindretall, og et flertall av svarte lever i katastrofal fattigdom, er de fattige hvite / poor whites / white trash samfunnets store tapere. Denne gruppen faller mellom to stoler. De bor utenfor byene, er bortgjemt i gårdsrom, i fattigdomskvarter i ødemarken eller i camper der drikkevann og strøm hører til sjeldenhetene.

Skam og stolthet. Susanne Schleyer og Michael J. Stephan har i flere uker reist rundt på forlatte steder i Sør-Afrika og rigget til improviserte fotostudioer underveis. Resultatet er de personlige tekstene og 30 svart-hvitt-fotografier i halvtotalt bildeutsnitt. De portretterte har fått beskjed om at de kan komme kledd som de vil. Noen stiller i blusen som ellers bare tas frem til kirkebesøkene om søndagene. Andre stiller som de er, og man aner konturene av en natt, av mange netter, og levd liv.

Archiv Susanne SchleyerDet er fint at de portretterte er tatt ut av sitt miljø, at vi møter dem uten rekvisitter, i de samme utsnittene, foran et hvitt lerret. En slik avgrensning gjør at man lettere kan få øye på mennesket. Årene har satt sterke spor. Her er unge liv som allerede fremstår som om de er på overtid. Ikke bare fysisk, men også i blikkene er det som om noe har kollapset, som om lyset er slukket – om det noen gang var tent.

Blikkene ser mot linsen, allikevel er det som om de helst vil vike, vil trekke seg tilbake til gårdsrommet, til utmarken, familien, rusen, kirken, søvnen. Og nettopp i denne unnvikelsen ligger noe av konfrontasjonen: Vi finnes, men vi er i veien. Vi burde ikke vært her. Det er en holdning som går igjen i fotografiene: Gestene som underbygger følelsen av overflødighet. Armene som gjemmes bak ryggen, de krokbøyde nakkene, tilløp til unnskyldende smil, blikkene som ser frem, men ikke ut, skammen disse holdningene og blikkene formidler. Men her er også sinne og trass og stolthet, heldigvis – kanskje, for selvsagt finnes både skammen og stoltheten side om side; de portretterte er ikke «bare» fattige hvite – de er mennesker.

Å dikte sitt liv. «Jeg er født 7. september 1986. Mitt fulle navn er Anna Cornelia D. OK, jeg kom i grunnen til verden på en ‘plot’, som man sier på afrikaans. Det var i Pretoria, og stedet heter … navnet husker jeg ikke på stående fot. Jeg gikk på skole i Pretoria Voortrekker-Euufees. Der gikk jeg fra første til sjuende klasse. Så byttet jeg, to måneder før videregående, til en annen skole i nærheten. … På denne skolen ble jeg ikke lenge – det var Gerhard Maritz High School. Der gikk jeg bare et par måneder, og så sluttet jeg på skolen. … Det er egentlig en privatsak, men jeg sier det likevel: Jeg var gravid.»

Her er unge liv som allerede fremstår som om de er på overtid.

Hvilke historier ønsker vi å fortelle om oss selv? På en søyle i utstillingslokalet kan de portrettertes fortellinger om store spørsmål – kanskje noen av de største – leses. Fortellingene om barndom, familieliv, fremtidsutsikter, håp og drøm om et lykkelig liv. Det er flere ting som går igjen i disse fortellingene: store søskenflokker, purunge mødre, avbrutt skolegang, rus, vold, arbeidsledighet, hyppig flytting; det snakkes om Gud, mangel på vann, strøm og mat, om oppvekst på gårder der foreldre har måttet selge for selv å bo i brakker i utkanten av gårdstomten, og det snakkes om håp om å se barna vokse opp.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.