White trash

Menneskene ser mot linsen, likevel er det som om de helst vil vike og trekke seg tilbake til gårdsrommet, til utmarken, familien, rusen, kirken, søvnen.

Alle bilder © Kunstnerparet Susanne Schleyer og og Michael J. Stephan, Berlin
Hilde Lindset
Lindset er novelleforfatter. hilde.lindset@hotmail.com

FOTO: POOR WHITES / ARS
Sprechsaal, Marienstr. 26, Berlin

I dag er cirka 20 prosent av den hvite befolkningen i Sør-Afrika ute av stand til å forsørge seg selv. For til tross for at de mest velstående fremdeles utgjør et hvitt mindretall, og et flertall av svarte lever i katastrofal fattigdom, er de fattige hvite / poor whites / white trash samfunnets store tapere. Denne gruppen faller mellom to stoler. De bor utenfor byene, er bortgjemt i gårdsrom, i fattigdomskvarter i ødemarken eller i camper der drikkevann og strøm hører til sjeldenhetene.

Skam og stolthet. Susanne Schleyer og Michael J. Stephan har i flere uker reist rundt på forlatte steder i Sør-Afrika og rigget til improviserte fotostudioer underveis. Resultatet er de personlige tekstene og 30 svart-hvitt-fotografier i halvtotalt bildeutsnitt. De portretterte har fått beskjed om at de kan komme kledd som de vil. Noen stiller i blusen som ellers bare tas frem til kirkebesøkene om søndagene. Andre stiller som de er, og man aner konturene av en natt, av mange netter, og levd liv.

Archiv Susanne SchleyerDet er fint at de portretterte er tatt ut av sitt miljø, at vi møter dem uten rekvisitter, i de samme utsnittene, foran et hvitt lerret. En slik avgrensning gjør at man lettere kan få øye på mennesket. Årene har satt sterke spor. Her er unge liv som allerede fremstår som om de er på overtid. Ikke bare fysisk, men også i blikkene er det som om noe har kollapset, som om lyset er slukket – om det noen gang var tent.

Blikkene ser mot linsen, allikevel er det som om de helst vil vike, vil trekke seg tilbake til gårdsrommet, til utmarken, familien, rusen, kirken, søvnen. Og nettopp i denne unnvikelsen ligger noe av konfrontasjonen: Vi finnes, men vi er i veien. Vi burde ikke vært her. Det er en holdning som går igjen i fotografiene: Gestene som underbygger følelsen av overflødighet. Armene som gjemmes bak ryggen, de krokbøyde nakkene, tilløp til unnskyldende smil, blikkene som ser frem, men ikke ut, skammen disse holdningene og blikkene formidler. Men her er også sinne og trass og stolthet, heldigvis – kanskje, for selvsagt finnes både skammen og stoltheten side om side; de portretterte er ikke «bare» fattige hvite – de er mennesker.

Å dikte sitt liv. «Jeg er født 7. september 1986. Mitt fulle navn er Anna Cornelia D. OK, jeg kom i grunnen til verden på en ‘plot’, som man sier på afrikaans. Det var i Pretoria, og stedet heter … navnet husker jeg ikke på stående fot. Jeg gikk på skole i Pretoria Voortrekker-Euufees. Der gikk jeg fra første til sjuende klasse. Så byttet jeg, to måneder før videregående, til en annen skole i nærheten. … På denne skolen ble jeg ikke lenge – det var Gerhard Maritz High School. Der gikk jeg bare et par måneder, og så sluttet jeg på skolen. … Det er egentlig en privatsak, men jeg sier det likevel: Jeg var gravid.»

Her er unge liv som allerede fremstår som om de er på overtid.

Hvilke historier ønsker vi å fortelle om oss selv? På en søyle i utstillingslokalet kan de portrettertes fortellinger om store spørsmål – kanskje noen av de største – leses. Fortellingene om barndom, familieliv, fremtidsutsikter, håp og drøm om et lykkelig liv. Det er flere ting som går igjen i disse fortellingene: store søskenflokker, purunge mødre, avbrutt skolegang, rus, vold, arbeidsledighet, hyppig flytting; det snakkes om Gud, mangel på vann, strøm og mat, om oppvekst på gårder der foreldre har måttet selge for selv å bo i brakker i utkanten av gårdstomten, og det snakkes om håp om å se barna vokse opp.

Det snakkes om beskyttelse. Om lojalitetsfølelse knyttet til familie og historie. Av og til kommer selvmotsigelser – som hos 64-årige Myra med korset på brystet, som forteller om barndommen: «Jeg har levd et svært lykkelig liv. Jeg var ett av ti barn – vi var fem brødre og fem søstre. Jeg vokste opp på en gård. … Jeg ville ikke ha byttet bort det livet mot et liv i byen, aldri verden. … Selv om man ikke har gull og glitter rundt seg, savner man egentlig ingenting. … Vi hadde ikke spesielt mye, men vi måtte aldri sove på gulvet. Det var nok for oss.»

Eller som hos Netta på 19, som har måttet plassere døtrene hos sine foreldre fordi hun ikke har arbeid, og ikke har mulighet til annet. Hun forteller om stedet der hun vokste opp – omtrent uten vann: «Jeg har det godt her, det er veldig stille, ingen store vanskeligheter, god plass til bobilen, ingen narkotika, ingen alkohol.»

Eller Corne (23), som ikke får jobb på grunn av manglende skolegang: «Men vet du hva, jeg har lært masse, gjennom å bli gravid som femtenåring, å bli mor, og jeg har funnet en mann som kan forsørge meg og barnet.»

Vi forteller våre historier og former dem med tanke på oss selv og de menneskene som har vært og er en del av oss. Slik blir fortellingen om et liv alltid en subjektiv fortelling, en diktning, tilpasset og fortalt med omtanke og lojalitet overfor dem vi vil beskytte.

Jeg kjenner at jeg ikke orker å se mer.

Seigt og klaustrofobisk. Det er en mettet utstilling. Tekstene er mange og lange og til tider beklemmende deprimerende om håpløshet. Det føles seigt, ubehagelig, nesten klaustrofobisk med alle detaljene om de ulykkelige skjebnene. Og så er det kanskje nettopp det seige som gjør at en annen konfrontasjon oppstår: Jeg kjenner at jeg ikke orker å se mer. At jeg ikke makter. Jeg vil vende blikket bort, ut, en annen vei. Jeg vil et øyeblikk akkurat det samme som menneskene på bildet – jeg ønsker flukt. Og idet jeg vil bort, innser jeg at det er nettopp her utstillingen treffer. Ubehaget i historiene har tatt plass i meg nå.

Så – selv om Poor Whites forteller om en bestemt gruppe mennesker på et bestemt sted i verden til en bestemt tid, er en av utstillingens styrker at den kaster skygger utover det lokale. Nettopp gjennom tekstenes berøring av tilhørighet, de narrativene vi lager om oss selv, lojaliteten for familien og for stedet der man vokste opp. Hvordan mennesker drives mellom skam og stolthet – være seg i Sør-Afrika eller et annet sted. Samtidig ligger selvsagt vissheten der om at de fleste av de portretterte står på stedet hvil, og vanskelig kan komme seg videre. Det gjør desperasjonen desto sterkere.

Poor Whites er en utstilling som står i Berlin, som kunne stått i Oslo, som kunne stått i en hvilken som helst by. Ikke bare fordi det er en utstilling om en stigmatisert gruppe mennesker som man godt kan kjenne til – men først og fremst fordi det er en utstilling om å være menneske, og om å overleve.

---
DEL