Wergelands mangfoldige sider

Henrik Wergeland startet sin skrivekarriere med antisemittiske jødestykker. Men han døde som «Allahs oppriktige dyrker». Her er jubilantens lite kjente sider.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Under årets 17. mai vil nasjonalpoeten Henrik Wergeland (1808-1845) bli hyllet som aldri før på grunnlovsdagen. Våren står da også i 200-årsjubilantens tegn:

Hele 565 arrangementer over hele landet er første halvår 2008 registrert hos «Wergeland 2008», den offisielle organisasjonen for Wergeland-jubileet, som er et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet og Eidsvoll 1814. Fram mot hans fødselsdag 17. juni vil hyllesten av den mangfoldige mannen bli ytterligere trappet opp.

Men like fullt finnes det en rekke sider ved Wergeland som knapt nevnes i Norges offisielle hyllest av dikteren, riksarkivaren og jødeforkjemperen. Muligens fordi det ikke helt passer inn i det bildet som erskapt av ham i de 163 år siden hans død.

Slik som for eksempel Wergelands jødeforaktende skriverier.Eller hans avgjørende møte med to marokkanske jøder i Paris, noe som endrethistoriens gang. Eller hans teologiske drøftinger på dødsleiet.

Noe av dette har så vidt piplet fram i offentligheten. Som når Agder Teater forrige uke satte opp dukketeatret «Moses i Tønden», der17-årige Wergeland presenterer jødene som pengegriske og slu. Men de størredimensjonene ved Wergelands liv og virke forsvinner når teatret i sittskolemateriell klarer å omtale jødemytene uten å ta stilling til dem, som når det står om jødene at de «kanskje noen tok for mye renter».

– De videreformidler antisemittiske myter som om de varsanne. Så de bør gjøre noe med dette undervisningsmateriellet, uttalte BjarteBruland, faglig leder ved Jødisk Museum i Oslo, nylig til Fædrelandsvennen.

Jødeforakt

Men Wergelands mangfoldige bakgrunn er mer kompleks enn deoffisielle versjonene som er kommet fram til nå. Han var nemlig et barn av sintid. Eller et barn av sin far, presten Nicolai Wergeland (1780-1848) – antisemitten og Eidsvollsmannen som varledende i innføringen av paragraf 2 i Grunnloven av 17. mai 1814, den somutestengte jøder fra riket. Den samme paragrafen som ble fjernet i 1851, etterderes begges død, noe som først og fremst skyldtes at sønnen tok opp kampen påslutten av 1830-tallet.

I 1824, året før Wergeland begynner på Universitetet,skriver han diktet «Jøden», med flere antisemittiske trekk. Henrik Wergeland erbare 16 år, men i diktet dyrker han henrettelsen av en jøde som beskyldes forspionasje.

Dommen består av at seks jøder skyter på ham i en time. Diktet blir sjelden eller aldri blir nevnt i omtalen av Wergeland, men her eret utdrag fra «Jøden» (se til høyre).

Året etter at Wergeland skrev «Jøden», i desember 1825,skriver han komedien «Moses i Tønden», hvor han harselerer ytterligere medjødene, deres pengegriskhet og deres tysk-gebrokne språk. Kjennskap til dissediktene gjør at Wergelands forvandling våren 1839 blir desto merbemerkelsesverdig. Det er nemlig da han starter sin kamp for jødenesrettigheter i Norge, ved å levere inn sitt endringsforslag til den norskegrunnloven.

Det var interessant nok kun siste setning Wergeland ville hafjernet fra paragraf 2, ikke de foregående om at jesuitter og munkeordener ikkeskulle tåles. Det var ikke religionsfrihet og toleranse generelt Wergelandkjempet for, snarere jødene spesielt. Hvorfor? Et svar kan muligens finnes iParis, dit Wergeland dro i juli 1831 for å oppleve den nye demokratikampen iEuropa.

Marokkanske jøder

I Frankrike blir Wergeland blir inspirert til å kjempe for jødenes sak i Norge. I forfatterens Samlede Skrifter kan vi lese Wergelandsegne beskrivelser av hvordan det gikk til. Det er da han sitter utenforuniversitetet i Paris at han møter de han kaller «De egentlige opphavsmenn tiljødenes emansipasjon».

Dette var en skjellsettende opplevelse for Wergeland, menden blir ofte utelatt når forfatterens biografi skrives. Slik skildrer han selvhendelsen flere år etterpå: «Jeg sprang opp av en malisiøs glede, og derved fårjeg like overfor meg… se toppene på to turbaner. Det var to marokkanske jøder,som fallbød alskens småting, tobakkstøy, snusk, små speil osv.»

For første gang ser Wergeland jøder med sine egne øyne. Hanblir mektig imponert over «deres personers majestet». Men Wergeland synes åvære åpen for mange nye impulser denne julidagen: «Jeg følte meg ydmyket forandem som om jeg stod for to av menneskehetens stamfedre eller foran Abraham ogMelchizedek, under hvis telt kun den ene sanne gud ble dyrket.»

Wergeland kjøper så en tobakkssnadde av de to jødene. Dennehandelen er det som skulle komme til å endre norgeshistorien, ifølge hans egenberetning noen år senere. Wergeland tar forsiktig opp «jødesaken» i 1832, mendet er først fra og med våren 1839 at han for alvor begynner aksjonen. Dendirekte årsaken til det hele er møtet med jødene i Frankrike, skal vi troWergeland selv:

En ettermiddag våren 1839 ligger han nemlig på sofaen iGrønlien, Christiania. Han er røyksugen. Han ber oppasseren Johannes hente noenav «småsakene» han hadde med fra Frankrike åtte år tidligere. Det som haddeholdt seg lengst, var «den lille tobakkssnadde, jeg hadde kjøpt av de tomarokkanske jøder».

«Det var åtte år etter mitt sammentreff med de to jøder, ogsiden hadde jeg ikke ydet dem en tanke. Da begynte røkskyene, som omgav meg,først å vise toppen på to turbaner og litt etter litt sto begge de ærverdigefor meg i de sortegrå kaftaner».

Opp i røyk

Åtte år seinere husker han altså fortsatt hvordan de to jødene så ut. Ikke bare det, men også hva de sa: «Jeg erindret iblant annethvert ord, jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og at de haddesagt, at den var tålelig imot i flere kristne land. Tanken om jødenes stillinghos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»

På en sofa, innhyllet i røyk, inntreffer Wergelands plutselige frigjørende tanke. Han bestemmer seg for at jødene ikke bør behandles dårligere i kristne Norge enn i muslimske Marokko. Han knytter jødensnorske frigjøringskamp an til Norges eget ønske om selvstendighet:

«På en smukkere måte kunne nordmennene ikke takke Gud forfriheten, enn ved å vise hans kårne folk kjærlighet og omhu (…) Således bleforslaget om jødenes emansipasjon til. Æren ikke min, men de to marokkanskejøders! Jeg ville ha begrunnet forslaget på den åpenbarelse, jeg hadde hatt,dersom jeg ikke hadde fryktet for å gi en av stortingsmennene den vittighet tilvåpen, at jeg hadde grunnet den på røk».

Slik avslutter Wergeland sin epistel om «De egentligeopphavsmenn til jødenes emansipasjon». I juni 1839 sender han så sitt grundigeforslag til Stortinget om å oppheve siste passus, om jødene, i Grunnlovensparagraf 2.

Wergeland tilkjenner altså to jøder fra Afrika æren for athan sendte inn det historiske innspillet. Aksjonen mot grunnlovsparagrafenstarter en vårdag i 1839, ganske nøyaktig 25 år etter at Wergelands far våren1814 vedtok den samme paragrafen.

Men historien fortsetter. For hvem har på sin side æren forat de to marokkanske jødene ble behandlet så bra i sitt hjemland? Det var detmuslimske majoriteten i Marokko som Wergeland stiller opp som et forbilde forNorge. Marokko og det store osmanske riket hadde tatt imot flere hundre tusenflyktende jøder og muslimer fra Europa helt siden den katolske inkvisisjonen iSpania i 1492. Det jødisk-sefardiske miljøet var vitalt i Marokko også på1830-tallet, da sultan Abd-ar-Rahman (1778-1859) regjerte.

I Wergelands skrifter dukker muslimene opp som inspirasjongang på gang. I hans grunnlovsforslag kan vi for eksempel lese følgende, medhans egen utheving: «De orientalske og afrikanske jøder utmerket seg fra deøsteuropæiske i flere såvel åndlige som fysiske henseender, fordi de i det Helebehandles menneskeligere af Mahomedanerne.»

Dyrker Allah på dødsleiet

Wergelands kamp fra 1839 handlet altså også mye å anerkjenne muslimenes toleranse, som et tillegg til det å gi jødene rett til å være jøderi Norge.

Fra 1839 og fram til dødsdagen 12. juli 1845 intensivererWergeland sin litterære tematikk av muslimsk toleranse og jødiskfredsommelighet. Etter at forslaget om å oppheve jødeforbudet ikke fårtilslutning fra Stortinget i 1842, begynner hans religiøse grenseoverskridelserfor alvor. Han skriver Røst i Ørkenen, hvor han igjen viser til at tyrkerneviser «større brødreømhet enn hos oss».

Slik kan vi forstå det som gradvis skjer med Wergeland menshan nærmer seg graven høsten 1844. Han misliker ikke bare den spesifikke jødeforakten hos nordmenn, slik det oftest blir framstilt som, men mer den generelle intoleransen i Norge.

Nok et godt indisium på Wergelands religiøse overbevisning på dødsleiet våren 1845 har vi fra byråsjef Wilhelm Lassen (1815-1907), en av landets mest etterrettelige statsansatte. Fra 2. april og utover i maidagene erLassen på sykebesøk flere ganger hos Wergeland i Grotten. Byråsjefen nedtegnet i sin dagbok at Wergeland «oppleste for oss noen korte aforismer, hvori han hadde nedskrevet noen av sine trosgrunnsetninger. Disse begynte med at han ville dø som deist og som en Allahs bekjenner».

Og dette stemmer overens med ordlyden i Wergelands brev tilsin far fra 17. mai 1845. Der skriver nemlig Wergeland: «Mine begreper om Gudsstorhet og egen litenhet oppfyller meg med en sterk trøst. Jeg dør som deist, som en Allahs oppriktige dyrker».

Rett nok hadde Wergeland antagelig lest en oversatt tyrkisk versjon av Koranen, men noen detaljert teologisk kunnskap om islam er vanskeligå finne. Slik sett kan man fortsette å diskutere i hvilken grad Wergeland dødesom muslim, naturdyrker, kristen, humanist eller noe annet.

Men om ikke annet viser brevet fra 17. mai 1845, én månedfør Henrik Wergelands død, at ringen blir sluttet: 37-åringen startet sin diktergjerning med antisemittiske skriver 20 år tidligere, mens nasjonalskalden Wergeland dør som en humanismens forsvarer, med vekt på å bygge broer og forståelse mellom land, kulturer og folk.

Slik kan man feire 17. mai også som en internasjonal dag, i god Wergeland-tradisjon.

---
DEL