ps. Dette er undersaken til hovedartikkelen om Kina.
Ifølge The Economist har Xi Jinping en sjefstenker ved sin side, nærmere bestemt nummer fire i partihierarkiet, også kalt «den mest innflytelsesrike intellektuelle i verden» – Wang Huning. Han er forhenværende professor i statsvitenskap fra Shanghai, en beskjeden fremtoning med tynne briller. I over 20 år har han medvirket til tre generalsekretærers politikk. Der andre har blitt diskreditert og utsortert, har denne figuren bare steget i gradene. Hvem er han?
I en artikkel i Süd-deutsche Zeitung fra april 2023 belyser Daniel Leese– som også skrev innledningen til antologien – den gåtefulle Wang. Han er født i 1955, et barn av kulturrevolusjonen – som han overveiende skal ha tilbrakt med å lese marxistisk teori, i tillegg til forbudt vestlig litteratur. Han var en lysende «arbeider-bonde-student» og avsluttet sitt masterstudium på rekordtid med en avhandling om vestlige suverenitetskonsepter. Wang leste og skrev i mengder, slukte alt fra Erich Fromm via antikkens seksualkultur til «alien»-filmer.
1995 ble den flittige lærde hentet til Sentralkomiteen, som leder for utarbeidelse av politiske retningslinjer, en posisjon han beholdt til 2020. Samtidig kappet han alle tidligere forbindelser. Han sluttet å omgås vestlige forskere. I stedet ironiserte han over deres begrensede forståelse av kinesiske realiteter. Det som gjorde ham så anvendelig som topp-politiker, var hans evne til å finne konkrete politiske løsninger, med en passende ideologisk overbygning, uten å signalisere egne maktambisjoner.
I biografier om Wang tillegges han mye av æren for ideen om «ett land, to systemer», som henspilte på Hongkongs særstilling – og rettigheter, etter å ha blitt løsrevet fra britisk kolonialadministrasjon og innlemmet i Folkerepublikken Kina. Det er lite igjen av disse rettighetene under Xi Jinping. Har Wang Huning endret mening om Hongkong, eller har han måttet innrette seg i tråd med partisjefens vilje? Om svaret overhodet lar seg finne, er det i hans skrifter, fremholder Daniel Leese.
Den første kinesiske læreboken om komparativ politikkvitenskap hører til Wangs sentrale verk, i likhet med studier om korrupsjonsbekjempelse, et verk om særtrekkene ved organisasjonen av den kinesiske landsbygda.
Spørsmålet om hvordan man kan lykkes med å gjøre Kina til en forent, moderne og mektig stat – hjelp av nye kjerneverdier som likhet, patriotisme og nyskapingsånd.
I 2022 utkom hans bok «Politikkens logikk», bygget på marxistiske prinsipper. Men den utgivelsen som nyter størst berømmelse, er en reiseskildring fra 1991 med tittelen America against America. Wang foretok den gangen en seks måneders studietur til 30 amerikanske byer og 20 universiteter.
Grunntankene, slik Leese tolker dem, sirkler rundt spørsmålet om hvordan man kan lykkes med å gjøre Kina til en forent, moderne og mektig stat. Wang skisserer nødvendigheten av omfattende reformer under streng partiledelse. Målet er «et sosialistisk demokrati». Han tar avstand fra Mao og Marx og taler for å øke produktiviteten, blant annet ved hjelp av markedsøkonomiske instrumenter. På denne måten skulle et uunnværlig materielt grunnlag skaffes til veie.
Som hovedoppgave betrakter Wang behovet for å forandre den kinesiske sivilisasjonen, med hjelp av nye kjerneverdier som likhet, patriotisme og nyskapingsånd. I så måte tjente USA som både forbilde og skrekkbilde. Han beundret effektiviteten til næringslivsaktører og et sivilsamfunn som avlastet regjeringen. Derimot, mente Wang, var den angivelige sjanselikheten i USA en farse. Individualisme og frihetsbegreper var kun tilknyttet kapitalinteresser og ville før eller senere resultere i uthuling av det politiske systemet. Disse ideene fra tiår tilbake, mener Leese, kunne vært skrevet i dag.
I Wangs hovedtanker, fremholder han, finner vi en selvmotsigende tendens, mellom politiske mål og praktisk implementering. Kan et sosialistisk, transparent demokrati oppnås ved autoritært formidlede kjerneverdier og teknologisk overvåkning? Her synes det leseren av så vel antologien som av Wang-kjenneren Leeses artikkel som om «verdens mest innflytelsesrike intellektuelle» har landet i skvis mellom egne og sjefens visjoner. Dessuten – Xi Jinpings katastrofale pandemibehandling og landets sviktende næringsliv lover ikke spesielt godt for verken Xi eller Wang.
I vestlig diplomatspråk heter det at Kina er ‘en systemisk rival’. Man aner et betydelig spillerom for kritikk og selvkritikk – i både øst og vest.
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
