Forlag: AUDIATUR og VAGANT
Jeg leser boka, der forordet og essayteksten er omtrent like lange. Jeg befinner meg på en reise gjennom det største reservatet i Arizona og tilliggende stater. En morgen kunne avisa Navajo-Hopi Observer fortelle at den siste såkalte code talker var død, 107 år gammel. Kodesnakkerne ble rekruttert fra det amerikanske forsvaret og utmerket seg særlig i andre verdenskrig, med sitt ubrytelige kodespråk basert på navajoenes eget språk diné, som aldri før hadde vært skrevet ned.
Vi har beveget oss fra en dyrisk forvirring til lyder som er kanalisert inn i artikulert og grammatikalisert meningsproduksjon.
Nå er det ikke det muntlige versus det skriftlige språket filosofen Agamben tar for seg i sin opprinnelige tiltredelsesforelesning ved Milano-universitetet i 2017, og som i fjor ble utgitt som et bonusessay til La voce umana («Menneskestemmen»), men selve stemmen. Det er likevel nærliggende å tenke at muntlige urspråk ligger nærmere «den rene menneskelyden», med kalling på store avstander og samspill med naturen. Hos Agamben er stemmen nemlig den arenaen der det vestlige mennesket har iscenesatt mytologemet om sin egen tilblivelse, i overgangen mellom og i artikuleringen . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement