Vondt når verden brister

Tørke og flom, naturtap og krig, vann- og matkriser i vente. Vold og opprustning, millioner på flukt. Hvor finnes håpet? 

Johan Galtung
Galtung er fredsforsker med 60-års erfaring innen konfliktløsning.

Verdens tilstand er i ferd med å gå fra vondt til verre. Voldsbruk og trusler om vold øker – vi ser en epidemi, ja, en pandemi av vold. Det blir større ulikhet innad i og mellom nasjonene. Politikere kjøper stemmer for penger i falske valg i såkalte demokratier – i virkeligheten plutokratier, styrt av finans. Naturen er krenket, med mindre artsmangfold, mindre symbiose og CFC-gasser i stratosfæren som ødelegger ozonlaget. 

Men det er ikke bare elendighet. Det finnes områder – gjerne styrt av en stat eller en nasjon – som utgjør «poler» i en multipolar verden, der fredelig sameksistens rår. Uoverensstemmelser forekommer, men ikke krig. Hvilke slike «poler» snakker vi om? 

Russland, Kina, India og den islamske region – halve menneskeheten – er i en allianse så viktig at den unngår å bli nevnt i vestlige media.

Anglo-Amerika er én, styrt av USA. Latin-Amerika/Karibia en annen – uten noen klar leder, men hvor Cuba, Nicaragua, Venezuela, Argentina og Brasil spiller lederroller. CELAC, Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños, er et forum som koordinerer alle disse 35 landene. 

Hvordan forholder disse to regionene på den vestlige halvkule seg til hverandre? USA pleide å se ned på Latin-Amerika/Karibia – se området som sin egen «bakgård»; nå dreier de langsomt om, slik at begge isteden ser hverandre som «forgårder», med åpninger for dialog på like premisser i et forum som ennå ikke er fullt konsolidert. 

La oss krysse Atlanteren, til Afrika med sine 54 land. Kontinentet har vært splittet i et muslimsk nord og et pre- og postkolonialt «Afrika sør for Sahara» siden rundt år 700. CELAC-landene frigjorde seg fra sine kolonimakter Spania og Portugal fra 1810, men koloniseringen av Afrika varte helt til 1960. Portugal var med andre ord en tidlig kolonimakt som også dekoloniserte sent. 

Kolonialkapitalismen ødela mye av kontinentet, og millioner av dets innbyggere emigrerer nå til Europa. Disse immigrantene anses som et problem – de bakenforliggende kapitalistisk-kolonialistiske grusomhetene åpenbart ikke.

Hvorfor har dette noen betydning? Hva kan gjøres? Ett svar: Kolonisatorene kan beklage det som skjedde, slik Italias statsminister Silvio Berlusconi gjorde i 2011, i forbindelse med landets bombing av Libya, med sine oaser med kvinner og barn. Beklagelsen fungerte. 

For England og Frankrike er listen over synder lang – og vi venter fortsatt på beklagelsene, også for det som har fulgt i kjølvannet av herjingene: den ekspanderende muslimske kulturen som nå blir spredd med sverdet hevet. 

Etter Leopold 2s folkemord på 10 millioner mennesker i «Belgisk Kongo», kan Antwerpen ennå ikke fremvise noe minnesmerke over ofrene. 

I Kamerun, tidligere engelsk og fransk koloni, kan man forestille seg et fremtidig velfungerende samfunn. I Nordøst-Afrika det samme – et samfunn bestående av Egypt og et føderalt Sudan inkludert Khartoum, der Den hvite og Den blå Nilen møtes. I øst, et samfunn med bånd til Arabia over havet, og omring Afrikas horn, fred mellom Etiopia og Eritrea og de tre Somaliaer, med et demilitarisert Djibouti. Og Kina må holde seg unna! De sørafrikanske grensestatene – også et samfunn. Og enda flere. 

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.