Vondt når verden brister

Tørke og flom, naturtap og krig, vann- og matkriser i vente. Vold og opprustning, millioner på flukt. Hvor finnes håpet? 

Johan Galtung
Galtung er fredsforsker med 60-års erfaring innen konfliktløsning.

Verdens tilstand er i ferd med å gå fra vondt til verre. Voldsbruk og trusler om vold øker – vi ser en epidemi, ja, en pandemi av vold. Det blir større ulikhet innad i og mellom nasjonene. Politikere kjøper stemmer for penger i falske valg i såkalte demokratier – i virkeligheten plutokratier, styrt av finans. Naturen er krenket, med mindre artsmangfold, mindre symbiose og CFC-gasser i stratosfæren som ødelegger ozonlaget. 

Men det er ikke bare elendighet. Det finnes områder – gjerne styrt av en stat eller en nasjon – som utgjør «poler» i en multipolar verden, der fredelig sameksistens rår. Uoverensstemmelser forekommer, men ikke krig. Hvilke slike «poler» snakker vi om? 

Russland, Kina, India og den islamske region – halve menneskeheten – er i en allianse så viktig at den unngår å bli nevnt i vestlige media.

Anglo-Amerika er én, styrt av USA. Latin-Amerika/Karibia en annen – uten noen klar leder, men hvor Cuba, Nicaragua, Venezuela, Argentina og Brasil spiller lederroller. CELAC, Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños, er et forum som koordinerer alle disse 35 landene. 

Hvordan forholder disse to regionene på den vestlige halvkule seg til hverandre? USA pleide å se ned på Latin-Amerika/Karibia – se området som sin egen «bakgård»; nå dreier de langsomt om, slik at begge isteden ser hverandre som «forgårder», med åpninger for dialog på like premisser i et forum som ennå ikke er fullt konsolidert. 

La oss krysse Atlanteren, til Afrika med sine 54 land. Kontinentet har vært splittet i et muslimsk nord og et pre- og postkolonialt «Afrika sør for Sahara» siden rundt år 700. CELAC-landene frigjorde seg fra sine kolonimakter Spania og Portugal fra 1810, men koloniseringen av Afrika varte helt til 1960. Portugal var med andre ord en tidlig kolonimakt som også dekoloniserte sent. 

Kolonialkapitalismen ødela mye av kontinentet, og millioner av dets innbyggere emigrerer nå til Europa. Disse immigrantene anses som et problem – de bakenforliggende kapitalistisk-kolonialistiske grusomhetene åpenbart ikke.

Hvorfor har dette noen betydning? Hva kan gjøres? Ett svar: Kolonisatorene kan beklage det som skjedde, slik Italias statsminister Silvio Berlusconi gjorde i 2011, i forbindelse med landets bombing av Libya, med sine oaser med kvinner og barn. Beklagelsen fungerte. 

For England og Frankrike er listen over synder lang – og vi venter fortsatt på beklagelsene, også for det som har fulgt i kjølvannet av herjingene: den ekspanderende muslimske kulturen som nå blir spredd med sverdet hevet. 

Etter Leopold 2s folkemord på 10 millioner mennesker i «Belgisk Kongo», kan Antwerpen ennå ikke fremvise noe minnesmerke over ofrene. 

I Kamerun, tidligere engelsk og fransk koloni, kan man forestille seg et fremtidig velfungerende samfunn. I Nordøst-Afrika det samme – et samfunn bestående av Egypt og et føderalt Sudan inkludert Khartoum, der Den hvite og Den blå Nilen møtes. I øst, et samfunn med bånd til Arabia over havet, og omring Afrikas horn, fred mellom Etiopia og Eritrea og de tre Somaliaer, med et demilitarisert Djibouti. Og Kina må holde seg unna! De sørafrikanske grensestatene – også et samfunn. Og enda flere. 

Hele Afrika som et samfunn av samfunn, varsomt styrt fra Addis Abeba, mot en slags enhet. Se på kartet: Afrika er enormt, omgitt av fire hav: det antarktiske, det atlantiske, Stillehavet og Middelhavet. 

Og så – det like enorme Russland, med Putin som gjenreiser landets verdighet. Fra delingen av det romerske imperium i 395 evt. har landet i stadig større grad blitt ansett som en fiende – en kald krig som i realiteten har pågått i drøye 1600 år, opphetet av de germanske riddere, Napoleon, Hitler. Men Russland har aldri hevnet seg! Vi bør overskride splittelsen fra 395, søke forsoning, slik pave Francis og patriark Krill har gjort. 

Men Vestens antakelser om hva som vil skje, veier visst mer: «Jeg hater deg fordi jeg har behandlet deg så dårlig at jeg forventer at du slår tilbake.»

Vi må snakke om USA – om den enorme amerikanske kamplysten: 248 militære intervensjoner siden Jeffersons i Libya i 1801, nå i snitt to kriger i året – og projisering av ansvaret over på Russland. Tabuet omkring USA må opphøre, og det faktum at amerikansk krigføring har drept mer en 20 millioner mennesker i 37 ulike land, bare etter andre verdenskrig, må gjøres kjent. Så vel som den kjensgjerning at Russland har vært fredelig. 

Inn kommer Trump – ubalansert, narsissistisk og paranoid. Var han president i et mindre land, ville han ha blitt avslørt – men i et land som selv er narsissistisk, paranoid og autistisk, passer han bare så altfor godt. Uansett: Å bli kvitt Trump er ikke nok til å få slutt på USAs evinnelige krigshissing. 

Russland må ses i sammenheng med SCO (Shanghai Cooperation Organization), en allianse mellom Russland, Kina, India og den islamske region – halve menneskeheten – som er så viktig at den unngår å bli nevnt i vestlige media. Et Eurasia begynner å ta form, et belte, en vei, en øst–vestforbindelse i verden; Vestens kolonialisme forbandt bare nord og sør.

Amerikansk krigføring har drept mer en 20 millioner i 37 ulike land, bare siden andre verdenskrig.

Er dette kinesisk kolonialisme? Kina har vært kreative med sine vinn-vinn-strategier og laget infrastruktur tilgjengelig for alle – men koloniseringsaspektet i statssytemet er åpenbart. Xi Jinping er diktator på livstid. Å frigjøre seg fra Kina blir et nøkkelspørsmål. Mer trafikk mellom øst og vest, også av personer og ideer, er uunngåelig. 

Sør for Russland ligger «det virkelige Asia», delt inn i Vest-, Sentral-, Sør-, Sørøst- og Øst-Asia. I vest: jøder, som i kraft av å være et «bokens folk» (kitab) kan leve i muslimske land og derfor burde gjengjelde dette – altså unngå et Israel reservert for jøder. Syria, et land dypt forankret i islam, har hatt tradisjon for toleranse og burde forstås – ikke som en del av Vestens kolonihistorie, men som et land i intens dialog med Al-Qaida og salafistbevegelsen om hva som er islams sanne natur. I IS’ kalifat «leves» en bokstavelig tolkning – spredd fra Mekka og Medina. 

Sentral-Asia: Det må gjøres slutt på den afghansk-pakistanske grensen fra 1893 (Durand-linjen) for å opprette et sentralasiatisk forbund der Iran og «stan»-landene samarbeider. Sør-Asia: Gigantiske India forvalter SAARC – Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen – relativt godt. Sørøst-Asia: Association of Southeast Asian Nations, ASEAN, en gigantisk sammenslutning av ti stater, lever i fred med hverandre. Øst-Asia: Håp om et nordøstasiatisk samfunn med to Kinaer, de to Koreaer, Japan og Mongolia, som istedenfor USA holder Nord-Korea innenfor gjennom en fredsavtalepolitikk, normalisering og et atomvåpenfritt Korea. Til slutt, Stillehavet, som grunnleggende sett er en polynesisk fredssone.

Konklusjon: Nøkkelprosessen i verden er for dypt dominert av nordvest og av sør og øst – Russland, Kina, den islamske region. Den tredje verden er på vei opp. Fred må promoteres ved å knytte det beste fra nordvest med det beste fra resten: Vi må lære av de to spirituelle lederne i Roma og Moskva.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.