Westworld er et tv-serie-epos basert på spillefilmen med samme navn, skrevet og regissert av Michael Crichton i 1973.
I første sesong møter vi «Det ville vesten» i fornøyelsesparken Delos, som er befolket av såkalte verter: menneskeliknende androider med personlighet og programmerte scenarioer – skreddersydd for å tilfredsstille gjestenes villeste begjær.
Marshall McLuhan skrev på 60-tallet om mediene som forlengelser av det menneskelige sanseapparatet. Wetware-androidene i Delos er også forlengelser, men foreløpig av den ondartede sorten. Tv-serien Westworld, som nå er midtveis i sesong 2, tegner til å bli det kommende decenniums nye Game of Thrones. Med et sjangertypisk utgangspunkt i både en roman og en film, med dertil hørende spinn-effekter, innkoder Westworld siste generasjons populærkulturelle metaforer, med sin tidsriktige miks av techno-estetikk og retro-kultur.
Med et sjangertypisk utgangspunkt innkoder Westworld siste generasjons populærkulturelle metaforer.
I underholdningsparken møter vi en tidløs verden befolket av mytiske figurer, der kulissene er arketypiske baktepper for herremenneskenes sublimerte konflikter, projisert over på maktesløse verts-marionetter. Her får en usminket og utemmet menneskelig underbevissthet utfolde seg i fri dressur, drevet frem av begjærlige storhetsdrømmer og ditto masochisme. I Westworld oppstår verdener – og de går under.
Første sesong
Utgangspunktet for sesong 1 er motsetningsforholdet mellom underholdningsparkens sjefsdesigner Robert Ford og hans eks-kompanjong Arnold Weber. Arnold dør, tilsynelatende før handlingen dras i gang, men legger igjen spor.
Dolores Abernathy er Westworlds eldste fungerende vert og den mest sammensatte karakteren. Hun blir kjæreste med William, alias «mannen i svart», som er arvtaker til det globale Delos-konsernet og den mest kompromissløse medspiller og gjest i Westworld. Sammen legger de ut på jakt etter en labyrint. Williams agenda – løsningen av labyrintens gåte – er nært forbundet med makt og innflytelse i den virkelige verden. Dolores ledes av en indre stemme som likner Arnold Webers og oppdager at hun er medansvarlig for hans død.
Maeve er en eks-bordellmamma som leter etter datteren sin, som har forsvunnet. Hun er den første verten som blir bevisst sin egen status og parkens funksjon som lekeområde for de usannsynlig rike. Maeve lykkes med å «frigjøre» andre verter, som blir hennes allierte under forsøket på å kjempe seg ut av parken.
Fords maliciøse mangel på moral og Nietzscheanske verdensbilde spøker stadig kulissene.
Robert Ford holder en pompøs tale på selve avslutningsfesten i sesong 1 og presenterer sitt nye prosjekt, etter en innledende Nietzsche-inspirert postulering av homo sapiens, altfor menneskelige innstilling: «Jeg la merke til at noen fulgte med, noen som kunne forandre seg, så jeg begynte å komponere en ny story for dem. Den begynner med fødselen til et nytt folk, de valgene folket må ta, og folket de vil bestemme seg for å bli … en skurk ved navn Wyatt og et drap, utført etter eget ønske denne gangen. Dessverre blir dette min siste fortelling …» Den Wyatt-besatte Dolores henretter Ford umiddelbart, med et nakkeskudd, og retter deretter sin Colt 45 mot selskapet av verter og gjester.
Gjentakelser
Er hukommelsen konstituerende for menneskelighet? Hva skjer med en maskin som forsynes med selvbevisst hukommelse og minner? Helt siden lanseringen av kultklassikeren Memento (2000), har manusforfatter og regissør Nolan vært opptatt av noen tilbakevendende grunnspørsmål. Et av de viktigste er funksjonen til den menneskelige hukommelse og hvordan opprettholdelsen av identitet er avhengig av unike, men gjentatte, narrativer basert på personlige minner.
Arenaen i sesong 2 av Westworld overtas gradvis av en ny generasjon androider, med gryende selvbevissthet og evne til å huske tidligere hendelser, gjenkjenne opplevelser og endre atferd. Selv om de stadig var å betrakte som roboter, hadde androidene allerede i sesong 1 en innebygget solidaritets-refleks og kunne kommunisere med flokken på et subliminalt nivå.
I sesong 2 inntrer en uventet forandring: Selvbevissthet, oppstår og med det følger en høyere type intelligens, som om et flash av opplysning gjør androiden mer lik menneskene som har skapt dem. Den nye generasjonen androider har en klart videreutviklet kommunikasjonsevne, selv om de færreste av dem ser ut til å ha noen empati med verken mennesker eller likemenn. Tross sin nyervervede selvbevissthet forblir de fleste hevndrevne rovdyr, der en hobbesiansk selvopprettholdelsesdrift dominerer. Dolores – ubestridt skjoldmøy og leder for den mest målrettede flokken – er i kraft av sin alder utstyrt med både komplekse minner og en tiltvunget identitet. Hennes svakhet er sviktende tidssans, med den følge at minner forveksles med reelle opplevelser, og følelser blir tvingende tilskyndelser.
Dobbelthet
Hvordan kan vi styre mennesket hvis mennesket ikke styrer seg selv? Kan tilfredstillelsen av begjær kombineres med overvåkning? Hvordan henger vitenskapelig innovasjon og kommersiell suksess sammen med drakoniske koloniserings-prosjekter og undertrykking av minoriteter? Under de klassiske, konfliktdrevne motsetningene i Westworld skimtes et annet, ledemotivisk tema, som handler om gjentakelse og dobbelthet. Er det menneskets dobbeltnatur som forstyrrer maktmenneskenes monumentale prosjekter?
I underholdnings-parken møter vi en tidløs verden befolket av mytiske figurer.
Dobbeltheten har en rekke ulike skikkelser og kommer til uttrykk på flere fortellerplan, både i plot og karakterer. Et nærliggende eksempel er relasjonen Ford/Arnold, som kulminerer med at Dolores terminerer Arnold og ender med at Ford iscenesetter sin egen henrettelse. Men tilbaketrekningen er tvetydig, det er usikkert om det er Ford vi ser holde sin egen gravtale. Det kan like godt være karakteren, supervert-Ford som har gjort seg overflødig, etter å ha utstyrt vertene med selvprogrammerende ressurser. Og Dolores drepte kanskje heller ikke Arnold, det var bare Bernard.
Et annet eksempel på en dobbeltkarakter er William, som også opptrer i to skikkelser, både i og utenfor Delos. «Mannen i svart» har et klart prosjekt gjennom hele spillet – å løse labyrintens gåte, en gåte hvis svar er tvetydig. Fra mytologien vet vi at øya Delos er guden Apollons sted, den dag i dag vedlikeholdt som et tempel for evig liv. Under myten om labyrinten skjuler det seg både innsikt i det typisk menneskelige og erkjennelsen av det barbariske knyttet til skapelsen av unaturlige livsformer. Williams innovative engasjement i parken skal bidra til helbredelsen av Mr. Delos gjennom en «eksakt gjengivelse». Men den digitale dupliseringen av et menneskelig selv betyr på ingen måte at ringen er sluttet.
Innsikt eller evig liv?
Et menneske som har innsikt i sin doble natur og sine handlingers utilsiktede konsekvenser kan likevel makte å manøvrere mellom motsetningene på en etisk forsvarlig måte. Men det spørs om et digitalt selv-duplikat bør tillegges en tilsvarende grad av dømmekraft. Underholdningsparken Delos er et simulacrum for forlystelse, som i tillegg blir fremstilt for å overvinne døden, og dermed forsyne opphavspersonene med evig liv.
I Westworld oppstår verdener – og de går under.
Mr. Delos’ desperate jakt på et botemiddel for sin dødelige sykdom gjenspeiler i et en-til-en-forhold utviklingen i Westworld-verdenen. Det gigantiske sosiale eksperimentet med vertenes ervervelse av selvbevissthet og foreløpige frigjøring fra sine herskere representerer samtidig et nytt skritt på veien mot lyset. Jakten på programmet, eller teknologien som skal skape en digital dobbeltgjenger for Mr. Delos, styres av samme fornuft. Selv om slett ikke alle verter er like hevngjerrige og nådeløse som Dolores.
Voldskultur versus anarkisme
Gjennom karakteren Maeve presenteres vi for et scenario med motsatte intensjoner og handlingsmotiver: Maeve drives av et omsorgsprogram, et imperativ om å gjenfinne sitt forsvunne barn. Fords appell på avslutningsfesten, gir henne en oppvåkning og impuls til å søke ut av parken, ut til menneskenes verden. Fords program lever sitt eget liv, men i Maeves tilfelle er det noe annet enn ren selvoppholdelsesdrift som styrer. Motstykket til Dolores’ nådeløse maktsøken og revansjelyst er et empatisk, klarsynt vesen av kommunalistisk type og med en empati som omfavner fellesskapet, men ikke nødvendigvis andre androider. En feministisk akse med ytterpunktene voldskultur versus anarkisme, personifisert gjennom Dolores og Maeve, er derved antydet.
Fords maliciøse mangel på moral og nietzscheanske verdensbilde spøker stadig kulissene. Som fra en døende guds perspektiv lar han ulike etisk-politiske scenarioer utspille seg. Spranget er tatt fra en verden av automater via et hevndrevet, rudimentært rettssystem som står opp mot en mer kollektiv, åndelig og ivaretakende kultur. Når samuraiene dukker opp, innser vi at dobbeltheten også er interpersonal. Bordellmammaen og geishavertinnen viser seg å være tvillingsjeler, duplikater av hverandre, iscenesatt i ulike kontekster. Kurosawa møter Yul Brenner. Arnold møter stadig Ford. Mens ulykksalige Mr. Delos må tilbringe sin skyggetilværelse som en uferdig simulering av sitt tidligere selv, fanget mellom to tilblivelser – som en vandød, eller som en plaget Promethevs.
