Voldens slaver i Liberia

Liberia ble opprettet for å huse frigjorte slaver fra USA. I stedet har liberianerne blitt slaver av vold – personifisert av Charles Taylor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Liberias ulykke startet for alvor første juledag 1989. Charles Taylor – sønn av en liberiansk mor og en amerikansk far – forlot da sammen med sine opprørere i National Patriotic Front sine baser i nabolandet Elfenbenskysten og invaderte Liberia.

Dette ble ikke bare starten på en seks år lang blodig borgerkrig, som de siste årene igjen har blusset opp. Snart skulle Taylors regionale ambisjoner i Vest-Afrika og de stridende partenes ufattelige overgrep smitte over på nabolandet Sierra Leone, og senere også Elfenbenskysten og Guinea.

Liberia betyr egentlig «de frigittes land». Landet ble opprettet på 1800-tallet for å huse frigitte afroamerikanske slaver fra USA. Lite minner om dette i dag når TV-bildene fra hovedstaden Monrovia ruller over skjermen.

Ris-opprør

Siden Liberia fikk sin uavhengighet i 1847, opplevde republikken relativt rolige og framgangsrike år helt fram til 1980, ifølge det amerikanske utenriksdepartementets bakgrunnsinformasjon om landet.

Liberia var gjennom disse 133 årene imidlertid en ettpartistat, styrt av partiet True Whig Party (TWP). TWP ble totalt dominert av de nylig ankomne afroamerikanerne og deres etterkommere (Americo-Liberian), til tross for at disse kun utgjorde en liten del av innbyggerne (5 prosent i dagens Liberia).

Da TWP økte prisene på ris førte dette i 1979 til opprør – et opprør som i 1980 endte med at Samuel K. Doe tok makten ved et militærkupp og henrettet TWPs siste president, William R. Tolbert.

Rømte fra USA

Doe ble dermed Liberias første president som ikke stammet fra de afroamerikanske innvandrerne.

En av Does menn på den tiden var den karismatiske Charles Taylor, som ble med i Does regjering. Taylor falt i unåde hos Doc, ble imidlertid anklaget for juks og fanteri, og flyktet til USA, hvor han ble arrestert. Av alle ting klarte Taylor å rømme fra varetekt og flyktet tilbake til Afrika. Og det var i Elfenbenskysten, ved grensen til Liberia, at mannen med amerikansk far og utdannelse i USA bygde opp National Patriotic Front of Liberia (NPFL).

Samuel K. Doe var ingen populær mann, verken som militærdiktator fra 1980 eller som president med et frynsete rykte etter valget i 1985.

Da Charles Taylor og hans menn rullet over grensen til Liberia 24. desember 1989 skulle derfor opprørernes marsj mot Monrovia bli seierrik i første omgang.

Doe henrettet

Knappe seks måneder etter NPFLs første angrep, sto rebellene ved utkanten av Monrovia.

Men NPFLs framgang gikk brutalt ut over de sivile; 200.000 drepte og en million flyktninger førte til at ECOWAS (økonomiske samkvem av vestafrikanske land) intervenerte og hindret Charles Taylor i å innta hovedstaden.

Utbrytere fra NPFL, Prince Johnsons Independent National Patriotic Front of Liberia (INPFL) klarte imidlertid i september 1990 å ta president Samuel K. Doe til fange og henrette ham før ECOWAS lyktes i å opprette en overgangsregjering i oktober 1990.

Charles Taylor nektet ikke uventet å samarbeide med overgangsregjeringen og fortsatte sin brutale krigføring.

Vant valget

Innen 1992 hadde diverse krigførende fraksjoner dukket opp i borgerkrigen – fraksjoner som ble absorbert i overgangsregjeringen ledet av president Dr. Amos C. Sawyer.

Etter år med krig, fredsforhandlinger og avtagende militærmakt, gikk Charles Taylor til slutt med på å opprette en fem manns overgangsregjering. Fredsavtale mellom de stridende partene ble undertegnet i 1995 og demokratiske valg gjennomført 19. juli 1997.

Valget av president ble vunnet av Charles Taylor med et overveldende flertall på 75 prosent, angivelig fordi liberianerne var redde for ny krig hvis Taylor tapte valget, ifølge amerikansk UD.

Likefullt; det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, godtok valget av den beryktede krigeren.

Diamanter i lomma

Den seks år lange borgerkrigen har etterlatt seg et land fullstendig i ruiner. Landet har så godt som intet helsesystem, og Monrovia er uten vann og elektrisitet.

Den karismatiske Charles Taylor framstiller seg selv som en demokratisk president. I stedet risikerer han nå å bli stilt for den FN-støttede spesialdomstolen i Sierra Leone.

Krigen i Liberia initierte en regional krise som kastet nabolandet ut i en minst like brutal borgerkrig i 1991. Elleve år, titusener av drepte og to millioner flyktninger senere lyktes det omverdenen å stanse kamphandlingene og avvæpne Sierra Leones regjeringssoldater og de beryktete opprørerne i Revolutionary United Front (RUF).

Taylor anklages for å ha gitt RUF militær og økonomisk støtte i bytte mot diamanter fra områdene RUF har kontrollert – diamanter som angivelig har gått rett i lomma på Liberias president.

Overhengende

De siste tre år har igjen kamphandlingene blusset opp i Liberia, og faren for at konflikten spres til andre land i regionen er overhengende.

Ifølge organisasjonen International Crisis Group (ICG) har president Taylor bare fortsatt sin tvilsomme støtte til opprørere i naboland – et klart brudd på FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1343 vedtatt i 2001 med Norges stemme.

Taylor har nå skiftet fokus fra RUF og Sierra Lones diamanter til Elfenbenskysten hvor han bruker opprørere til å beskytte tømmerinteresser og forsyningslinjer.

Taylor bærer imidlertid ikke ansvaret for spredningen av konflikten alene, mener ICG. I den nordvestlige delen av Liberia støttes opprørsgruppa Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) av myndighetene i Guinea, mens en ny gruppe, Movement for Democracy in Liberia (MODEL) støttes av presidenten i Elfenbenskysten.

Ny militær offensiv

De siste årene med kamphandlingene har ifølge ICG fulgt et fast mønster. LURD har i begynnelsen av året angrepet mål langt inn i Liberia før regntiden begynner i juni/juli.

Deretter har regjeringen – til tross for våpenembargoen mot landet vedtatt i Sikkerhetsrådets resolusjon 1343 – skaffet nye våpen og forsyninger, og drevet opprørerne tilbake.

Denne våren har imidlertid LURD med MODELs hjelp innledet en militær offensiv som har ført dem helt til Monrovia. Til tross for at Charles Taylor har 20 ganger så mange soldater under våpen, kontrollerer opprørerne nå det meste av landet.

En presset president Taylor sitter nå i Monrovia med ryggen mot veggen, sammen med en desperat og sulten sivilbefolkning på minst 1,3 millioner mennesker.

I snart to uker har hovedstaden vært beleiret av opprørerne. Sykehusene er overfylte av sårede, vann og mat mangler.

Fredsavtalen undertegnet 17. juni i år – som skulle sette en stopper for kamphandlingene og forutsatte at Taylor skulle gi fra seg makten – er foreløpig i det blå. Gjentatte «tilbud» om våpenhvile fra opprørernes side har blitt avvist av Taylor.

ECOWAS har varslet at de vil sende en afrikansk fredsstyrke, bestående hovedsaklig av nigerianske soldater, men sier at finansieringen er et problem. USA, som har 2200 marinesoldater stasjonert utenfor Liberia kyst, har lovet å støtte ECOWAS-styrkene, men først etter at kamphandlingene har opphørt.

Med stadig tap av livet til amerikanske soldater i Irak er president George W. Bush lite lysten på å involveres i nye kamphandlinger.

Og mens det internasjonale samfunnet nøler med å gripe inn, nærmer situasjonen i Liberia seg en humanitær katastrofe. Spørsmålet er om Charles Taylor, mannen som startet det som karakteriseres som en av de blodigste borgerkrigene i Afrika, overlever også denne krisen.

---
DEL

Legg igjen et svar