Voldens utilsiktede skadevirkninger

Skyggen av vold kan strekke seg langt og vidt, og disse to filmene viser den indirekte skaden som fortsetter lenge etter at den direkte volden har opphørt.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Shadows/A Murder in Mansfield

Noa Aharoni/Barbara Kopple

Israel/USA

«Velkommen til mørkets hjerte.» Med disse ordene introduserer Yigal Schwartz oss til det som er igjen av hans tidligere barndomshjem, nå en overgrodd ruin han refererer til som et sadomasochistisk fengsel. Det er stedet hvor hans, la oss si «dysfunksjonelle», familie bodde. I stallen pleide faren å banke opp søsteren hans. Shadows er en film om andregenerasjons overlevere fra holocaust, en identitet som åpenbart er så sterk at filmen nevner det etter å ha introdusert hver av de tre protagonistene med deres (tidligere) yrke og familiestatus.

Shadows viser tre andregenerasjons overlevere som ikke bare bærer arrene etter foreldrenes traumer, men som i sin tur er kilder til arr på egne barn. Yigal Schwartz’ mor deltok i dødsmarsjene, og ble misbrukt og voldtatt. Hun var den eneste i familien som var med i disse marsjene, og Schwartz strever med å forstå hvordan det var mulig. Under en familiesamling blir det tydelig at emnet er tabu. Historien er for smertefull til å bli fortalt, og vi får ikke egentlig noe tilfredsstillende svar.

Eitan Michaeli, en pensjonert sikkerhetsoffiser, har problemer med enhver autoritet og med sin mor Hava. Hun får oksygen hele tiden og er svært svak. Han besøker henne pliktskyldigst, men er ute av stand til å gi uttrykk for selv den minste form for hengivenhet. Mens moren hans prøver å åpne opp og snakke om deres gjensidige følelser før hun forlater denne verden, føler Michaeli at det er for sent til det, og ser oppriktig frem til den lettelsen det vil være når hun dør.

Miri Arazi, en håndskriftgransker knyttet til rettsvesenet, og uønsket datter, forteller hvordan foreldrene hennes alltid fulgte nøye med på hva hun sa og gjorde, og forsikret seg om at hun skjønte hva for en skuffende og verdiløs noksagt hun var. Når hun ser igjen leiligheten de bodde i og bygningen faren hennes kastet seg ut fra, forteller hun om farens overgrep. Hun hører også på farens opptak av sine egne krigserfaringer – det han ikke kunne dele med mennesker kunne han tydeligvis dele med en maskin.

Det er åpenbart at voldens utilsiktede skadevirkninger rekker forbi barna og til barnebarna.

En tredje generasjon lider. Det er ikke så mye disse historiene som gjør Shadows verd å se, for det har vært andre dokumentarfilmer om andregenerasjons overlevere, som for eksempel The Price of Survival (Louis van Gasteren, 2003). Snarere er det utvidelsen fra andregenerasjon til den tredje som gjør denne filmen spesielt sterk. Schwartz forsøker å verne sin unge datter Zohar fra grusomhetene i familiehistorien, dermed forlenger han tausheten. I en kort telefonsamtale i filmen kommanderer Michaeli sin sønn Roy til å se etter bestemoren sin mens han og kona hans er på reise, selv om det verste kan skje. Han tåler ikke å bli motsagt. Arazis sønn Avi er temmelig eksplisitt når han beretter om sine minner: «Du pleide å gå rundt huset som en streng sersjant og skrike …» Det er åpenbart at voldens utilsiktede skadevirkninger rekker forbi barna og til barnebarna.

Shadows hviler tungt på historiene som blir fortalt av deltakerne, og det visuelle språket underbygger fortellingen om disse hendelsene. Men det er noe som må sies til fordel for mengden av snakkende hoder i filmen: Historier som disse trenger møter ansikt til ansikt for å bli fortalt og lyttet til. Familiebilder er også tatt med, og viser tilsynelatende lykkelige foreldre og barn, i skarp kontrast til historiene. Musikken er mer problematisk, ettersom den understreker offerrollen til de tre protagonistene. Dermed forsterker filmen offer-aspektet heller enn å gi disse menneskene styrke.

Forblindende nærhet. En annen type utilsiktet skade danner grunnlaget for Barbara Koppers nye film A Murder in Mansfield. Kopple skildrer Collier Landrys bestrebelser på å finne en avslutning på sin familiehistorie: Faren hans har angivelig drept moren, og som 12-åring vitnet Landry mot sin far i retten. Nå, i en alder av 38, søker han forsoning med familien, hvorav begge sider har brutt med ham – én fordi han minner for mye om sin far, den andre fordi de mener han forrådte faren. Landry er merket av å ha mistet moren, familien og fellesskapet, og håper at faren til slutt vil vedgå sin skyld. Men det gjør han ikke. Så usannsynlig det enn kan virke, fortsetter faren å nekte for at han har drept moren, og gjentar at det var en ulykke. Landry ønsker bare å få sin versjon av sannheten bekreftet, og er ikke åpen for andre muligheter. Til slutt innser han at han må forsone seg med at han har mistet faren såvel som moren. Mer problematisk er det at filmskaperen blindt følger Landrys versjon av historien og aldri stiller spørsmål ved hukommelsen hans eller vitneutsagnet hans som ung gutt. Landry er filmfotograf av yrke. Det virker som nærheten til personen har kommet i veien for en etterforskende tilnærming til stoffet.

Begge filmene viser oss hvordan vold påvirker dem som er direkte berørt av den, men også sekundære ofre som tredjegenerasjonen og vitnet.  

Begge filmene viser oss hvordan vold ikke bare påvirker dem som er direkte berørt av den, men også sekundære ofre, som tredjegenerasjonen og vitnet. Gjennom veiledning har Landry lært at å tilgi betyr å gi slipp på noe, å akseptere at hva som enn hendte er det ikke lenger ditt problem. Dessverre er dette i de fleste tilfeller lettere sagt enn gjort.

---
DEL