Vold og terror har blitt dagligdags – noe alle småprater om. Menn, kvinner, ungdommer og små barn, regjeringen, folket, milliardærer, fattige gårdsarbeidere, intellektuelle og analfabeter. Alle. Likevel snakkes det sjeldent om de underliggende årsakene og voldens røtter i kulturen og samfunnet. Så å si ingen går inn på historie, filosofi, psykologi, kunst, religion eller etikk i denne sammenhengen.
Hvordan skal vi kunne få bukt med politisk terror, militær terror og polititerror når vi samtidig støtter det i hverdagen, i tankesettet vårt, i kultur og moral, fra vugge til grav?
Hvordan skal vi kunne få bukt med terrorismen uten at vi er villige til å se på de dypere underliggende årsakene og røttene det har i historien og i patriarkalsk kapitalistisk klassetenking i både Vesten og Østen?
Patriarkatets vold. Siste nytt fra Washington forteller en del om voldens utvikling og karakter. USA står overfor store utfordringer. Psykisk og fysisk vold og tortur i den moderne amerikanske kulturen har utviklet seg til å bli verre enn en rå og primitiv jungel. Den siste tiden har vi fått innblikk i amerikansk politivold, når politiet ble stilt overfor de fredelige protestene som har eksplodert i omfang i mange amerikanske byer. Også i USA protesteres det mot maktmisbruk, overgrep og vold, men i dette tilfelle fra det jødisk-kristne patriarkatet.
Likevel er det mange som ser ut til å tro at terrorisme og vold kun finnes i våre arabiske land. Vi er visstnok de eneste som er voldelige og driver terror, på grunn av våre østlige gener, fra arabere og berbere, eller fordi islam skal være den eneste religionen som oppfordrer til patriarkalsk vold og drap på vantro. Men det er kjent at de verste islamske terrorgruppene, som Daesh, Al-Qa’ida, Taliban og Boko Haram, opprinnelig er amerikanske, europeiske og israelske konstruksjoner, som tjener deres grunnleggende kolonialistiske mål.
Vi finner eksempler på det samme i hele verdens religionshistorie – fra jødedom til kristendom, islam, buddhisme, hinduisme og fler. Hav av blod har blitt spilt i Guds navn, i profetens navn, i helgeners navn, og i navn vi aldri har hørt om.
Religion og politikk har ikke vært adskilt i noe land, verken nå eller tidligere. Alle religioner er patriarkalske klassesystemer som gjemmer seg bak politikk, eller politikken gjemmer seg bak religionen. Religion og politikk er ikke reelt adskilt i noe land, selv ikke i dag, selv ikke i land som kaller seg demokratiske, siviliserte og moderne – som for eksempel Israel og bestevenninnen hennes, USA.
Én verden. Det har blitt en del av det politiske spillet og den historiske ignoransen vi lever i, at vi trekker opp et skille mellom vold i en «første verden», «andre verden» og «tredje verden» – og mellom den vestlige sivilisasjonen og andre sivilisasjoner i øst og sør. Vi bor i én verden. Underlagt én patriarkalsk kapitalistisk sivilisasjon og én maskulin kultur. Stratifisert på grunnlag av vold, makt, voldtekt og terror – på tross av ønsker om demokrati, sosial rettferd og fred.
Hvor mange sosiale revolusjoner har eksplodert i verden? Blant annet i Egypt. Mot patriarkalsk vold og klassestyrt undertrykkelse. Hvor mange av disse revolusjonene har kokt bort i kål? Folk er fremdeles underkuet, både menn, kvinner og barn.
Dette får fortsette å skje på grunn av klasseverdiene vi lærer guttebarna våre hjemme og på skolen: maskulinitetskonseptet som er basert på makt og kontroll, ære, stolthet, kald logikk og mannlighet. Jentebarna derimot lærer femininitetskonseptet som en antitese av maskuliniteten, det vil si som underlegenhet og underkastelse. De lærer å akseptere ydmykelse, og å se seg selv som en kropp som eksisterer kun for mannens nytelse, uten å kunne ha egne tanker eller egen vilje.
Ros og juling. Helst siden jeg var liten har jeg følt at verdiene og konseptene jeg fikk presentert hjemme, på skolen, på gata, på radioen og ellers i samfunnet strippet meg for all min menneskelige verdi. Det føltes som et direkte angrep på tilliten jeg hadde til min egen intelligens – som ville protestere mot underkastelse, lydighet og ydmykelse. Samtidig fikk min knekte, lydige søster ros og belønninger, og ble sett på som den ideelle kvinnen.
Disse ideene får utvikle seg fritt i personlighetene til våre sønner og døtre. De er redde for å bli mobbet og anklaget for å være homser og lesber, å ikke være mannlige nok eller kvinnelige nok.
Guttene blir vant til å oppføre seg arrogant og styrende, og jentene blir vant til å underkaste seg og leve med ydmykelser, dag ut og dag inn. Hvert eneste sekund av livet legger det seg lag på lag av nedverdigende og sårende minner i jentenes bevissthet og underbevissthet. Det blir en del av følelseslivet og tankene deres, så de ikke lenger kjenner seg urettferdig behandlet eller i det hele tatt har noe i mot å få juling av broren eller mannen sin.
Voldens innlæring. Guttene derimot får instruksjoner om å være menn, ikke kvinner, og å bli en sterk og dominant far – en «skikkelig mann,» som har rett til å straffe og slå sin søster, sin kone og sine barn, så de adlyder og underkaster seg hans ordre. En bror blir vant til å se på sin søster og sin mor og andre kvinner uten hensyn og uten respekt, og sympatisere med lover, religion, etikk og kunst som støtter opp om disse samme verdiene som er kilde til volden som gjennomsyrer familien og landet.
Både revolusjonspartiet og den dannede mann har forkastet klassebasert vold, politisk vold og diktatorenes undertrykkelse. De tar avstand fra storebror ser deg-mentaliteten som George Orwell beskrev, og Tusen og én natts kong Sharayars brutale vold, da han drepte alle kvinnene som hevn for at hans kone var utro.
Sharayar ble ikke straffet for voldsforbrytelsene sine, men ble belønnet med trofast underholdning fra Sjeherasad, som forteller ham vakre historier hver kveld, og senere føder ham tre guttebarn. Selv libanesiske May Ziades berømte litterære salong inkluderte bare menn, flere av dem direkte kvinnefiendtlige, som for eksempel Abbas Mahmoud Al-Akkad. Ikke en eneste kvinne deltok i dette fellesskapet.
Det patriarkalske samfunnet hadde ikke plass til en skjønnlitterær forfatter som May Ziade (1886-1941), og har ikke levnet henne noe større ettermæle enn som pasient på et mentalsykehus.
Det er dette ingen vil snakke om i forbindelse med vold og terror.
Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.
Nawal El-Saadawi (f. 1931) er lege, forfatter, feminist og en av Egypts ledende intellektuelle. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden juni 2009. I nettavisen Egyptian Streets ble El-Saadawi tidligere i år listet opp som en av tjuetre egyptiske kvinner som har skapt historie.
Ny Tid 16. januar 2015
