Voksende opposisjon i Estland

På ti år har Estland blitt den beste markedstilpassede gutten i den gamle Østblokk-klassen og EU-medlemskap venter på neste trinn. Likevel vokser nå opposisjon mot regjeringens politikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Til høsten er det ti år siden Estland rev seg løs fra Sovjet. Siden da har de fleste estere trykket markedsøkonomien til brystet, og de politiske debattene har dreid seg om andre saker. Mens det har vært en generell enighet om snuoperasjonen i økonomien, har politikken dreid seg mest om saker som gjelder den store russiske minoriteten, og hvordan landet skal klare å holde Russland på avstand.

Estlands overgang til markedsøkonomi har blitt sett på som en stor suksess. Landet har klart å tiltrekke seg mye utenlandske investeringer, privatiseringen har gått fortere enn i noe sammenlignbart land og den økonomiske veksten har vært gjennomgående høy. 80 prosent av tidligere statlig eide selskaper er nå privatisert. Estland ligger på fjerdeplass over statistikker over økonomisk åpenhet, bare slått av Hong Kong, Malaysia og Singapore. Men mens Estlands hovedstad Tallin glinser av nye biler og forretningsbygg, lever en femtedel av befolkningen i direkte fattigdom. (UNDPs Human Development Report 2000). Arbeidsløsheten vokser jevnt og trutt, særlig blant den russiske minoriteten, og i den siste tiden har regjeringen hatt en tøff jobb med å forsvare en kontroversiell privatisering av jernbanen. Og den estiske regjeringens viktigste sak gjennom flere år, EU-medlemskap så fort som mulig, møtte denne våren for første gang motstand hos et flertall av befolkningen. I junimålingen var 58 prosent av esterne mot EU.

Skaper fattigdom

– Dagens økonomiske politikk skaper fattigdom, sier Liina Tonnison, finanspolitisk talskvinne for the Central Party i Estland. Partiet er i opposisjon og er regnet for å være noe som kan kalles et sosialdemokratisk parti.

Tonnison mener at Estland burde bruke mer penger på velferd, men at det største problemet i dag er at den økonomiske politikken skaper store forskjeller mellom folk.

– Skattesystemet vårt er helt flatt, noe som betyr at alle betaler rundt 26 prosent i skatt uavhengig av hva de tjener. I fjor kuttet regjeringen skatten på reinvestert inntekt for bedrifter, og dette skattelettet tapte landet store summer på. Penger vi kunne brukt på velferd, sier Tonnison. Hun mener at regjeringen ikke bryr seg om de fattige.

– Det eneste regjeringen er opptatt av er å få nye investeringer. Selvfølgelig er utenlandske investeringer viktige for oss, men i dag har disse investorene fått for mye makt. I tillegg har det vært mange tilfeller av korrupsjon innad i regjeringen i det siste, sier Tonnison, og er spesielt skeptisk til hvordan de siste privtatiseringene av statlig eiendom har foregått.

Vanskelig privatisering

Estland har fått mye heder og ære internasjonalt for en kjapp og effektiv privatisering av statlige selskaper. I forhold til mange andre tidligere Østblokkland har prosessen gått nokså smertefritt.

Kanskje helt til den estiske jernbanen ble privatisert denne våren. Jernbanen er verken veldig godt utbygd eller mye brukt, men viste seg å være veldig populær blant utenlandske investorer. Mye av grunnen er at jernbanen forbinder Russland med havnen i Tallin og er lønnsom fordi den er en av hovedrutene for transport av olje. Men privatiseringen ble etter hvert en real hodepine for regjeringen. Den ble stadig anklaget for korrupsjon, og media avdekket at flere av de interesserte investorene hadde en mildt sagt tvilsom fortid. Da det ble avslørt at den italiensk-amerikanske forretningsmannen som hadde lagt inn det høyeste budet, nylig hadde satt fyr på bilen til kjæresten sin, ble regjeringen tvunget til å avvise hele tilbudet.

– Privatiseringen var en skandale, og jeg vet om en del politikere som burde forlatt regjeringen på dagen. Men de tror at folk kommer til å glemme fort, sier Tonnison. Partiet hennes har hele tiden vært mot privatiseringen av jernbanen.

– Verken jernbanen eller det tidligere statlig eide energiselskapet, burde blitt privatisert. Dette er typiske områder som er viktige for folk flest, og derfor burde staten fortsatt hatt kontrollen, sier Tonnison.

Voksende fagbevegelse

Hun har langt på vei med seg fagbevegelsen i kritikken.

– Det er lett å privatisere, det er jo bare å selge unna eiendom og selskaper. Men regjeringen mangler en plan for hvordan vi kan få til virkelig økonomisk utvikling, sier Kadi Pärnits, lederen for fagorganisasjonene i Estland.

Pärnits sier at fagbevegelsen har slitt med å finne en rolle og få et grunnfeste etter frigjøringen. Den har hatt store vanskeligheter med å frigjøre seg fra staten og har vært så godt som usynlig. Men i dag er 15 prosent av arbeidsstyrken organisert, og Pärnits sier at den største utfordringen nå er å få flere medlemmer og å utvikle tilbudene til medlemmene.

– I dag er det lite balanse i arbeidslivet, og det er helt klart at arbeidsgiversiden er for sterk. Men inntrykket mitt nå er at arbeidsgiversiden har skjønt at det vil være bedre for dem også med en sterkere fagbevegelse og mer balanse mellom arbeider og arbeidsgiver, sier Pärnits.

Hun forteller at en av hovedområdene til den estiske fagbevegelsen er å bekjempe arbeidsledigheten.

– Regjeringens politikk her er veldig liberal og hovedsakelig mener de at folk har ansvaret selv for å skaffe seg en jobb. Vi kjemper for en mer aktiv sysselsettingspolitikk og for at det skal innføres minstelønn. Det er for mange fattige mennesker i dette landet, og alle kan se at det velferdssystemet ikke fungerer godt nok.

Tilbakeviser kritikken

Den estiske finansministeren, Mihkel Pärnoja, tilbakeviser all kritikk fra opposisjonen. Han mener at esterne bør lære å klare seg selv.

– Løsningen er å øke folks kvaliteter, sånn at de kan slåss for seg selv. Vi satser mye på utdanning for å få til dette, sier Pärnoja.

Ministeren mener at velferdssystemet er godt nok til at folk faktisk kan overleve.

– Store deler av folket mener at vi gjør for lite med fattigdommen. Men i dag har offentlig sektor allerede 36 prosent av BNP, og sosialbudsjettet tar en tredjedel av dette. Hvis man tar hensyn til de andre sektorenes behov, er det helt klart at vi ikke kan øke den sosial delen, sier Pärnoja, som mener at også skattesystemet fungere helt fint.

– Det er på grunn av det lave skattenivået at vi har klart å få så mye utenlandske investeringer til landet. Og inntektsskatten er flat, fordi det er det enkleste å administrere, sier ministeren, som mener at det på ingen måte er bevist at et mer progressivt skattesystem har en positiv fordelingseffekt.

Privatisering

Finansministeren leder det regjeringsnedsatte rådet som har ansvaret for privatiseringen av statlig eiendom. Han var en av dem som fikk hardest medfart etter skandalene med jernbaneprivatiseringen, og mange mener han bevisst løy om flere forhold.

– Det virker som folk har en ide om en slags perfekt privatiseringsprosess. Det finnes ikke noe sånt. Vi har klart å privatisere fort. På den måten har vi fått private investeringer som har brakt ressurser og kapital til å utvikle landet.

Pärnoja tilbakeviser bestemt beskyldningene om korrupsjon og løgner og forteller at privatisering av jernbanen foregikk ganske normalt.

– Ingenting er perfekt eller fullstendig vanntett. Jeg har sett at estiske journalister har nevnt korrupsjon, men jeg har ikke opplevd noe slikt. Vi har strenge regler for hvordan privatisering skal skje, og disse er blitt fulgt hele veien, sier ministeren.

– Er du redd for at private selskaper, og særlig utenlandske, har fått for mye makt i Estland?

– Dette er en veldig typisk bekymring. Alt som skjer i dette landet, skjer under estisk lovgivning, og det er mulig for mange ulike grupper å øve innflytelse på politikken. Jeg kan ikke forestille meg at utenlandske selskaper har prøvd å påvirke estisk politikk, sier Pärnoja.

Professor i sosiologi og rektor ved Det estiske institutt for humaniora i Tallin, Mikko Lagerspetz, er ikke så sikker på akkurat det. Han henviser til en spørreundersøkelse som viser at rundt 50 prosent av den estiske befolkningen mener at utenlandske selskaper har for mye makt over regjeringen.

– Regjeringen bryr seg for lite om den økende misnøyen i befolkningen. Alt for ofte avviser de kritikk ved å si at opposisjonen ikke er godt nok informert. Når det gjelder kritikken mot privatiseringen, sier regjeringen at den kun er følelsesmessig, sier Lagerspetz. Sammen med 25 andre samfunnsvitere overrakte han nylig et protestbrev til regjeringen for å vise at det også finnes en godt «informert» opposisjon.

– Vi skrev at vi var bekymret for at regjeringen tok viktige beslutninger for fort uten å ha nok bakgrunnsinformasjon, sier professoren. Han peker spesielt på privatiseringen som et område der det er gjort for lite analyse av konsekvensene.

Fra union til union

Den viktigste og mest profilerte saken til den estiske regjeringen er å få landet inn i EU og NATO så fort som mulig. Regjeringen har gjennom flere år drevet en kontinuerlig EU-tilpasning, og i Tallin er det flere moderne EU-informasjonskontorer som skal gi befolkningen tro på Europafellesskapet. Og mens folk flest av redsel for Russland synes NATO-medlemskap virker som en god ide, er skepsisen til EU raskt økende.

En meningsmåling fra mai, viste at 53 prosent var mot EU, mens 37 prosent var for. Den siste målingen viser at hele 58 prosent nå er mot EU.

Lagerspetz mener folk er mot EU, fordi de identifiserer EU med regjeringen.

– Regjeringen har vært lite populær i det siste på grunn av privatiseringsskandalene og den generelle frustrasjonen blant de fattige og arbeidsløse, sier Lagerspetz. Han mener at en annen viktig forklaring er at regjeringen stadig har gjemt upopulære beslutninger bak forklaringer om nødvendige EU-tilpasninger.

Frykten for EU

Finansminster Mihkel Pärnoja innrømmer at EU-motstanden er en voksende hodepine for regjeringen.

– Folk er ikke godt nok informert. De dømmer ofte EU ut i fra små ting som ikke betyr så mye i virkeligheten, sånn som redselen for kugalskap, sier Pernoja. Han tror også det har slått uheldig ut at estiske aviser i det siste har skrevet mye om at matprisene kommer til å stige ved et EU-medlemskap.

Estland ligger i første pulje av land som har søkt om medlemskap i EU, og EU-toppmøtet i Gøteborg i midten av juni slo fast at de første landene skal avslutte forhandlingene i løpet av neste år. Estland ligger godt an til å slippe inn i EU i løpet av de nærmeste årene. Hvis esterne vil da. Sjefen for EU-intergrasjon i finansdepartementet i Estland, Tiina Luberg, forteller at det blir folkeavstemning om et eller to år. Og hvordan skal hun klare å overtale esterne til å stemme for EU?

– Gjennom tålmodig og langsiktig forklaring. De viktigste politiske kreftene er for EU, så jeg regner med at det vil hjelpe. Selv om alt kan skje, sier Luberg.

Til høsten blir det stor feiring av tiårsdagen for Estlands selvstendighet, og om det vil gjøre esterne mer unionsvennlige gjenstår og se. Men det er ikke umulig at mange estere i tillegg til å mislike regjeringen, også har en dårlige magefølelsen ved tanken på å gå inn i en ny union ti år etter at de ble kvitt den gamle.

Hardt liv for Jevdokija

Jevdokija (85) er som prototypen på den fattige, gamle kona, der hun sitter på markedet i Tallin med skaut og slitne klær og lager tepper av gamle filler. Hun er ikke den eneste som er fattig i Estland.

– Jeg spiser brød hver dag, av og til litt melk. Klarer meg på 20 krons (omtrent 10 norske kroner) som jeg tjener her om dagen, sier Jevdokija med skjelvende gammel dame-stemme. Som en del av Estlands minoritetsbefolkning av russere faller hun mellom alle stoler og får ikke en eneste krone i pensjon.

– Jeg har vært på mange kontorer, men det er svært vanskelig, sier Jevdokija og tar i mot en pose med filler fra en dame og takker. Så tar hun fram kniven og begynner å skjære fillene i riktig størrelse.

– Men jeg er av den typen som overlever, sier hun og smiler og sier at hun har fått lov til å bo hos en snill husvert gratis, fordi hun ikke har noe sted å bo.

For selv om livet er hardt for de fleste pensjonister i Estland, er det ikke de som er blant de fattigste. Avo Trumm er lektor ved universitet i Tartu og har vært koordinator for rapporten «Poverty reduction in Estonia» i regi av UNDP i Estland. Han sier at det er de arbeidsledige som har det vanskeligst i Estland i dag, men at det er færre enn før som lever under fattigdomsgrensen.

– Problemet i Estland er at de som nå er og blir fattige, har svært vanskelig for å komme seg ut av fattigdommen. Vi kaller det dyp fattigdom, og det er ikke noe vi lenger kan kalle tilpasningsproblemer etter kommunismen, sier Trumm.

Han forteller at det er barnefamiliene og de langtidsledige som er verst utsatt for fattigdom. Arbeidsledigheten i Estland er på rundt 12 prosent og stiger jevnt og trutt, selv om den fortsatt er lavere enn i nabolandene Litauen og Latvia. Problemet i Estland er at arbeidsledighetstrygdene er spesielt lave og at det kun en liten andel av de arbeidsledige som får noe trygd i det hele tatt. Det gjør naturlig nok de arbeidsledige svært utsatt for fattigdom.

– Inntrykket mitt er at en del av politikere i Estland ikke synes det er så viktig å løse fattigdomsproblemene, sier Trumm.

---
DEL

Legg igjen et svar