Vokale motsetninger

To av dagens fremste kvinnelige sangere er ute med nye CD-er. De er komplette motsetninger, men det betyr ikke at det umulig å sette pris på begge to. Stilisert underholdning Vi har tidligere gitt den argentinske sopranen Maria Cristina Kiehr panegyrisk kritikk for hennes innspilling av kantater av Scarlatti. Kiehrs hovedinteresse er den tidlige barokken. […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

To av dagens fremste kvinnelige sangere er ute med nye CD-er. De er komplette motsetninger, men det betyr ikke at det umulig å sette pris på begge to.

Stilisert underholdning

Vi har tidligere gitt den argentinske sopranen Maria Cristina Kiehr panegyrisk kritikk for hennes innspilling av kantater av Scarlatti. Kiehrs hovedinteresse er den tidlige barokken. Hennes samarbeid med cembalisten Jean-Marc Aymes førte til opprettelsen av ensemblet Concerto Soave, som spesialiserer seg på tidlig italiensk barokkmusikk. Det er sammen med dette ensemblet hun har gitt ut alle sine soloplater på Harmonia Mundi.

Hennes nye utgivelse er et utvalg av Claudio Monteverdis Scherzi musicali. Monteverdi (1567-1643) bruker her ikke begrepet scherzo i musikalsk betydning, men i bokstavelig forstand, som i «spøk» eller «underholdning». Det er med andre ord lette, diverterende verker vi har med å gjøre. Tekstene til stykkene er i hovedsak skrevet av Gabriello Chiabrero og står i en høvisk kjærlighet-tradisjon, der den avviste elskeren veksler mellom å prise og kritisere den elskede. Kiehr synger på en uaffektert måte, med en rein stemme og med liten variasjon i frasering og dynamikk. Man kan umiddelbart tenke at dette er en svakhet, tekstens lidenskapelige natur tatt i betraktning. Men den tradisjonen disse tekstene står innenfor, er svært kunstlet og formalisert; det er i større grad snakk om litterær stil enn «ekte kjærlighet». Derfor mener jeg at hennes tilnærming er gyldig.

Uavhengig av om man liker denne tilnærmingen eller ikke, kan man ikke annet enn å bli overveldet av Kiehrs stemmeprakt. Jeg holder henne for en av de fremste kvinnelige sangerne innenfor tidligmusikkfeltet i dag.

Concerto Soave gjør en lytefri jobb som akkompagnatører. Kiehr har også med seg bassbarytonen Stephan MacLeod, som hun synger duett med på et par av sangene. I tillegg synger MacLeod fire av sangene solo. MacLeod har sunget med mange av de fremste tidligmusikkensemblene, og han gjør her en utmerket jobb. Utgivelsen anbefales herved sterkt.

Søkt konsept

Den italienske mezzosopranen Cecilia Bartolis seineste utgivelse på Decca er titulert Opera proibita, «forbudt opera». Det første tiåret av 1700-tallet var opera – alle former for teaterframførelse for den saks skyld – forbudt i Roma. Forbudet kom som et tegn på takksigelse etter at Roma hadde blitt rammet av to store jordskjelv uten noen omkomne.

Bartolis noe søkte konsept går altså ut på å ta for seg scenemusikk som ble skrevet og framført under forbudsåra. Måten man omgikk forbudet på, var å skrive oratorier i stedet. På grunn av dets religiøse innhold slapp oratoriet unna forbudet og hadde som en konsekvens av det ei storhetstid i disse åra. Innholdet i oratoriet er allegoriske fortellinger med bibelsk tematikk. På plata synger Bartoli arier av Händel (1685-1759), Alessandro Scarlatti (1660-1725) og Antonio Caldara (1670-1736). Med seg har hun et av dagens fremste tidligmusikkensembler, Les Musiciens du Louvre under ledelse av Marc Minkowski. De gjør som vanlig en utmerket jobb.

De siste åra har Cecilia Bartoli fokusert stadig mer på barokkrepertoaret etter tidligere å ha sunget mest 1800-tallsopera. Hennes omgang med den preklassiske musikken er blitt møtt med varierende entusiasme. Den største innvendingen mot henne er at hun ikke tilpasser sangstilen det man vet om framføringspraksis i barokken, men synger Händel på samme måte som Rossini, for eksempel med å anvende en konstant vibrato på nesten alle toner. Andre, ikke fullt så puristiske kritiker, roser henne for den perfekte koloraturteknikken som kommer til sin rett i dette repertoaret.

Kontrasten mellom Kiehr og Bartoli er slående, det er som to forskjellige verdener. Bartoli er en lidenskapelig, temperamentsfull sanger. Det som gjør henne til en fryd å høre på, er – i tillegg til hennes fabelaktige teknikk og fløyelsmyke stemme – det fullstendige engasjementet i musikken. Hun får hver arie til å bli noe personlig, noe som handler om henne. Antakelig er ikke hennes sangstil autentisk i forhold til barokk framføringspraksis. Men som framførelse, som musikalsk resultat, er det imponerende – og vakkert. Dersom det er nok for deg, kan du trygt gå til anskaffelse av denne utgivelsen.

---
DEL

Legg igjen et svar