Vivaldi til sin rett

Vivaldis musikk er blitt revitalisert gjennom historisk informert oppføringspraksis. Opus 111’s «Vivaldi Edition» er en viktig bidragsyter til dette, det samme er Europa Galante.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Få komponister har tjent så mye på å bli framført på historisk informert vis som «den røde prest», Antonio Vivaldi (1678-1741). For denne ganske formelpregede musikken er avhengig av karakteriserende og idiomatiske framførelser for å bli levendegjort.

Fange av egen suksess

I det nasjonale universitetsbiblioteket i Torino finnes mange viktige musikksamlinger, deriblant til sammen mer enn 450 manuskripter av Vivaldis musikk, mange av dem autografer, som ble gjenoppdaget på slutten av 1920-tallet. Plateselskapet Opus 111 har, i samarbeid med Institutio per i Beni Musicali i Piemonte og biblioteket i Torino, påtatt seg å spille inn alle verkene av Vivaldi som foreligger her, mange av hvilke aldri før er blitt spilt inn. Til oppgaven har de engasjert noen av dagens fremste barokkensembler, som Freiburger Barockorchester, L’Astrée, Concerto Italiano og Academia Montis Regalis, og sangere som Sara Mingardo og Magdalena Kozena. Det er altså et prestisjeprosjekt. Til nå er de kommet rundt ti utgivelser i serien.

Vivaldi er i dag først og fremst kjent for sine fiolinkonserter, særlig de allestedsnærværende Fire årstider. På en måte er han en fange av disses popularitet, for de skygger for en mengde store verdslige vokalverker. Førti kammerkantater har overlevd, og man har bekreftet at han komponerte minst 67 operaer, hvorav 20 er overlevert.

Pietro Metastasios libretto L’Olimpiade hadde stor suksess – den ble satt av blant andre Caldara, Pergolesi, Galuppi og Traetta. Vivaldis versjon var en av de første, og hadde premiere i 1734. Historien er et nokså tradisjonelt kjærlighets- og forvekslingsdrama lagt til antikken.

Ei innspilling av denne operaen med Concerto Italiano under Rinaldo Alessandrini er en av de seineste utgivelsene i Vivaldi Edition (OP30316). Framførelsen er, som forventet, upåklagelig, med et sylskarpt orkester og solister på toppen av sin karrière. Særlig Sara Mingardo imponerer med sin fyldige og kraftige kontra-alt. Denne operaen er kanskje litt resitativ-tung, men den har til gjengjeld mange vakre og spenstige arier.

Vivaldi Edition er et imponerende foretak med en gjennomgående svært høy kvalitet, og det skal bli svært spennende å følge den.

Engasjert nonchalanse

Et barokkorkester som har spilt inn mye Vivaldi, er italienske Europa Galante, under sin leder Fabio Biondi.

Nå er de kommet med en cd på Virgin som består av to konserter for mandolin og fem «for flere instrumenter», som det heter (5-45527-2). Biondi spiller fiolin i tillegg til å dirigere, og det gjør han meget godt. Mandolinen trakteres kyndig av Giovanni Scaramuzzini og Sonia Maurer.

Spillet er fleksibelt, engasjert og nonchalant, og Biondi er ikke redd for å tøye tempo og rytmikk i uttrykkets tjeneste. Det er lidenskapelig spill som setter uttrykk foran skjønnklang.

Lydbildet er kanskje litt for resonant, noe som får det til å høres litt «hektisk» ut. Sammenliknet med det gode The English Consort, som under Trevor Pinnock spilte inn mange av disse konsertene på 1970- og -80-tallet, er italienerne klart å foretrekke – de er vitale og pustende, i motsetning til Pinnock og kompanis mer «akademiske» handtering.

Mandolinen er et instrument man ikke støter på for ofte. I tillegg inneholder instrumentariet til disse konsertene fioliner som er modifisert slik at de skal lyde som det sjeldne instrumentet marintrompet, et énstrengs strykeinstrument med ei vibrerende strengebru, opptil 50 sympatiske strenger og en raslende, trompetaktig lyd, som ble brukt fra 1400- til 1700-tallet.

Dette er ei elegant og engasjerende innspilling som yter musikken rettferdighet, og den anbefales sterkt.

---
DEL

Legg igjen et svar