Uten grenser: Vitsene holdt oss oppe

Du kan si mye om Zimbabwe. Men spøke om oss selv, det kan vi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Blessing Musairi er en av Zimbabwes mest kjente forfattere. Hun har vunnet flere priser og er del av Crossing Borders Project. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

På shona, Zimbabwes opprinnelige hovedspråk, har vi et ordtak som sier: «Le ikke av andres ulykke før du selv ligger i graven».

Dessverre ligger det visst nedfelt i den menneskelige natur å ikke følge sine egne råd. Så mens vi fortsatt hadde det bra i Zimbabwe, slo vi vitser om den zambiske valutaen, kwacha, de sultende etiopierne og andre ulykksalige land som ikke helt klarte å få orden på sakene sine.

Som kjent er endring det eneste som er konstant, og snart forandret situasjonen seg i Zimbabwe. Vi skulle selv spille hovedrollen i mang en vits framover. Det har vært 11 tøffe år med nedgangstider, med kriser som lurte i horisonten, kriser som faktisk oppsto, den alltid like populære medieoverskriften «Krisen i Zimbabwe», landoverdragelser, jordreformer, dollarfall, strømutfall, astronomisk inflasjon, valutamangel, matmangel, illegal handel med nær sagt alt fra mat til edelstener, legestreik, lærerstreik, bankkollaps, politisk vold – vi hadde litt av hvert av alt.

Den ene krisen fulgte den neste i raskt tempo – som et resultat av én hendelse, eller som en konsekvens av en annen tilknyttet hendelse.

Hver gang jeg forlot landet, ble jeg livredd når jeg så de utenlandske nyhetene om Zimbabwe. Jeg lot meg overbevise av bildene og historiene om at det neppe ville være noe eller noen igjen i landet innen jeg kom tilbake. Jeg ble forundret over hvordan situasjonene kunne forverre seg så voldsom på en dag eller to, og løp av gårde for å kjøpe telefonkort, bare for å høre at tingenes tilstand var omtrent som da jeg forlot hjemlandet.

Vi fikk servert to diametralt forskjellige versjoner fra de statsstyrte mediene på den ene siden og de uavhengige mediene og folkesnakket på den andre. Konsekvensene artet seg i all hovedsak som køer – først for å få tak i drivstoff, deretter brød, så andre matvarer og til slutt penger, den siste og den verste. I vitsen som verserte het det: «Zimbabweans have the highest IQ in the world because they Q for everything.»

Det var ikke annet å gjøre enn å le av oss selv der vi sto i kø og ble venner med fremmede, mens vi utøvde en grad av integrasjon som inntil da hadde vært fraværende i landet.

Etter hvert som den nedadgående spiralen fortsatte, sa vi ofte til hverandre at når du tror du har nådd helt til bunns, så åpner bunnen seg, og det viser seg at det var en falsk bunn. Når vi dro hjemmefra om morningene, sa vi til hverandre: «Hvis du er den siste som forlater landet når dagen er over, husk å slukke lyset.» Hvorpå noen svarte at det var helt unødvendig, siden det statlige strømselskapet stadig vekk sørget for å gjøre det.

Vitsene holdt oss oppe. Så kom valgene, etter en intens valgkampperiode, og selvfølgelig var noen områder preget av vold. Tilhengere av uliker partier sloss mot hverandre, og overraskende nok var det også uenighet og slåsskamper internt i partiene. Uten å lage oppkok på det jeg liker å kalle den raske evolusjonen fra omfangsrike viktorianske skjørt og underskjørt til miniskjørt (historien om Zimbabwes politikk slik den presenteres i dagens medier), er vi nå inne i de første månedene av en koalisjonsregjering bestående av Robert Mugabes Zanu PF (Zimbabwe African National Union – Patriotic Front) og og MDC-T (Movement for Democratic Change – med tidligere opposisjonsleder Morgan Tsvangirai).

Koalisjonsregjeringen mellom Mugabe og Tsvangiri er et imponerende foretagende, som ingen var helt sikre på ville lykkes så lenge forhandlingene pågikk. Men tross sine vitser og sin overbærenhet er menneskene i Zimbabwe lei av det uendelige daglige strevet, og ønsker en fredelig løsning.

Overalt hvor jeg reiste i utlandet ble jeg spurt om hvorfor folket i Zimbabwe ikke gjorde opprør. Jeg fortalte at vi rett og slett er et veloppdragent folkeslag som vet at det høyst sannsynlig er å sage av den grenen vi sitter på.

Det synes nå som om ønsket vårt er oppfylt, og akkurat da vi tillot oss et lettelsens sukk, ble Susan Tsvangirai, kona til Zimbabwes nye statsminister, for to uker siden ble drept i en tragisk bilulykke. Mange ble urolige inntil de ble forsikret av statsministeren selv at det faktisk dreide seg om en ulykke.

I håp om på en eller annen måte å kunne vende tilbake til det normale, har folk valgt å se framover. Vi har erfart hva det betyr å alltid være på kollisjonskurs med hverandre og med resten av verden.

Oversatt av Inger Johanne Luitjens

---
DEL