Vitsen med å stemme

Lav valgoppslutning og illojale velgere. Det er et hett tips til hva som kan bli oppsummeringen av årets lokalvalg. Men er det egentlig så rart?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Både den fallende valgoppslutningen og den økende illojaliteten blant velgerne er lange trender i norsk politikk – om enn det har skjedd før at valgdeltakelsen har sunket, for så å øke noen år senere. Og om enn det før har skjedd at enkeltpartier – for eksempel Sosialistisk Valgforbund i 1973 – har opplevd enorm, men kortvarig, framgang.

Nå er det liten grunn til å gråte – og kanskje ikke så mange som gjør det heller – over at norske velgere heller avgir stemme etter politikk enn etter vane. Det betyr i stor grad at velgerne er i stand til å tenke selv, heller enn å dilte etter politiske lederskikkelser. Tilsvarende synes det å være en utbredt oppfatning om at det er bekymringsfullt at mange velgere ikke bestemmer seg før noen dager før valget, eller på selve valgdagen. Men det er vanskelig å forstå: At folk har problemer med å bestemme seg trenger ikke handle om at de er uinformerte. Snarere tvert imot kan det tenkes at velgerne er informerte nok til å gjøre kvalifiserte valg mellom SV og Ap, Frp og Høyre, KrF og Venstre. Men at det endelige valget er vanskeligere når man vet mer, vil mer, ikke dilter etter – og når partiene synes likere enn noen gang.

På riksplan har velgerne etter hvert begynt å benytte seg av den makta de har som velgere: Ved å gi enkeltpartier økende oppslutning, det være seg på meningsmålinger eller ved valg, kan de gi styringssignaler til den etter hvert noe grå massen som kalles «politikerne». I relativt trygg forvissning om at selv et AKP på Stortinget ikke ville lagd revolusjon, oppfattes det ikke som samfunnsrystende om én regjering må gå, og en annen får overta. Derimot er det ikke så dumt tenkt av velgerne hvis de tror at litt flere stemmer til SV gir mer satsning på skole og miljø, mens litt flere stemmer til Frp gir en mer hardhendt innvandringspolitikk. Det er selvsagt en tilnærming som særlig vil gå på bekostning av partier uten eierskap til viktige, symbolmettede enkeltsaker, og dermed har Ap grunn til å fortvile. Men det øker faktisk velgernes reelle makt over politikken.

EU-motstandere hevder gjerne at nærhet til makta ikke bare er viktig, men også avgjørende for at folk skal kunne eller gidde påvirke. Som sannhetsbevis holdes fram den lave oppslutningen om valg til EU-parlamentet i medlemslandene. Men dersom tanken skulle være riktig, ville det også være nærliggende å tro at kommunevalgene i Norge hadde stor oppslutning, fylkestingsvalgene litt mindre, og stortingsvalgene aller minst. Det er ikke tilfelle.

Dersom Norge hadde vært medlem av EU, ville trolig oppslutningen i stigende rekkefølge vært slik: Færrest stemmer ved EU-valg, dernest fylkestingsvalg, kommunevalg og stortingsvalg. Og det handler verken om nærhet eller informasjon. Det handler om at EU-parlamentarikerne ville bestemt minst, og stortingspolitikerne mest. Det vet folk, og hadde fylkestingsvalgene blitt avholdt separat fra kommunevalgene, er det all grunn til å tro at bare godt under halvparten av velgermassen hadde giddet å stemme.

Makt- og demokratiutredningen, som for kort tid siden la fram sin sluttrapport, mener at det norske folkestyret forvitrer. De peker blant annet på en «rettsliggjøring» av politikken, altså at makt flyttes fra parlamentariske organer til domsstolene, det være seg sivile domsstoler eller EØS-domsstolen. De peker på at denne utviklingen delvis er villet av politikerne, og de peker på at den kommunale handlefriheten har blitt så liten at den nærmer seg en illusjon.

Den svekkede kommunale handlefriheten handler i stor grad om at kommunene pålegges en rekke oppgaver av staten, uten at det følger tilstrekkelig med penger med, slik at kommunenes «frie inntekter» går ned. Det gjør noe med handlingsrommet. Det er likevel fristende å peke på at også stortingspolitikernes handlingsrom synes trangt. I 1986 utarbeidet Finansdepartementet en oversikt over hvor stor andel av statsbudsjettet som allerede var bundet opp. Tallet var hele 96,4 prosent. 14 år senere, i 2000, kunne Aftenposten fortelle at andelen bundne midler ble anslått til 98,9 prosent. Altså var det bare 1,1 prosent av statsbudsjettet politikerne kunne flytte fritt på.

Nå har stortingspolitikerne og kommunepolitikerne det til felles at de faktisk kan øke eget handlingsrom. Staten kan øke skattene og/eller bruke mer av oljepengene. Kommunepolitikerne kan innføre eiendomsskatt. Det er illustrerende for hvilke summer det er mulig å dra inn, at SV og Arbeiderpartiet i Oslo synes fornøyd med å ta inn 600 millioner kroner årlig, til tross for at kombinasjonen av en nytaksering av Oslos eiendomsmasse og å beholde gamle regler for eiendomsskatt ville gitt det mangedobbelte. Men 600 millioner, en liten del av hva Oslo har lov til å ta inn, mener venstresidens partier er mer enn nok for å gjøre noe med skolene, kollektivtrafikken og det meste annet. Som en Oslo SVer sa til meg: «Vi kunne tatt inn maksimalt på eiendomsskatt, og servert champagne til frokost på alle Oslo-skolene hver dag. Men det vil vi ikke.»

Det er altså en sannhet med betydelige modifikasjoner at kommunepolitikerne er bundet på hender og føtter av rikspolitikerne. De fleste statlige påleggene handler jo også om ting de fleste av oss mener skal fungere, skole og eldreomsorg som eksempler, og som kommunene uansett må sette av penger til.

Derfor handler det i stor grad om at også lokalpolitikerne må være i stand til å stille opp klare valg for velgerne: Ønsker vi mer velferd, og på hvilke områder? Ønsker vi å betale mer for det, over skatteseddelen? Og hvordan skal velferden organiseres?

Det krever ikke bare tøffere rikspolitikere, som faktisk bør sende hjem igjen ordførere på tiggerferd som kommer fra kommuner uten eiendomsskatt. Det krever også tøffere lokalpolitikere som ikke tilslører egen handlefrihet.

Hvem som vinner makta i hver enkelt norske kommune på mandag er derfor ikke likegyldig. I mange kommuner vil det stå en hard kamp om konkurranseutsetting av virksomheter, med betydelige konsekvenser for brukere og ansatte. I mange kommuner handler det om hva slags skole, kollektivtrafikk og eldreomsorg man skal ha.

Det betyr at velgerne må våge å stille klare krav og spørsmål til politikerne. Og at politikerne tør å besvare dem.

---
DEL

Legg igjen et svar