Vitne til inngjerdingen av sitt eget kjønn

Arabiske Filmdager: En levende og ekte fremstilling av et politisk brennhett tema, der den førpubertale, tøffe lillesøsteren fungerer som en forlengelse av publikums blikk. 

Hilde Susan Jægtnes
Forfatter, og filmkritiker i Ny Tid.

Sand Storm (originaltittel: Sufat cho) Regi og manus: Elite Zexer

I en beduinlandsby i Israels ørken hjelper eldstedatter Leyla moren Jalila med å kle seg til fest. Jalila er tydelig anspent. Grunnen blir snart åpenbar: En hvitkledd, sterkt sminket brud ankommer huset hennes for å feire bryllup blant landsbyens kvinner. Brudgommen feirer med mennene et stykke unna. Det er Jalilas mann Saliman som har giftet seg for annen gang med den langt yngre Affaf. Tradisjonen tro er Jalila vertinne for sin nye rival, som skal bo i et eget hus med Saliman, mens Jalila og ekteparets fire døtre forblir i det gamle. Kvinnene tar på seg løsbarter for å kunne delta i det påfølgende ritualet, kun som menn får de boltre seg i dans. Leylas lillesøster, guttejenta Tasnim, løper til mennenes fest for å overbringe en beskjed til faren. Endelig kommer kveldens høydepunkt: Saliman ankommer for å treffe sin nye brud for første gang, og kvinnene jubler. Fryktløse Tasnim spionerer i vinduet mens Saliman hjelper Affaf ut av den avanserte brudekjolen.
For sin spillefilmsdebut Sand Storm vant regissør Elite Zexer prisen for beste spillefilm i World Cinema-klassen under Sundance-festivalen. Ifølge henne selv ble hun inspirert til å lage denne mor–datter-filmen mens hun reiste rundt med sin egen mor i beduinlandsbyer i Israel. Zexer og moren møtte en ung kvinne som giftet seg med en fremmed mann i tråd med familiens ønsker, til tross for at hun egentlig elsket en annen. Minutter før bruden traff sin blivende mann for første gang, snudde hun seg og sa til Zexer og moren: «Dette skal datteren min aldri måtte oppleve.»

Brennhett tema. Artikkel 21 i FNs kvinnekonvensjon (konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner) stadfester kvinners rett til fritt å velge ektefelle og inngå ekteskap. En utbredt misforståelse er at arrangerte ekteskap tilsvarer tvangsekteskap. I motsetning til tvangsekteskap er arrangerte ekteskap ikke forbudt i henhold til lover og konvensjoner, men dette forutsetter at kvinnen har anledning til å motsette seg familiens valg av ektefelle uten å bli utsatt for avgjørende grader av tvang eller press.
Stadig flere dokumentarfilmer om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap har dukket opp det siste tiåret. Norske Deeyah Khan vant i 2013 en Emmy-pris for Banaz – A Love Story (2012) om æresdrap som følge av et tvangsekteskap. I fjor kom også den prisbelønte Listen To Me (Lalita Krishna), for å ikke snakke om Sonita (Rokhsareh Ghaem Maghami, 2015) om en ung papirløs afghansk flyktning som gjennom politisk hiphop om brudesalg vinner et amerikansk universitetsstipend og dermed selv unnslipper tvangsekteskap (tidligere anmeldt i Ny Tid av undertegnede). Også på spillefilmfronten er temaet grundig behandlet. The Auction (Zakir Hossain, 2008), Dukhtar (Afia Nathaniel, 2014) og Difret (Zeresenay Berhane Mehari, 2014) er bare noen få eksempler. At Angelina Jolie Pitt produserte sistnevnte er en indikasjon god som noen på at temaet er brennhett, så å si salongfähig. Det skorter åpenbart ikke på materiale både fra land der tvangsekteskap fortsatt praktiseres og blant flyktninger og innvandrere som importerer kulturelle mønstre til sine nye land.

Ofrer kjærligheten. Men så vidt jeg vet har ingen film til nå tatt for seg bryllupstradisjonene hos beduinfolket i Israel. I Sand Storm følger vi en mor og datter som begge får livene snudd på hodet, og som takler forandringene på hver sin måte. Jalila må finne seg til rette i den nye tilværelsen som mannens avdankede førstekone. Datteren Leyla studerer, har egen mobiltelefon og får kjøreopplæring av faren. Den unge kvinnen nyter tilsynelatende en uvanlig høy grad av frihet sett i forhold til landsbyens konvensjoner. Men allerede i farens andre bryllup overhører lillesøsteren Tasnim at faren planlegger å gifte Leyla bort til Munir, en mann i samme landsby. Når foreldrene finner ut at Leyla har en kjæreste på universitetet, blir hun møtt med kraftige represalier og blir nektet å ha mer kontakt med ham. Men Leyla gjør et nytt forsøk, og inviterer kjæresten hjem for å snakke faren til fornuft. Saliman gir kjæresten en høflig mottakelse, men godkjenner ikke alliansen – det er tabu for en ung kvinne å finne seg en mann på eget initiativ utenfor landsbyen. Jalila utfordrer mannen til ikke å la seg styre av landsbyens tradisjoner, og for en gangs skyld gjøre det han har lyst til, ikke bare det han føler at han må. «Vær nå en mann for en gangs skyld,» freser hun. Et slikt slag er mer enn Salimans manndom kan tåle. Jalila blir forvist fra landsbyen, og må søke tilflukt hos sin bitre mor. Leyla ender med å ofre sin egen lykke for å redde familien. Hun går med på å gifte seg med Munir mot at Jalila får vende tilbake til landsbyen. Nok en gang blir Tasnim vitne til en bryllupsnatt gjennom vinduet. Men i denne runden er tonen alt annet enn underdanig: Leyla refser den nybakte ektemannen for valget av lilla veggmaling. Et stormfullt ekteskap i sanddynene venter.

Intimt og levende. Regissøren har jobbet samvittighetsfullt for å fremstille en allmenngyldig historie om konflikten mellom tradisjonsbunden plikt og fri vilje i et spesifikt miljø blant Israels beduiner. Selv har jeg i de senere år jobbet frem filmmanus som handler om karakterer og kulturer langt bortenfor min egen horisont – fra rumenske prostituerte via colombianske barnehjem til vestlandsfiskere under andre verdenskrig. Uansett hvor mye research en manusforfatter gjør, vil resultatet alltid stå eller falle på om filmen makter å blåse liv i karakterene og situasjonene. Et verk blir troverdig blant annet gjennom emosjonell autentisitet i dialog og spill, visuelle detaljer i omgivelsene, samt god balanse mellom strategisk dramaturgi og alt det rotet og uforutsigbarheten som utgjør virkeligheten.
Personlig foretrekker jeg som regel dokumentar fremfor spillefilm når såpass politisk ladede fenomener som tvangsekteskap og kvinneundertrykkelse skal fremstilles. Altfor ofte henfaller politiske spillefilmer til stereotype karaktertegninger og et nær 1:1-forhold mellom budskap og hendelser. Men Zexers detaljrike drama føles intimt og levende, samtidig som det belyser subtile kulturelle mekanismer bak kjønnsstrukturer som ofte blir gjenstand for en moralsk fordømmelse som stenger veien for en dypere forståelse av fenomenet.
Den førpubertale guttejenta Tasnim er den eneste som kan bevege seg uhindret og ubemerket mellom kvinnenes og mennenes leir. Slik blir hun en forlengelse av publikums blikk, et vitne til inngjerdingen av sitt eget kjønn. Det blir opp til publikum å spekulere i hvilke proporsjoner av frihet og plikt som vil prege Tasnim og hennes beduinske medsøstres liv i nær fremtid.

---