Vitenskapen og det levende liv

Vitenskapen er i ferd med å bli en femte statsmakt. Påstanden er ikke utelukkende min, men kom fra den nå avdøde nestor innen arbeidsforskning Per Engelstad. Jeg hadde arrangert et møte mellom Engelstad og en besøkende amerikansk filosofiprofessor som arbeidet med en bok om Wilhelm Reichs politiske tenkning. Amerikaneren ville vite om Engelstads mentor Einar […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vitenskapen er i ferd med å bli en femte statsmakt. Påstanden er ikke utelukkende min, men kom fra den nå avdøde nestor innen arbeidsforskning Per Engelstad. Jeg hadde arrangert et møte mellom Engelstad og en besøkende amerikansk filosofiprofessor som arbeidet med en bok om Wilhelm Reichs politiske tenkning. Amerikaneren ville vite om Engelstads mentor Einar Thorsruds bruk av begrepet «arbeidsdemokrati» kunne være inspirert av Reich. De to snakket i stor grad forbi hverandre, og Engelstad var interessert i å snakke om helt andre ting – blant annet TV-programmet Hjernevask, som den gang var aktuelt. Nøyaktig hva Engelstad mente med påstanden om vitenskapen som den femte statsmakt, forstod jeg ikke helt. Kanskje var det derfor jeg festet meg ved den. Engelstads poeng, og min forsøksvise forståelse av dette, ligger som et bakteppe idet jeg gir meg i kast med den nye boka om Reichs tid i Norge, Wilhelm Reich, Biologist, som jeg nylig har fått i postkassen. Forfatteren James Strick, som jeg også skrev litt om for noen uker siden, er en sentral amerikansk vitenskapshistoriker som særlig har skrevet om biologiens fremvekst og tidlige historie. Hvorfor i det hele tatt bry seg med Wilhelm Reich når vi står med en fot godt plantet inn i det tjueførste århundre, vil man kanskje spørre seg. Er det ikke nok av andre utfordringer å gi seg i kast med? For eksempel befolkningsveksten i verden, klimaspørsmålet, økonomisk krise eller den økende politiske uroen i Europas ytterkanter? Svaret på disse, i min sammenheng, retoriske spørsmålene må for min del bli et «både og» fremfor et «enten eller». Kristisk tenkning. At vitenskapen vil måtte leve med et element av ideologi, er et gammelt og godt poeng – skjønt jeg begynner å bli usikker på om disse grunnleggende vitenskapsteoretiske poengene fremdeles er allment kjent. I lange tider hadde man en examen philosophicum, som skulle gi opplæring i denne typen kritisk tenkning. Examen philosophicum eksisterer fortsatt, men om det kommer så mye kritisk tenkning ut av den – det er et helt annet spørsmål. Det kan virke som om den kritiske tenkningen er overlatt til festtalene der det til stadighet uttales påstander som at vitenskapen ikke beviser, men sannsynliggjør, at vitenskapelige sannheter er ferskvare, at halvparten av det vi lærer (for eksempel i medisinen) i dag, er feil (men vi vet ikke hvilken halvpart det er), og så videre. Når festtalene så er over, reises spørsmålet på et generelt plan: Hva vet vi om …? I dag? Med vi menes da den autoritære vitenskapens konsensus, med andre ord den oppleste og vedtatte sannhet. Hva vet vi? Livskraft. Den sørgelige sannhet er at vitenskapen, i den grad man kan generalisere, så langt ikke har vært i stand til å komme med så mange verdifulle innspill til spørsmålet om hvordan menneskene bør leve livene sine. Vitenskapen har gjort oss i stand til å utnytte ressursene på jorda på nye og kraftfulle måter, men den har i liten grad gjort oss i stand til å forstå oss selv og våre problemer. Biologien må her stå i en særstilling, ettersom det er den som skal kunne redegjøre for de levende veseners vesen. At fysikken ikke har så mye å tilby menneskets forståelse av seg selv, er kanskje mer rimelig, all den tid mennesket er noe mer enn materie, mekanikk og elektriske krefter. Eller er vi det?

I dag er det mer eller mindre opplest og vedtatt at alternativer til den fysikalske reduksjonismen er uvitenskapelig.

Omtrent her står vi ved inngangen til James Stricks bok, idet han forsøker å sette Wilhem Reich i sammenheng med den lange diskusjonen om det levende livets særegenheter i biologien gjennom 1800-tallet. Strick forsøker å vise hvordan Reichs forsøk på å utmeisle en tredje vei mellom fysikalistisk reduksjonisme og vitalistisk mystisime allerede står i en lang tradisjon der vitenskapsmenn som Henry Bastian, Ewald Hering, Josef Breuer, Sigmund Freud med flere har beredt grunnen. I dag er det mer eller mindre opplest og vedtatt at alternativer til den fysikalske reduksjonismen er uvitenskapelig. Eller tar jeg feil? Om man hevder at det levende liv må forklares med noe mer enn bare kjent fysikk og kjemi, er faren for å bli forvekslet med kreasjonister, tilhengere av «intelligent design» og lignende stor. At Reich endte opp med et begrep om en særegen livsenergi, det såkalte orgonet, er jo velkjent. Stricks bok handler imidlertid ikke om dette, men om veien frem dit. Aristoteles skrev om noe han kalte «entelechy», som man med stor fare for å øve vold mot den gamle filosof kan oppfatte som en form for livskraft. Denne kraften har noe å gjøre både med levende veseners impulser, samt sammenhengen mellom materie og form. Etter Aristoteles (og før ham for den saks skyld) kan vi finne mange ulike teoretikere med lignende oppfatninger. Et sted i papirene mine har jeg en upublisert idéhistorisk oversikt over slike livskraftsbegreper gjennom tidene, skrevet av en svensk dramatiker jeg en tid samarbeidet med. Jeg nøyer meg her med å gjøre et hopp frem til Henri Bergson og hans «elan vital», som ble innført i boka Creative evolution fra 1907. Det helt store spørsmålet er selvsagt om innføringen av en slik størrelse kan være noe mer enn et uvitenskapelig – det vil si ikke-etterprøvbart – postulat. Svaret på dette spørsmålet er ikke umiddelbart gitt.   Næss er medisinstudent og magister i filosofi. torekierulfnaess@hotmail.com

---
DEL