Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Vita hyperactiva!

The Scent of Time
Forfatter: Byung-Chul Han
Forlag: Polity Press (Storbritannia)
Når troen på felles fortellinger faller bort, samtidig som den enkeltes liv blir mer hektisk, mister selve tiden retning og mening, mener Byung-Chul Han.

Den sørkoreanske, tysklandsbaserte kulturteoretikeren Byung-Chul Han har gjort seg bemerket med en serie korte, filosofiske bøker. Hver og én er en intervensjon i dagens samfunnstilstand, der samtidens tendenser undersøkes mot et filosofisk bakteppe. I boken The Scent of Time er det selve tiden som granskes: Hvordan påvirker vår egen tidsopplevelse oss som mennesker og politiske skapninger? Han forankrer diskusjonen i moderne tenkere som Nietzsche, Heidegger og Arendt, men også postmoderne filosofer som Lyotard og Baudrillard konsulteres. Slik forbinder forfatteren tidsopplevelsens problem med spørsmålet om store fortellinger og historiens myter.

Fortere og fortere

Tiden, tradisjonelt forstått, er som en elv: Den flyter fremover og fører oss med seg på en lang reise, der enkeltmenneskets liv beveger seg sammen med kulturens kollektiver. Her vekselsvis driver og navigerer mennesket fra fortiden mot fremtiden. Denne oppfatningen av tid er ifølge Han i ferd med å rakne: Ikke bare blir vi alle travlere, slik at tiden blir en «klemme»: Den dytter på oss bakfra uten samtidig å åpne seg foran oss.

Men problemet stikker dypere enn til hverdagspsykologien. Historisk sett er det åpenbart at ting går fortere – kommunikasjon, bevegelser, kalkulasjoner og selve samfunnsutviklingen. I økologisk og samfunnskritisk sammenheng er det blitt vanlig å omtale perioden etter andre verdenskrig som «den store akselerasjonen» – en intensivert modernisering og sammenknytning av alle verdens produksjonsprosesser. Tiden bæres av hendelsesforløp som går raskere enn vi makter å følge med på.

Posthistorisk panikk. Han refererer også til sosiologen Hartmunt Rosa, som snakker om en «sosial akselerasjon», der et vell av muligheter gjør den enkeltes liv komplekst og mangfoldig. Der livet tidligere fremsto som en sekvens, er det nå blitt til en eksplosjon: Bevegelsen foregår i flere retninger samtidig, i en overdådig og simultan utfoldelse av ulike livsmuligheter.

Dette høres jo i utgangspunktet fantastisk ut – å kunne leve ti liv i løpet av ett – men Rosa beskriver også hvordan denne nærmest ukontrollerte fartsøkningen fører til en form for stagnasjon: en «frenetisk stillstand». På et overordnet plan blir denne tilstanden beskrevet som posthistorisk. Summen av alle «historiske» hendelser i samtiden dekker bare en dypere stagnasjon. Men mangfoldet av små hendelser og handlinger ikke bare dekker over en stagnert tilstand, innvender Han: De er selve historiens stagnasjon. Vi beveger oss allesteds og ingensteds. Når handlingene og hendelsene som former livene våre ikke er del av en større bevegelse som kan holde dem samlet og gi dem retning, er resultatet at ingenting gjøres ferdig. Ingen mål oppnås, ingen konklusjoner blir trukket. Som resultat fragmenteres tiden i en endeløshet av gjøremål, som vekselsvis er trivielle eller paniske, ekspressive eller avvergende. Ingenting rundes av som en virkelig erfaring eller fører til modning eller vekst.

Hannah Arendt og Martin Heidegger

Øyeblikkets krymping

Modning og vekst hører til de langsomme fenomenene som krever en annen type tid og rytme. Rytme og retning er det som gjør tiden til virkelig tid – det Bergson kalte «varighet» (la durée). Hukommelsen skaper en tidsbevissthet som bevarer fortiden i nåtiden. Slik en sammenhengende biografi – et liv som også er et prosjekt – kan orientere den enkelte, gir de kollektive fortellingene oss hjelp til å orientere oss i historien. I motsetning både til kristendommen, som søker individuell frelse og Gudsrikets komme, og til modernitetens ideologier, som fortsatt tror på fremskrittet, er postmodernismen preget av at de store fortellingene faller bort. Fellesskapene vi kaller samfunn, deler ikke lenger noen overordnet fortelling, dermed blir også tiden selv fragmentert. Alle lever i sin egen tid, og ikke som del av et større tidsspenn eller prosjekt. Uten de lange tidsrommene forsvinner også det reisverket som skulle støtte opp tiden, som tildeler hver ting sin tid og gir rom for pauser og intervaller. Byung-Chul Han ser en slik disintegrasjon av tiden overalt: i den raske informasjonsflyten, i det digitale arbeidets endeløshet av små operasjoner.

Bak Hans kritikk ligger selvsagt en affinitet til Heidegger og hans kritikk av den instrumentelle omgangen med verden. I likhet med Heidegger søker Han å spille ut tidsproblemet i en eksistensfilosofi som både er poetisk og kritisk. Distraksjonen, travelheten og teknologien er merket av en inautentisk måte å være på. Motvekten ligger i en stille aksept av det langsomme øyeblikket. Her lar Han kinesisk poesi møte Heideggers dveling over kjedsomheten og tiden der ingenting skjer. I en slags taoistisk tomhet, der det rastløse begjæret legges til side, vender tiden tilbake som ren kontemplasjon.

Det hyperaktive liv

Det Hannah Arendt hyllet som vita activa – «det aktive, arbeidende liv» – er ifølge Han blitt til noe vi kunne kalle et vita hyperactiva. I et litt oppstyltet argument blir Arendt anklaget for å ha underkjent verdien av meditative sinnstilstander. Her kommer også essayets coda: Hver og en av oss må vinne tilbake den dvelende og langsomme tiden. Konklusjonen virker blass – og særlig utilfredsstillende blir denne poetiske appellen etter påpekningen av at Heideggers eksistensielle analyser nettopp ikke er tidløse og universelle, at de snarere er preget av en meningskrise i moderniteten. I utgangspunktet var dermed akselerasjonen, den tekniske målrasjonaliteten og de store fortellingenes bortfall det sentrale. Dermed blir det merkelig når Han ikke ser mot det politiske, men heller til Proust og hans På sporet av den tapte tid for å finne en løsning. Hans svermeri for «tidens duft», smaken av madeleinekaker dyppet i te og sjarmen ved lukten av gamle eikeskap bringer oss ikke til roten av den tidskrisen forfatteren tegner opp.

Farlig mangel

Det mangler en betraktning over spørsmålet om retning og mål, over hvilke historier som kan strukturere tiden på nytt og binde sammen kulturen til et virkelig fellesskap. Forfatteren problematiserer slående en «posthistorisk» desorientering, men tilbyr påfallende svake og apolitiske løsninger.

Heideggers forsøk på å kaste seg inn i historien under naziregimet er et beryktet eksempel på hvordan viljen til å ta del i en stor fortelling kan bli fatalt. I den globale miljøkrisens tid kan det vise seg farlig også å ha uvilje mot kollektive narrativer. Den virkelige motsatsen til en fragmentert, akselerert og individualistisk tid burde være en form for kollektiv langsiktighet – en felles lærings- og modningstid.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like