Vita hyperactiva!

Når troen på felles fortellinger faller bort, samtidig som den enkeltes liv blir mer hektisk, mister selve tiden retning og mening, mener Byung-Chul Han.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

The Scent of Time

Byung-Chul Han

Polity Press

Storbritannia

Den sørkoreanske, tysklandsbaserte kulturteoretikeren Byung-Chul Han har gjort seg bemerket med en serie korte, filosofiske bøker. Hver og én er en intervensjon i dagens samfunnstilstand, der samtidens tendenser undersøkes mot et filosofisk bakteppe. I boken The Scent of Time er det selve tiden som granskes: Hvordan påvirker vår egen tidsopplevelse oss som mennesker og politiske skapninger? Han forankrer diskusjonen i moderne tenkere som Nietzsche, Heidegger og Arendt, men også postmoderne filosofer som Lyotard og Baudrillard konsulteres. Slik forbinder forfatteren tidsopplevelsens problem med spørsmålet om store fortellinger og historiens myter.

Fortere og fortere

Tiden, tradisjonelt forstått, er som en elv: Den flyter fremover og fører oss med seg på en lang reise, der enkeltmenneskets liv beveger seg sammen med kulturens kollektiver. Her vekselsvis driver og navigerer mennesket fra fortiden mot fremtiden. Denne oppfatningen av tid er ifølge Han i ferd med å rakne: Ikke bare blir vi alle travlere, slik at tiden blir en «klemme»: Den dytter på oss bakfra uten samtidig å åpne seg foran oss.

Men problemet stikker dypere enn til hverdagspsykologien. Historisk sett er det åpenbart at ting går fortere – kommunikasjon, bevegelser, kalkulasjoner og selve samfunnsutviklingen. I økologisk og samfunnskritisk sammenheng er det blitt vanlig å omtale perioden etter andre verdenskrig som «den store akselerasjonen» – en intensivert modernisering og sammenknytning av alle verdens produksjonsprosesser. Tiden bæres av hendelsesforløp som går raskere enn vi makter å følge med på.

Posthistorisk panikk. Han refererer også til sosiologen Hartmunt Rosa, som snakker om en «sosial akselerasjon», der et vell av muligheter gjør den enkeltes liv komplekst og mangfoldig. Der livet tidligere fremsto som en sekvens, er det nå blitt til en eksplosjon: Bevegelsen foregår i flere retninger samtidig, i en overdådig og simultan utfoldelse av ulike livsmuligheter.

Dette høres jo i utgangspunktet fantastisk ut – å kunne leve ti liv i løpet av ett – men Rosa beskriver også hvordan denne nærmest ukontrollerte fartsøkningen fører til en form for stagnasjon: en «frenetisk stillstand». På et overordnet plan blir denne tilstanden beskrevet som posthistorisk. Summen av alle «historiske» hendelser i samtiden dekker bare en dypere stagnasjon. Men mangfoldet av små hendelser og handlinger ikke bare dekker over en stagnert tilstand, innvender Han: De er selve historiens stagnasjon. Vi beveger oss allesteds og ingensteds. Når handlingene og hendelsene som former livene våre ikke er del av en større bevegelse som kan holde dem samlet og gi dem retning, er resultatet at ingenting gjøres ferdig. Ingen mål oppnås, ingen konklusjoner blir trukket. Som resultat fragmenteres tiden i en endeløshet av gjøremål, som vekselsvis er trivielle eller paniske, ekspressive eller avvergende. Ingenting rundes av som en virkelig erfaring eller fører til modning eller vekst.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.