Hvem savner 334 barn?

Savnet. Når barn som forsvinner fra asylmottak blir en rutine, og ansvaret for å finne ut hva som har skjedd pulveriseres mellom politi, barnevern og mottak – da er det på tide å vise at vi bryr oss.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 31.01.2014. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser og NOAH – for dyrs rettigheter, PRESS – Redd Barna Ungdom og WWF.


Siden 2008 har hundrevis av enslige barn forsvunnet fra norske asylmottak. Fremdeles er det 334 barn som ikke har kommet til rette. Det er bekymringsverdig at tallene bare fortsetter å øke. Dette burde skape et ramaskrik i det norske samfunnet, men i stedet er det stillheten som råder.

En stillhet som fører til at de savnede barna forblir savnet. Vi vet altfor lite om hvor de blir av, eller hva det er som har skjedd med dem. Myndighetenes innsats for å spore dem opp er langt fra god nok, og altfor lite blir gjort for å hindre at flere barn forsvinner. Det er som om vi bare regner med at det går bra, og at det ordner seg selv.

I intervjuer vi har gjort med representanter fra politiet, ble det uttrykt en holdning om at disse barna har søkt lykken et annet sted. At de ikke likte seg i Norge, har fått avslag på sin asylsøknad eller bare har reist videre til land der de kjenner noen fra før. Hvordan kan vi være så sikre på at det er lykke de har funnet, og ikke en usikker fremtid i hendene på voksne som ikke vil dem vel? Hvordan kan man vite det, uten å ha lett etter barna? Uansett, hvordan kan vi ta så lett på det faktum at barn reiser rundt alene, uten beskyttelse?

Jeg savner
Stillheten har ført til at vi ikke vet hvem disse barna er. Vi kan jo bare forestille oss hvilken krisestemning det hadde blitt om disse barna var norske. Avisene hadde brukt metervis av spalteplass på sakene. Du og jeg ville mest sannsynlig ha fått opplyst navnene på barna, hva de hadde på seg da de forsvant og hvor de sist ble sett. Vi hadde blitt oppfordret til å holde øynene oppe og ringe politiet med en gang hvis vi visste noe. Hele lokalsamfunn ville engasjert seg.

Dessverre så er det slik at hvis ingen savner, er det ingen som leter. Barn som kommer alene til Norge for å søke om asyl, har ikke foreldre eller annet nettverk som kan stå på barrikadene for dem. Når disse barna forsvinner blir de dessverre ofte kun et nytt navn på en allerede altfor lang liste, og et nytt tall i en dyster statistikk.

PRESS mener vi må begynne å se barna bak tallene. Vi må vise at vi bryr oss om de forsvunnede barna. At vi savner dem og krever handling. Så lenge ingen bryr seg om disse barna, vil stillheten bare fortsette.

Press politiet
Vi må vise at vi ikke godtar politiets bortforklaringer, om at de lar være å lete skikkelig så lenge de ikke mistenker at noe kriminelt har skjedd. Alle barn som oppholder seg i Norge har rettigheter. FNs barnekonvensjon slår fast at alle barn har rett til beskyttelse og omsorg, de har rett til å bli behandlet på en måte som ivaretar deres interesser, og de har rett til å ikke bli diskriminert.

De savnede barna har krav på at politi, UDI og barnevern gjør en skikkelig innsats for å finne dem, ikke bare rister på skuldrene og tenker at de sikkert har dratt videre for å søke lykken et annet sted. Konsekvensen av en slik tankegang er at vi i dag mangler 334 barn.

Det er på tide å vise at vi savner dem.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 31.01.2014. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid, enten på papir eller digitalt – klikk her. Her hos BuyAndRead kan du også søke i arkivet tilbake til 01.01.2008, samt se demo av Ny Tid )

---
DEL