Visjoner for en bærekraftig fremtid

En konferanse er over. Hvordan kan vi redde
verden når samfunns-modellen vår krever permanent vekst?

Hans Eirik Olav
Fast økonomiskribent i Ny Tid. Har arbeidet i flere tiår innen finans. Epost heolav@gmail.com

Det er vanskelig å finne et mer aktverdig formål enn å ville gjøre verden til et bedre sted å leve for hele menneskeheten – ikke bare for de heldigste av oss. Det er heller ikke hver dag vi finner mennesker som virkelig har tro på forandring i en verden der økonomisk kaos og konflikter i større og større grad setter dagsorden. Så er da heller ikke Partnership for Change (PfC), som holdt sin årlige konferanse på Gamle Logen 6. og 7. mai, en organisasjon med lave ambisjoner.

Vanskelig. Menneskene som står bak er også unike i den forstand at de er opptatt av og tror på at det er mulig å forandre verden. De jobber for å gjøre kloden vår til et bedre sted – der tilsynelatende luftige drømmer om mindre fattigdom, et mer bærekraftig miljø og kampen for likeverd er mer enn, ja nettopp, drømmer.

Det sies at det finnes tre mennesketyper: de som får ting til å skje, de som ser på at ting skjer, og de som sier «hva skjedde?». Hvilken kategori menneskene bak PfC-prosjektet befinner seg i, er det ikke mulig å si noe sikkert om ennå – men man kan trygt si at de neppe tilhører sistnevnte mennesketype. Jeg tror heller ikke de ønsker å representere de «de som ser på»-gruppen – men det er unektelig et stykke igjen før PfC kan si at de «har fått ting til å skje».

Ikke dermed sagt at PfC har uklare målsettinger for hva de ønsker å oppnå, tvert imot – de fremstår som tydelige. Det er nok heller det at veien til målet ikke uten videre er enkel å stake ut. Og det er ikke så rart. Når målet er å gjøre verden til et bedre sted å være for alle verdens innbyggere, må nødvendigvis veien dit være vanskelig, brokete og lang.

Snu utviklingen. Initiativtakerne til PfC er Ingrid Stange og Marie Louise Sunde, sistnevnte leder og koordinator for Nexus Network. Stange er en såkalt social entrepreneur, altså en person som er opptatt av sosial innovasjon, bærekraftig næringsvirksomhet og klimautfordringer. Hun har bakgrunn fra McKinsey & Co og har vært engasjert i «venture philanthropy» i over 25 år. Sunde representerer på sin side neste generasjon unge sosiale entreprenører med fokus på menneskerettigheter, miljøspørsmål og globale helsespørsmål. Med seg på PfC-laget har de blant annet også tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, som er styreleder.

Deltakerlisten over foredragsholdere på årets PfC-konferanse var imponerende. For å nevne noen få: Dr. Christoph Stuckelberger fra Globethics.net, Dr. Ernst U. von Weizsacker fra Club of Rome, Frederic Hauge fra Bellona, Hazami Barmada fra FN, statssekretær Laila Bokhari, polfarer og eventyrer Robert Swan Obe, Truls Berg fra Innovation Forum Norway og prins Maximilian von und zu Liechtenstein.

Hva er så hovedbudskapet til PfC? Det er veldig omfattende og ambisiøst, og her ligger kanskje deres største utfordring: Hvordan spisse budskapet og målsettingen slik at massevis av gode ord om klima, fattigdom, kvinners rettigheter, verdens helsepolitikk og bekjempelse av radikale miljøer forløses i den aktive handlingen PfCs budskap bærer bud om? Som de selv formulerer det: Turning the tide together for a sustainable future, eller, for å stille spørsmålet på norsk: Hvordan skal vi sammen kunne snu utviklingen for å skape en bærekraftig fremtid?

Vi har verken lov eller anledning til å ignorere utfordringene menneskeheten har skapt for seg selv.

Fra bunnen. Vi lever unektelig i en verden med store utfordringer. Dagens generasjon middelaldrende menn og kvinner har vokst opp i et vekstparadigme som har produsert store sosiale og positive reformer – men samtidig og i økende grad betydelige velferdsutfordringer. I en verden som har gjort seg avhengig av konstant og ustoppelig vekst, og som nå møter seg selv i døren i form av et avhengighetsforhold til ikke-fornybare ressurser, er det ikke enkelt å få en felles forståelse av – enn si enighet om – veien mot en mer rettferdig og bærekraftig verdensorden. Mange vil hevde at det er en umulig oppgave. Så hvorfor dette engasjementet? Hvorfor arrangere en konferanse der så store og uoversiktlige spørsmål blir utfordret? Rett og slett: Hvorfor bry seg når min stemme, eller stemmen til noen få, med stor sannsynlighet ikke blir hørt?

Frederic Hauge mer enn insinuerte at han hadde gitt opp politikerne.

Svaret ligger i vår menneskelighet, vår evne som rasjonelt tenkende individer. Som mennesker er vi alle sammen forsynt med en større eller mindre porsjon intellektuell kapasitet. Vi er i stand til å analysere problemstillinger, finne løsninger og sette dem ut i livet. Det er vi nødt til om vi skal overleve på sikt. I tråd med dette er da PfCs ambisiøse målsetning en dyd av nødvendighet. Vi har rett og slett verken lov eller anledning til å ignorere utfordringer menneskeheten har skapt for seg selv.

Det var mange som hadde noe på hjertet under årets PfC-arrangement, men hovedbudskapet var tydelig: Vi må gjøre noe fundamentalt annerledes enn det vi har gjort de siste 40–50 årene, vi må gjøre det raskt, og det må begynne hos hvert enkelt individ. Frederic Hauge fikk sagt det: «Forandring må finne sted fra bunnen og opp, ikke ovenfra og ned.» Det var på en måte befriende å høre Hauge mer enn insinuere at han har gitt opp politikerne, og at han heller arbeider direkte mot «big business» og ute blant folket. Parolen syntes å være at du må snakke med de som sitter på know-how-en – de som hele tiden forsøker å dirigere begrensede ressurser, kapital og arbeidskraft dit de kaster mest av seg, men også der de gjør minst skade både for mennesker og kloden vi lever på.

Kapital og samfunnsansvar. Hva sitter vi igjen med etter årets PfC-arrangement? Stort engasjement samt ambisiøse og utålmodige foredragsholdere etterlot seg mer enn noe annet dette inntrykket: Det er den frie samhandlingen i samfunnet, den mellom frie mennesker, som gir den beste grobunnen for såkalt bærekraftig forandring. I stedet for at stater, politikere og byråkrati skal dirigere og bry seg om alt «mellom himmel og ord», skal de holde seg på en armlengdes avstand, begrenset til fasilitatorrollen i kulissene. Og som alltid er det finansieringen og de økonomiske forholdene som er den største utfordringen. Stikkordet som gikk igjen på PfC-konferansen var «social awareness»: Vi må legge til rette for en verdensomspennende bedriftskultur som kombinerer høy avkastning på investert kapital med et «samfunnsmessig ansvar». Og det var kanskje det viktigste spørsmålet som ble stilt av foredragsholderne og deltakerne: Er det mulig å kombinere disse tilsynelatende motstridende målene?

En diskusjon om dette vil måtte være en kjerne i PfCs videre arbeid, og tema for neste konferanse. Vi skal ikke være redde for å ta de store spørsmålene, og det er helt tydelig verken Inger Stange eller Marie Louise Sunde. For egen del ser jeg med spenning frem til neste konferanse, der man bør kunne forvente en noe mer saftig debatt om virkemidler. Dette koker egentlig ned til menneskenes håndtering av begrensede ressurser i en verden som dessverre krever permanent vekst. Men konferansen viser med tydelighet at debatten om et paradigmeskifte er godt i gang.


Olav er økonomisk journalist i Ny Tid.

---
DEL