Virtuoser før og nå

På slutten av 1700-tallet oppstod det med en ny type musiker – klavervirtuosen. Joseph Wölfl og Johann Nepomuk Hummel tilhørte begge denne kategorien. To av dagens virtuoser yter dem rettferdighet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En «virtuos» er en person som har oppnådd overlegen ferdighet i noe, men på slutten av 1700-tallet ble begrepet brukt som betegnelse på musikere som forfulgte en solokarriere. Muzio Clementi (1752-1832) regnes som den første slike. Han hadde mange elever, deriblant østerrikerne Joseph Wölfl (1773-1812) og Johann Nepomuk Hummel (1778-1837). Av disse to er det bare sistnevnte som er kjent i dag.

Tiltalende Mozart-epigon

Wölfl ble undervist av Michael Haydn og far og sønn Mozart. Ved århundreskiftet begynte han å utfordre Beethoven som den ledende pianisten i Wien. De var motsatte personligheter og utøvere: Beethoven en arrogant, litt uvøren improvisasjonens mester, Wölfl en høflig og vennlig presisjonens og klarhetens sådan. I tillegg til om lag 60 sonater for soloklaver komponerte Wölfl to symfonier, sju klaverkonserter, mye kammermusikk og flere operaer.

En ny cd fra plateselskapet Accord overbeviser oss om at Wölfls musikk ikke fortjener å bli glemt. Den franske pianisten Laure Colladant er kommet med sin tredje cd med komponistens klaversonater, som inneholder de tre sonatene i op. 15 samt den store c-mollsonaten. Colladant, som ved sida av å være aktiv utøver er professor ved Saint-Ouen-konservatoriet, har vært viktig i gjenoppdagelsen av Wölfl og har gjort førstegangsinnspillinger av hans klaververker.

Wölfls musikk er ikke den mest nyskapende som er laget, og man hører klar inspirasjon særlig fra Mozart. Men den har en teknisk og strukturell veltalenhet som, sammen med godt tematisk materiale, går langt i å oppveie mangelen på originalitet.

En viktig grunn til at denne utgivelsen faller så i smak, er Colladants fabelaktige framføringer. For jeg tviler på at Wölfls musikk kan spilles bedre enn det hun gjør. Hun behersker den i denne musikken kritiske kombinasjonen av dybde og flyt. At hun spiller på et klaver fra komponistens tid, øker selvsagt attraksjonen.

Over- og undervurdert

Johann Nepomuk Hummels musikk har ikke lidd den samme skjebnen som den til Wölfl. Likevel er det påfallende hvor stor forskjell det er mellom hans egen og vår tid når det gjelder vurderinga av produksjonen hans. For mens han var overvurdert i si egen tid (mange mente at han var Beethovens likemann), er musikken hans i dag ufortjent underrepresentert i platekatalogen. Han komponerte over 175 verker i alle sjangre, deriblant ni klaversonater.

På sin seineste cd på Hyperion har den britiske pianisten Stephen Hough valgt ut tre av disse – op. 20 i f-moll, op. 81 i fiss-moll og op. 106 i D-dur. Disse sonatene spenner over et tidsrom på 17 år, noe som gjør det mulig å høre komponistens utvikling. Den første sonaten bærer sterkt preg av Mozarts innflytelse (Hummel bodde og studerte hos denne i to år fra åtte års alder). Sonaten i fiss-moll er Hummel på hans beste, og det er kanskje et verk som kan stå ved sida av dem til de største komponistene. Her legger han klassisismen bak seg og blir i midtsatsen en forløper for Chopin. D-dursonaten representerer en retur til klassiske idealer.

Den britiske pianisten Stephen Hough (f. 1961) regnes i dag som en av verdens fremste pianister. Den posisjonen har han først og fremst erobret gjennom framføringer og innspillinger av repertoar i randsonen av kjernerepertoaret. Hans gjennombrudd kom med ei innspilling av klaverkonserter av Xaver Scharwenka og Emil von Sauer, som vant Gramophones pris for årets plate. Han er også aktiv som komponist og musikkskribent.

Houghs tolkninger bærer preg av et ønske om å «brette ut» verkene for å nå inn til kjernen av dem. Han har en spillestil man kan karakterisere som sideordnende, der understemmene får komme til sin rett. Hvis vi trengte noen til å overbevise oss om at Hummel er en komponist som er verd å lytte til, har vi det i Hough, og denne utgivelsen anbefales herved entusiastisk og uforbeholdent.

Analytisk

Sist lørdag kunne man oppleve Hough i Bærum kulturhus. Konserten var en del av den imponerende klaverserien «Sandvika Master Series», som startet i fjor høst. Tidligere har man kunnet høre Marc-André Hamelin og Nikolai Demidenko.

Repertoaret på lørdagens konsert bestod av hele første bok av Franz Liszts Pilgrimsår («Sveits»), Hummels sonate op. 81 og Frédéric Chopins impromptuer nr. 2 og 3 og ballader nr. 2 og 3. Houghs tolkninger denne kvelden var i større grad enn dem på cd-innspillingene «utbrettende» og analytiske, og framdriften tok mer utgangspunkt i det retoriske enn det metriske. Dette gjaldt kanskje særlig for stykkene av Chopin, som jeg synes tapte litt av det følelsesmessige drivet. Liszts ekstremiteter ble tatt helt ut, noe som fungerte bra.

Bærum kulturhus, som stod ferdig i fjor høst, har en akustikk som egner seg utmerket for instrumentalmusikk. Det moderne flygelets mørke klang kom til sin rett samtidig som detaljene var glassklare. Slik ble kvelden også en lydlig nytelse.

---
DEL

Legg igjen et svar