(Frankrike)
«Show,
don’t tell»
heter det gjerne i filmbransjen. Ut fra dette er
det liten grunn til at Olivier Assayas’ Mellom
linjene skal fungere særlig godt, all den tid det
er en film hvor det snakkes nærmest kontinuerlig. Attpåtil om litteratur, og
aller mest om forlagsbransjens utfordringer i møte med den digitale
tidsalderen.
Men kunsten å skrive god dialog skal ikke
undervurderes – se bare på majoriteten av Woody Allens filmer. Og det er mer
enn de utsøkte replikkvekslingene i Mellom
linjene som kan føre tankene til den nevnte
amerikanske filmskaperen, samtidig som filmen på mange måter må sies å være
utpreget fransk.
«Livet imiterer kunsten langt mer enn kunsten imiterer livet», lyder et kjent sitat av Oscar Wilde. I denne filmen dreier det seg imidlertid om kunst som imiterer livet, nærmere bestemt det man etter hvert omtaler som «virkelighetslitteratur».
Mellom linjene (originaltittel Double
vies, engelsk tittel
Non-Fiction) er en smart og fornøyelig
ensemblekomedie med fem sentrale karakterer: forlagsredaktøren Alain (Guillaume Canet), skuespilleren Selena
(Juliette Binoche), forfatteren Vincent (Vincent
Macaigne), den politiske rådgiveren Valérie (Nora Hamzawi) og den unge og ambisiøse Laure (Christa Théret),
som jobber med digitale strategier i samme forlag som Alain. Alain og Selena er
et par, Vincent og Valérie likeså. Men det hadde verken vært Woody Allensk
eller utpreget fransk om det ikke var et og annet sidesprang i disse rekkene.
Utroskap blir også inngående skildret i Vincents bøker, inkludert hans nyeste roman – som Alain refuserer i starten av filmen, til tross for at han har utgitt samtlige av vennens tidligere bøker. I likhet med disse er den nye romanen såkalt autofiksjon – selvbiografisk fiksjon – på ekte Knausgårdsk vis. En av Alains angivelige grunner for avslaget er at han føler et visst ubehag overfor en kjent kvinne som impliseres i en skildring av en seksuell handling under et kinobesøk. I boken spesifiseres den aktuelle filmen for øvrig som Michael Hanekes Det hvite båndet, mens det i virkeligheten (altså filmens virkelighet, for den som måtte være i tvil) skal ha vært den ikke like høykulturelle Star Wars – The Force Awakens. Men alle som har sett Seinfeld-episoden som omhandler klining under Schindlers liste, vil ane at Star Wars kanskje likevel tar seg bedre ut.
«Nobody knows anything» sier man i filmbransjen om at ingen kan forutse hva som vil slå an i framtiden. Det har naturligvis aldri forhindret de fleste som jobber med film, fra å synse og mene opp og i mente. Så også i forlagsbransjen, skal man tro Assayas’ film, hvor det jevnlig spås om hvor man er på vei. Samtalene går i blogging versus tradisjonelle forfatterskap, e-bøker framfor papirutgivelser, Twitter, lesebrett og lydbøker – de sistnevnte fortrinnsvis lest inn av en kjendis. På et tidspunkt snakkes det til og med om at kritikerne har mistet sin betydning, uten at jeg ser noen grunn til å gå nærmere inn på akkurat det.
Filmen hadde verken vært Woody Allensk eller utpreget fransk om det ikke var et og annet sidesprang i disse rekkene.
Parallellene
til nettopp filmbransjen, med alle sine utfordringer med strømming, nedlastning
og endrede seervaner, er mange og åpenbare. Selv om det er laget mange
fornøyelige filmer om filmbransjen, er det imidlertid et fornuftig valg av
Assayas heller å ta for seg et beslektet miljø i denne filmen. Slik får han
stadig formidlet mange av de samme poengene (mellom linjene, kan man kanskje
si), med mindre fare for å framstå navlebeskuende. I denne sammenhengen kan det
også nevnes at Mellom
linjene er fotografert
på 16mm film, formodentlig som et ironisk stikk til tidens mer populære
digitale opptaksformater.
«Alt må forandres for å kunne forbli
det samme», lyder et sitat av den italienske
forfatteren Giuseppe Tomasi di Lampedusa, som diskuteres i en scene i Mellom linjene. Hvorvidt
dette er tilfellet for forlagsbransjen, gjenstår naturligvis å se. Uansett
handler ikke filmen egentlig om de strukturelle, teknologiske og økonomiske utfordringene i
denne bransjen.
Til tross for all sin snakkesalighet har Mellom linjene så
absolutt et plott. Dette dreier seg om utfordringene i kjærlighets- og
yrkeslivet til etablerte, voksne mennesker – inkludert en rekke
utroskapsintriger som er forbilledlig lite heseblesende fortalt. Disse
intrigene veves relativt elegant sammen med problematiseringen av såkalt
virkelighetslitteratur, med forfattere som nærmest uunngåelig utleverer flere
enn seg selv. Riktignok trenger ikke filmen spesielt langt ned i de potensielle
skadene dette kan forårsake, men til syvende og sist er den da også mer av en
komedie enn et drama.
I tråd med dette får Lampedusas sitat kanskje sin fulle relevans om man ser det i sammenheng med de sentrale karakterenes kjærlighetsforhold, uavhengig av både litteratur og den tilhørende bransjen. Jeg mistenker nemlig at formuleringen uttrykker filmens faktiske budskap – stikk i strid med det nevnte mantraet om å vise, ikke fortelle.
Mellom linjene har norsk
kinopremiere 10. mai.