Virkelighetslitteratur på film

DIALOGDREVET: Olivier Assayas’ Mellom linjene er en smart og fornøyelig film om noe så lite filmatisk som litteraturbransjens utfordringer.
Mellom linjene (Double vies) Regissør Olivier Assayas
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 08.05.2019

Mellom linjene (Double vies)

Olivier Assayas

Frankrike

«Show, don’t tell» heter det gjerne i filmbransjen. Ut fra dette er det liten grunn til at Olivier Assayas’ Mellom linjene skal fungere særlig godt, all den tid det er en film hvor det snakkes nærmest kontinuerlig. Attpåtil om litteratur, og aller mest om forlagsbransjens utfordringer i møte med den digitale tidsalderen.

Men kunsten å skrive god dialog skal ikke undervurderes – se bare på majoriteten av Woody Allens filmer. Og det er mer enn de utsøkte replikkvekslingene i Mellom linjene som kan føre tankene til den nevnte amerikanske filmskaperen, samtidig som filmen på mange måter må sies å være utpreget fransk.

«Livet imiterer kunsten langt mer enn kunsten imiterer livet», lyder et kjent sitat av Oscar Wilde. I denne filmen dreier det seg imidlertid om kunst som imiterer livet, nærmere bestemt det man etter hvert omtaler som «virkelighetslitteratur».

Mellom linjene (originaltittel Double vies, engelsk tittel Non-Fiction) er en smart og fornøyelig ensemblekomedie med fem sentrale karakterer: forlagsredaktøren Alain (Guillaume Canet), skuespilleren Selena (Juliette Binoche), forfatteren Vincent (Vincent Macaigne), den politiske rådgiveren Valérie (Nora Hamzawi) og den unge og ambisiøse Laure (Christa Théret), som jobber med digitale strategier i samme forlag som Alain. Alain og Selena er et par, Vincent og Valérie likeså. Men det hadde verken vært Woody Allensk eller utpreget fransk om det ikke var et og annet sidesprang i disse rekkene.

Utroskap blir også inngående skildret i Vincents bøker, inkludert hans nyeste roman – som Alain refuserer i starten av filmen, til tross for at han har utgitt samtlige av vennens tidligere bøker. I likhet med disse er den nye romanen såkalt autofiksjon – selvbiografisk fiksjon – på ekte Knausgårdsk vis. En av Alains angivelige grunner for avslaget er at han føler et visst ubehag overfor en kjent kvinne som impliseres i en skildring av en seksuell handling under et kinobesøk. I boken spesifiseres den aktuelle filmen for øvrig som Michael Hanekes Det hvite båndet, mens det i virkeligheten (altså filmens virkelighet, for den som måtte være i tvil) skal ha vært den ikke like høykulturelle Star Wars – The Force Awakens. Men alle som har sett Seinfeld-episoden som omhandler klining under Schindlers liste, vil ane at Star Wars kanskje likevel tar seg bedre ut.

«Nobody knows anything» sier man i filmbransjen om at ingen kan forutse hva som vil slå an i framtiden. Det har naturligvis aldri forhindret de fleste som jobber med film, fra å synse og mene opp og i mente. Så også i forlagsbransjen, skal man tro Assayas’ film, hvor det jevnlig spås om hvor man er på vei. Samtalene går i blogging versus tradisjonelle forfatterskap, e-bøker framfor papirutgivelser, Twitter, lesebrett og lydbøker – de sistnevnte fortrinnsvis lest inn av en kjendis. På et tidspunkt snakkes det til og med om at kritikerne har mistet sin betydning, uten at jeg ser noen grunn til å gå nærmere inn på akkurat det.

Filmen hadde verken vært Woody Allensk eller utpreget fransk om det ikke var et og annet sidesprang i disse rekkene.

Parallellene til nettopp filmbransjen, med alle sine utfordringer med strømming, nedlastning og endrede seervaner, er mange og åpenbare. Selv om det er laget mange fornøyelige filmer om filmbransjen, er det imidlertid et fornuftig valg av Assayas heller å ta for seg et beslektet miljø i denne filmen. Slik får han stadig formidlet mange av de samme poengene (mellom linjene, kan man kanskje si), med mindre fare for å framstå navlebeskuende. I denne sammenhengen kan det også nevnes at Mellom linjene er fotografert på 16mm film, formodentlig som et ironisk stikk til tidens mer populære digitale opptaksformater.

«Alt må forandres for å kunne forbli det samme», lyder et sitat av den italienske forfatteren Giuseppe Tomasi di Lampedusa, som diskuteres i en scene i Mellom linjene. Hvorvidt dette er tilfellet for forlagsbransjen, gjenstår naturligvis å se. Uansett handler ikke filmen egentlig om de strukturelle, teknologiske og økonomiske utfordringene i denne bransjen.

Til tross for all sin snakkesalighet har Mellom linjene så absolutt et plott. Dette dreier seg om utfordringene i kjærlighets- og yrkeslivet til etablerte, voksne mennesker – inkludert en rekke utroskapsintriger som er forbilledlig lite heseblesende fortalt. Disse intrigene veves relativt elegant sammen med problematiseringen av såkalt virkelighetslitteratur, med forfattere som nærmest uunngåelig utleverer flere enn seg selv. Riktignok trenger ikke filmen spesielt langt ned i de potensielle skadene dette kan forårsake, men til syvende og sist er den da også mer av en komedie enn et drama.

I tråd med dette får Lampedusas sitat kanskje sin fulle relevans om man ser det i sammenheng med de sentrale karakterenes kjærlighetsforhold, uavhengig av både litteratur og den tilhørende bransjen. Jeg mistenker nemlig at formuleringen uttrykker filmens faktiske budskap – stikk i strid med det nevnte mantraet om å vise, ikke fortelle.


Mellom linjene har norsk
kinopremiere 10. mai.

Kommentarer