Mellom linjene (Double vies) Regissør Olivier Assayas

Virkelighetslitteratur på film

DIALOGDREVET: Olivier Assayas’ Mellom linjene er en smart og fornøyelig film om noe så lite filmatisk som litteraturbransjens utfordringer.

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 08.05.2019
Mellom linjene (Double vies)

Olivier Assayas (Frankrike)

«Show,don’t tell»heter det gjerne i filmbransjen. Ut fra dette erdet liten grunn til at Olivier Assayas’ Mellomlinjene skal fungere særlig godt, all den tid deter en film hvor det snakkes nærmest kontinuerlig. Attpåtil om litteratur, ogaller mest om forlagsbransjens utfordringer i møte med den digitaletidsalderen.

Men kunsten å skrive god dialog skal ikkeundervurderes – se bare på majoriteten av Woody Allens filmer. Og det er merenn de utsøkte replikkvekslingene i Mellomlinjene som kan føre tankene til den nevnteamerikanske filmskaperen, samtidig som filmen på mange måter må sies å væreutpreget fransk.

«Livet imiterer kunsten langt mer enn kunsten imiterer livet», lyder et kjent sitat av Oscar Wilde. I denne filmen dreier det seg imidlertid om kunst som imiterer livet, nærmere bestemt det man etter hvert omtaler som «virkelighetslitteratur».


Non-Fiction) er en smart og fornøyeligensemblekomedie med fem sentrale karakterer: forlagsredaktøren Alain (Guillaume Canet), skuespilleren Selena(Juliette Binoche), forfatteren Vincent (VincentMacaigne), den politiske rådgiveren Valérie (Nora Hamzawi) og den unge og ambisiøse Laure (Christa Théret),som jobber med digitale strategier i samme forlag som Alain. Alain og Selena eret par, Vincent og Valérie likeså. Men det hadde verken vært Woody Allenskeller utpreget fransk om det ikke var et og annet sidesprang i disse rekkene.

Utroskap blir også inngående skildret i Vincents bøker, inkludert hans nyeste roman – som Alain refuserer i starten av filmen, til tross for at han har utgitt samtlige av vennens tidligere bøker. I likhet med disse er den nye romanen såkalt autofiksjon – selvbiografisk fiksjon – på ekte Knausgårdsk vis. En av Alains angivelige grunner for avslaget er at han føler et visst ubehag overfor en kjent kvinne som impliseres i en skildring av en seksuell handling under et kinobesøk. I boken spesifiseres den aktuelle filmen for øvrig som Michael Hanekes Det hvite båndet, mens det i virkeligheten (altså filmens virkelighet, for den som måtte være i tvil) skal ha vært den ikke like høykulturelle Star Wars – The Force Awakens. Men alle som har sett Seinfeld-episoden som omhandler klining under Schindlers liste, vil ane at Star Wars kanskje likevel tar seg bedre ut.

Ny Tid i julegave

«Nobody knows anything» sier man i filmbransjen om at ingen kan forutse hva som vil slå an i framtiden. Det har naturligvis aldri forhindret de fleste som jobber med film, fra å synse og mene opp og i mente. Så også i forlagsbransjen, skal man tro Assayas’ film, hvor det jevnlig spås om hvor man er på vei. Samtalene går i blogging versus tradisjonelle forfatterskap, e-bøker framfor papirutgivelser, Twitter, lesebrett og lydbøker – de sistnevnte fortrinnsvis lest inn av en kjendis. På et tidspunkt snakkes det til og med om at kritikerne har mistet sin betydning, uten at jeg ser noen grunn til å gå nærmere inn på akkurat det.

Filmen hadde verken vært Woody Allensk eller utpreget fransk om det ikke var et og annet sidesprang i disse rekkene.

Parallellenetil nettopp filmbransjen, med alle sine utfordringer med strømming, nedlastningog endrede seervaner, er mange og åpenbare. Selv om det er laget mangefornøyelige filmer om filmbransjen, er det imidlertid et fornuftig valg avAssayas heller å ta for seg et beslektet miljø i denne filmen. Slik får hanstadig formidlet mange av de samme poengene (mellom linjene, kan man kanskjesi), med mindre fare for å framstå navlebeskuende. I denne sammenhengen kan detogså nevnes at Mellomlinjene er fotografertpå 16mm film, formodentlig som et ironisk stikk til tidens mer populæredigitale opptaksformater.

«Alt må forandres for å kunne forblidet samme», lyder et sitat av den italienskeforfatteren Giuseppe Tomasi di Lampedusa, som diskuteres i en scene i Mellom linjene. Hvorvidtdette er tilfellet for forlagsbransjen, gjenstår naturligvis å se. Uansetthandler ikke filmen egentlig om de strukturelle, teknologiske og økonomiske utfordringene idenne bransjen.

Til tross for all sin snakkesalighet har Mellom linjene såabsolutt et plott. Dette dreier seg om utfordringene i kjærlighets- ogyrkeslivet til etablerte, voksne mennesker – inkludert en rekkeutroskapsintriger som er forbilledlig lite heseblesende fortalt. Disseintrigene veves relativt elegant sammen med problematiseringen av såkaltvirkelighetslitteratur, med forfattere som nærmest uunngåelig utleverer flereenn seg selv. Riktignok trenger ikke filmen spesielt langt ned i de potensielleskadene dette kan forårsake, men til syvende og sist er den da også mer av enkomedie enn et drama.

I tråd med dette får Lampedusas sitat kanskje sin fulle relevans om man ser det i sammenheng med de sentrale karakterenes kjærlighetsforhold, uavhengig av både litteratur og den tilhørende bransjen. Jeg mistenker nemlig at formuleringen uttrykker filmens faktiske budskap – stikk i strid med det nevnte mantraet om å vise, ikke fortelle.


Mellom linjene har norsk
kinopremiere 10. mai.

[/mepr-active]
… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.