Virkeligheten varer lengst

Hvilken rolle kan dokumentarfilmer spille som leverandør av rollemodeller for barn og ungdom? Dette er et av spørsmålene som reises når Barnefilmfestivalen arrangeres i Kristiansand.

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Norges største arrangement for barn og unge, Barnefilmfestivalen i Kristiansand, arrangeres fra den 21. til 26. april. Siden i fjor har dokumentarfilm vært viet en spesiell plass på festivalen. I filmen Brødre får vi innblikk i et søskenforhold. Til lands og til vanns setter søkelyset på manglende fysisk aktivitet blant norske ungdommer, mens Nasjonaldagen forteller historien om en liten gjeng fra Akkarfjord skole i Finnmark, på vei til Oslo for å feire 17. mai. I forbindelse med årets filmprogram arrangeres seminaret «Dokumentarens rollemodeller». En av filmene som vises her, er den norske dokumentaren Idas dagbok. I filmen blir vi kjent med Ida, som i flere år har slitt med depresjoner, angst og selvskading. For henne er selve målet med filmen å være en rollemodell for andre: «Målet med denne filmen er å hjelpe andre. Jeg skulle ønske jeg så en slik film da jeg begynte å kutte meg. Å vite at jeg ikke var alene om det og at det finnes hjelp, og at man kan ha det greit også,» forteller Ida Storm til Ny Tid. I 2005 begynte hun å føre videodagbok over sin egen hverdag. Dette skulle senere bli dokumentarfilmen, som første gang ble vist under Den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam i november. Her ble den også nominert i kategorien beste mellomlange dokumentarfilm. Nært. I filmen inviteres seeren nærmest inn i Idas hode. Vi får følge med på den unge kvinnens opp- og nedturer, og på livet som psykisk syk i det norske helsevesenet. «Å dele sine innerste tanker og følelser med et ukjent publikum føltes nakent og sårt. Noe annet hadde vel vært veldig unaturlig. Men om det kan hjelpe noen, er det verdt det. Jeg har kanskje holdt ut litt mer enn jeg ellers ville klart fordi jeg gjerne vil vise at det er mulig å holde ut litt mer enn man tror,» sier Storm. Filmens regissør August B. Hanssen mener dokumentarsjangeren er særlig egnet til å levere troverdige rollemodeller. «Jeg tror dokumentaren står i en særstilling når det kommer til fremstilling av rollemodeller. Rollemodellene vi finner i dokumentaren, baserer seg på faktiske, levde liv og autentiske mennesker, i motsetning til for eksempel fiksjonsfilmens ofte generiske sjablongtyper. For all del, man finner gode rollemodeller i fiksjonsfilmen også, men jeg føler likevel at autentisiteten som ligger til grunn i dokumentaren, gir sjangeren et unikt og ikke minst uforutsigbart fortrinn når det gjelder å levere troverdige rollemodeller av kjøtt og blod,» sier August B. Hanssen til Ny Tid. Han frykter ikke at filmens detaljerte, grundige skildringer skal føre til noen smitteeffekt blant barn og unge som ser den: «Vi har gjort kreative valg i lys av hva man vet er ‘triggende’, og jeg både tror og håper at vi har endt opp med en film som ikke bidrar til uønsket smitteeffekt. Dette er også en av grunnene til at filmen er rå og usminket. Det harde har fått lov til å være hardt, og det vanskelige fått lov til å være vanskelig, nettopp for å ta selvskadingen på alvor. Psykisk sykdom er som annen sykdom – den må diagnostiseres, behandles og man må trene for å komme seg i form igjen,» sier Hanssen. Skambelagt. Den unge kvinnen får til slutt diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, også kjent som borderline personlighetsforstyrrelse. Ifølge Folkehelserapporten utgitt av Norsk Folkehelseinstitutt i fjor vil halvparten av alle voksne i Norge oppleve å få en psykisk lidelse i løpet av livet. Likevel er det få som oppsøker hjelp for psykisk sykdom. Ifølge samme rapport oppsøkte bare tre prosent av den norske befolkningen psykisk helsehjelp i Norge i 2014. Storm mener at skam og fordommer mot psykisk sykdom kan være en grunn til at ikke flere søker hjelp: «Det ligger ofte mye skam i det å være psykisk syk. Jeg har selv møtt fordommer, også fra helsepersonell. Det øker skammen og gjør det til en ond sirkel. Blir det mer fokus på psykiske lidelser, blir det nok lettere å prate om, og lettere å få hjelp. Vet man mer, blir det mindre skummelt. Jeg håper denne filmen kan være et bidrag til å skape mer åpenhet,» sier Storm. Kanskje er holdningene likevel i ferd med å endre seg? Fra 13. til 19. april hadde NRK sin første temauke på NRK3. Gjennom dokumentarer, serier og filmer fokuserte kanalen på psykisk helse hos barn og unge. Storm mener det er viktig å være åpen om lidelsene sine for å bli frisk: «Snakk med noen om det. Fortell at du har det vanskelig og at du trenger noen å snakke med. Snakk med en fagperson som kan forklare hva man kan gjøre. Det tar tid og det er ikke lett, men det er mulig å få det bedre. Det er mulig å bytte ut selvskading med konstruktive måter å takle vonde tanker og følelser på,» sier Storm. Perspektiver. En annen dokumentarfilm som vises under Barnefilmfestivalen i Kristiansand, er Jeg er Kuba. I filmen blir vi kjent med de polske brødrene Kuba (12) og Mikolaj (8). Etter at foreldrene skiller seg og familiebedriften går konkurs, blir de to brødrene tvunget til å klare seg alene i Polen mens foreldrene reiser utenlands for å tjene penger. Mens faren får jobb i Skottland, havner moren i Østerrike som renholdsarbeider. «Veldig mange norske barn i dag møter foreldre som disse gjennom au-pairer, renholdsarbeidere, byggearbeidere og liknende,» sier regissør Åse Svenheim Drivenes til Ny Tid. «Samtidig er det nok veldig få som kjenner til bakgrunnen til au-pairen eller renholdsarbeideren som jobber for dem. Jeg mener det er viktig å gi dem dette perspektivet – å gjøre dem klar over at de menneskene som utfører tjenester for dem, faktisk er mennesker med følelser, tanker og drømmer. Dette er en bevissthet som er viktig hvis man vil bryte ned det A- og B-samfunnet vi ser i dag,» sier Drivenes. I to og et halvt år fulgte hun Kuba, broren og hverdagen deres mens foreldrene jobbet i utlandet. «Denne filmen er på mange måter et bilde på det nye Europa. Vi er veldig opptatt av å verne om vår egen tid og vårt eget familieliv. Så glemmer vi at det å kjøpe seg ut av tidsklemma går ut over noen andres liv og tid. Dette er en del av det tjenersamfunnet som er i ferd med å vokse frem i flere land, og som langt på vei er en konsekvens av finanskrisen,» sier Drivenes, og legger til at dette ikke må betraktes som et polsk, men som et europeisk problem. Drivenes har reist rundt til skoler i Akershus og Buskerud og vist filmen for barn og ungdom på samme alder som Kuba. «Barna sitter som tente lys under filmen, og har mange spørsmål etterpå. De fleste blir veldig overrasket over det de ser i filmen. Dette er ikke en film som er lagd for å moralisere rundt arbeidsinnvandring i Norge. Likevel mener jeg det er viktig å øke bevisstheten rundt fremmedarbeidere i Norge. Det at de har en familie å forsørge i hjemlandet kan for eksempel å være med på å få de som ansetter her hjemme, til å tenke litt mer over spørsmål om lønn, arbeidsforhold og liknende,» sier Drivenes. I januar ble filmen belønnet med prisen Tromsøpalmen under Tromsø internasjonale filmfestival. Den var også på programmet under dokumentarfilmfestivalen Eurodok i mars, og ble vist på NRK2 samme måned. Drivenes forteller at filmen har vekket engasjement hos både enkeltpersoner, organisasjoner og statlige aktører. Nå skal deler av filmen vises for EU-kommisjonen i Brussel. Mange skjebner. Hvor ofte tenker vi egentlig over at den som vasker huset vårt, legger nye heller i oppkjørselen eller henter barna våre i barnehagen kanskje har egne barn i et annet land, som savner dem mens de er borte? Det finnes i dag ingen eksakte tall på hvor mange barn som deler skjebne med Kuba og broren, men NGO-er (ikke-statlige organisasjoner) estimerer at mellom 500 000 og én million barn lever som «Euro-orphans» i landene Romania, Bulgaria og Polen. Rundt 100 000 av disse lever i dag alene i Polen mens foreldrene utenlands. Siden Polen ble medlem av EU i 2004, har arbeidsutvandringen fra landet steget dramatisk. Mange av dem som flytter, søker arbeid i Norge – i perioden 2003–2013 kom over 200 000 mennesker fra Polen som arbeidsinnvandrere til Norge. Ifølge tall hentet fra SSB utgjør polakker i dag vår største gruppe innvandrere, med nærmere 100 000 registrerte bosatte i 2015. Høy forekomst til tross – det å forlate barn for å skaffe seg jobb i utlandet er fremdeles forbundet med mye stigma. «Da jeg bestemte meg for å lage denne filmen, var dette et veldig underbehandlet tema både her hjemme og i Polen. I ettertid har Kuba fått flere meldinger fra barn som befinner seg i samme situasjon som ham. Det er veldig fint hvis Kubas historie kan være med på å trøste andre i samme situasjon,» sier Drivenes. Hun mener film i dag er en viktig leverandør av rollemodeller for barn og unge. «Rollemodeller som formidles gjennom film er viktig fordi film når ut bredt. Film som sjanger har også en spesiell emosjonell slagkraft. En god historie er en god historie, men dokumentarens fordel er kanskje at det er virkeligheten som skildres. Og det er lite som kan konkurrere med virkeligheten,» avslutter Drivenes. Heinesen er journalist i Ny Tid.  

---
DEL