Vind, vann og fugler

I en stadig mer urban verden har Florence Williams satt seg fore å finne ut hva ulike sanseinntrykk gjør med vårt velvære. 

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Nature Fix. Why Nature Makes Us Happier, Healthier, and More Creative

Florence Williams

W.W. Norton & Company

USA

Mange av oss sender tweets fra sykkel- eller skiturene våre i Nordmarka eller andre naturskjønne områder. Jeg gjør det, i alle fall. Og legger ut bilder av Naturen med stor N, kanskje med sykkelen eller skituppene med. Jeg skryter av at dette er gratis; dette gjør oss lykkelige; dette er helse og grønn resept i praksis. Og nå leser jeg at jeg har rett!

Noen ganger kommer du over bøker som du skjønner kan endre måten vi ser verden på. Budskapet de målbærer, føles riktig, selvsagt fordi det bekrefter dine egne meninger og interesser. Det interessante blir derfor om de påstandene som fremmes kan sannsynliggjøres og etterprøves. I boken The Nature Fix. Why Nature Makes Us Happier, Healthier, and More Creative forteller Florence Wil-
liams oss nå det mange av oss tror vi vet: Å være ute i naturen gjør både oss og våre samfunn godt.

Naturen, kulturens hjem. Dette er ikke nytt. Allerede i 1984 skrev sosialbiologen Edward O. Wilson boken Biophilia. Her fremmer han tesen om at mennesket har en hang til alt levende og til naturen, fordi det er naturen vi selv kommer fra. Andre har hatt en filosofisk vinkling på naturen, som vår egen dypøkolog Arne Næss, som i skrift og i praksis var opptatt av å gå inn i naturen, ikke ut i den. Hans venn, friluftsmannen Nils Faarlund, snakket om naturen som kulturens hjem. Går vi enda lenger tilbake i tid, heter naturens store talsmann Henry D. Thoreau, kjent for sitt år alene i amerikansk villmark, som avfødte boken Walden.

Vår egen dypøkolog Arne Næss var opptatt av å gå inn i naturen, ikke ut i den.

Williams siterer Thoreau og andre – men hva skiller henne fra hennes forgjengere? Først og fremst at hun vil formidle vitenskap – og derfor allierer seg med vitenskapsmiljøer. Wilsons biophila-hypotese har forblitt en (interessant) hypotese. Men nå begynner vi etter hvert å få en del studier og tidsserier som understøtter Wilsons teori. Med ny medisinsk teknologi er det lettere enn før å måle hva syns-, lyd- og luktinntrykk gjør med oss. Det er også større interesse for temaet i en tiltakende urban verden. Forskningen er med andre ord internasjonal, og resultater fra ulike land og kulturer underbygger det allmenne i hypotesen.

Forfatteren nøyer seg derfor ikke bare med sekundære og amerikanske kilder, men drar rundt i verden på jakt etter forskerne som ligger lengst fremme i feltet. Hun tar blodprøver, drar på tur med elektroder festet til hodet og blir del av pågående eksperimenter. Turen tar henne til Asia, Europa og hennes eget kontinent USA.

Konsentrasjon og tilstedeværelse. Forfatteren er ute i de store sypress-skogene i Sør-Korea og får innblikk i helbredelsesprogrammer for data- og mobilavhengige barn og unge. Hun måler hvordan lukt og lyd påvirker psyken. I Skottland blir hun med når økoterapi tilbys psykisk syke, og i Vest-Virginia ser hun hvordan friluftsliv er viktig for barn med ADHD. I korte og morsomme kapitler viser forfatteren hvordan nærmere tilknytning til naturen er mye viktigere for vår evne til konsentrasjon og generell mindfulness enn vi tror, og at selv små mengder eksponering for det grønne forbedrer kreativiteten og påvirker humøret.

Kapittelet som tar for seg lydforurensning er tankevekkende. Vi responderer positivt på lyden av vind, vann og fugler. Mye av støyen rundt oss i hverdagen, derimot, stresser systemene våre mer enn vi forstår. Mest overraskende var likevel innsikten jeg fikk i viktigheten av luktesansen vår. Aerosoler i eviggrønne skoger virker som mildt beroligende, samtidig som de stimulerer pusten. Å puste inn nitrogenoksyder i bytrafikken er på den annen side ren gift.

I sypress-skogene i Sør-Korea får forfatteren innblikk i helbredelses­programmer for data- og mobilavhengige barn og unge.

Norske friluftstradisjoner. Bare synet av vakker natur, en innsjø eller et fjell, skaper alfabølger i hjernen, og det virker beroligende på oss. Dag O. Hessen skrev i boken Natur – Hva skal vi med den at St. Olavs Hospital høsten 2007 ble tildelt Norsk Forms hederspris for å ha satt av hele 20 prosent av sykehusområdet til grøntareal for å fremme helseeffekter. En studie av 166 postoperative hjertepasienter fra Universitetssykehuset i Uppsala viste at de som fikk se naturbilder av vann satt opp mot abstrakte bilder, reagerte negativt på de sistnevnte, men med redusert blodtrykk og mindre behov for medisin på naturbildene.

Williams reiser til Finland og finner forskning som viser at bare fem timer ute i naturen i måneden vil ha positiv virkning på oss. Hun kunne like godt ha kommet til Norge, et land hvor mange fortsatt holder søndagsturen for hellig. Vi har også ledende landskapsforskere som hevder at natur i byer bedrer folks moral. Erfaringer fra planteparseller på Grønland i Oslo viser at aktive grøntområder skaper nye møteplasser og roer sosiale spenninger.

Thoreau i hverdagen. Mennesket er født til å gå, og både kropp og sinn er tjent med den eksersisen fotturen gir, mente Thoreau. I år har Pax Forlag markert Thoreau-
jubileet med utgivelsen Til naturen, om å vandre. Her skriver Thoreau at han vil at vi skal stemme vårt sinn etter naturen, og lære å se det store i det lille og skjønnheten i den rekreerende naturen. «Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig – jeg vil betrakte mennesket mer som en innbygger i naturen, eller som ett med den, enn som et medlem av samfunnet.» Det er igjen tid for mer «vandring», i alle kanaler. Serier som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er nasjonaleiendom. Hurtigruta og (det svært saktegående) NSB er blitt internasjonale tv-suksesser. Romaner, som Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Thomas Espedalfår mye oppmerksomhet. Filmer som Grizzly Man (2005), Into the Wild (2007) og Mot naturen (2014) tar opp eksistensielle spørsmål som kanskje er ekstreme, men de tangerer likevel Thoreaus univers og utfordrer oss.

Med Williams’ bok har vi nå fått vitenskapen på banen, og naturen har fått en viktig alliert. Men forfatteren er realistisk og ergo også opptatt av nærmiljøet vårt – av parker og grøntområder. Hun har skrevet en bok som dermed også byplanleggere vil ha glede av å lese – noe som kan være viktig i et land som vårt, hvor de store byene vokser raskt og hvor utbyggerinteresser fort kan ødelegge grønne gleder. The Nature Fix er derfor en bok både for friluftselskere, søndagsturentusiaster, urbanister og politikere – helsepolitikere, ikke minst.

DEL
Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.