Vill-vest-tilstander i 90-tallets Russland

Russlands brå overgang fra kommunisme til fri markedskapitalisme var brutal, og Russland på 90-tallet blir kalt «Det ville vesten»: Uten juridisk lovgivning eller andre mekanismer på plass som kunne holde tritt med utviklingen, klarte en håndfull smarte gründere å grafse til seg astronomiske pengesummer og rikdom. Flertallet av borgerne, derimot, som var vant til at staten ordnet alt, slet med å tilpasse seg den nye tiden. Russlands eksperimentelle forsøk på demokrati begynte snart å slå sprekker.

Kontrollerte nasjonens økonomi

Alex Gibneys dokumentarfilm Citizen K tar for seg tiden etter Sovjetunionens fall, sett via historien til Mikhail Khodorkovskij (f. 1963) – mannen med kontroll over en rekke oljefelt i Sibir, en av de syv oligarkene som kontrollerte halvparten av nasjonens økonomi og som ble Russlands rikeste mann.

En avgjørende faktor for Khodorkovskijs framgang var ikke bare rikelig med penger og en hensynsløs gründervisjon, men noe hans konkurrenter ikke hadde: politiske ambisjoner.

Den nye, private rikdommen ble et interessant mål for mafiaen, noe den aldri hadde sett maken til under kommunismen

Han ble i økende grad oppfattet som en trussel av Kreml, og ble fengslet for svindel og skatteunndragelse i en av landets mest avsidesliggende straffekolonier. Dokumentaren viser ikke bare hvordan 90-tallet skapte menn som Khodorkovskij, men også Vladimir Putins framgang og maktkampen mellom de to – som belyser mye av det autokratiske politiske landskapet i dagens Russland.

Gangsterkapitalisme

Hvorvidt Khodorkovskij var skyldig eller ikke, er et vanskelig spørsmål, noe filmen forsøker å forklare årsaken til. Under «gangsterkapitalismen» var lovene såpass flytende at de ga opphav til et populært ordtak: «De strenge lovene kompenseres av manglende plikt til å følge dem.»

Oligarkene sikret seg statens tidligere eiendeler på en måte som best kan beskrives som «kreativ bokføring» og avtaler gjort på bakrommet. Den nye, private rikdommen ble et interessant mål for mafiaen, som aldri hadde sett maken under kommunismen, og antall drap i Moskva økte raskt: Moskva ble en «drapshovedstad».

Opptak fra denne kaotiske tiden viser en ung Khodorkovskij i et TV-intervju som innrømmer – uten blygsel – sin jakt etter rikdom og egen grådighet, et konsept som var så nytt og fremmed at skammen ennå ikke hadde fått fotfeste. Kapitalismens muligheter var et spill for dem som på nådeløst vis kunne skvise profitt ut av statens kupongordning – en ordning som var tiltenkt innbyggerne for at de skulle få sin andel av den nasjonale formuen. Troskyldige borgere ble overtalt til å selge unna sine kuponger til underpris. De fikk kontanter i bytte, og forsto ikke hva kupongene egentlig var verdt.

Fikk klørne i Yukos

Khodorkovskij var tiltrukket av oljebransjen «på grunn av omfanget», sier han, og tenker tilbake på sine grenseløse ambisjoner: Etter at han hadde startet Menatep, Russlands første forretningsbank, gikk det ikke lang tid før han fikk klørne i det statlige oljeselskapet Yukos for en slikk og ingenting på en auksjon, en transaksjon mange kalte svindel.

Til tross for ivrig idealisme rundt demokratiets muligheter så det ut til at Boris Jeltsins regjering forkastet alle demokratiske prosesser parallelt med at hans popularitet falt. Mens mediene gjorde det de kunne for å skjule Jeltsins sviktende helse, inngikk han avtaler med oligarkene og tok opp store lån for å få kapital inn i den tomme statskassen. Til gjengjeld fikk oligarkene kjøpe opp statlige virksomheter til latterlig lave priser, samtidig som de ble gitt en garanti for at regjeringen ville beskytte deres rettigheter og private kapital.

Troskyldige borgere ble overtalt til å selge unna sine kuponger til underpris.

Citizen K vifter ikke med en moralsk pekefinger når det gjelder oligarkenes enorme rikdommer og maktspillet rundt dette, men forsøker å vise det komplekse politiske spillet der enkelte var mer enn villig til å inngå avtaler med djevelen for å redde sitt eget skinn.

Dette banet vei for Putin, som brukte misnøyen mot oligarkene og Jeltsin-periodens kaos til å fremme sin egen popularitet. Putin gjorde et stort poeng av tilsynelatende å stille oligarkene til ansvar ved å få selskaper som Yukos renasjonalisert. Samtidig banet han vei for en ny klasse av lojale oligarker.

Skurk eller dissident?

Folkeopinionen endret seg i Khodorkovskijs favør da han sto tiltalt på nytt i 2010 [for underslag av 218 millioner tonn råolje, red.anm.] og kunne bli løslatt på prøve etter syv år i fengsel. Khodorkovskij ble løslatt sammen med andre høyt profilerte fanger i 2013, like før vinter-OL i Sotsji (2014), og lovte Putin at han skulle dra til utlandet og bli der. Khodorkovskij holder seg på betryggende avstand av Putin, han er tynget av nok en ny tiltale – denne gangen for drapet som i 1998 ble begått på den russiske ordføreren Vladimir Petukhov, som kom i konflikt med Yukos.

Vi får vite hvordan Khodorkovskij både lærte ydmykhet og fikk andre perspektiver mens han satt fengslet, han sultestreiket også flere ganger. Han har fortsatt kontroll over en formue på rundt en halv milliard dollar, og har stiftet den pro-demokratiske bevegelsen «Det åpne Russland».

Er Khodorkovskij en skurk eller dissident, utnytter han andre eller blir han selv utnyttet? Spørsmålet om hva vi nå skal betrakte ham som, er det mest fascinerende – men filmen gir ikke noe entydig svar og behandler spørsmålet heller unnvikende. Til tross for Gibneys tilgang til lange samtaler med oligarken Khodorkovskij, som nå lever i eksil i London, og tilgang til hans tankegods, vedvarer mysteriet.

Dette forteller mye om Russland selv, et land med så radikale og desorienterende omveltninger at bare den mest opportunistiske kameleon klarer å overleve. En russisk tradisjon, blir vi fortalt, er at folket viser sympati med den som makten tråkker på.

Ett av Khodorkovskijs mest minneverdige utsagn i filmen stammer fra Mikhail Bulgakov#s Mesteren og Margarita, klassikeren fra Stalin-epoken om djevelens besøk i Sovjetunionen, om at en mann «ikke bare er dødelig» men «potensielt dødelig når som helst». Å ha formue i Russland er utrygt – dagens vinner kan nemlig være død samme kveld.

Oversatt av Iril Kolle