Vilkårlig behandling av ofre for tvangsflytting

Norge har ingen overordnet tvangsflyttingspolitikk, men Vegvesenet og Luftfartsverk har utarbeidet etiske retningslinjer. – Men retningslinjene gjelder ikke for oss nå, sier leder for utbygging av E18 fra Oslo til Asker, som raserer 300 boliger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

339 boliger på Gardermoen, 41 boliger på Rena, 34 boliger på Mongstad og 300 boliger i Asker/Bærum.

Alle har de det til felles at de ble radert bort, eller trues av riving, som følge av storsamfunnets behov for hovedflyplass, øvingsfelt for militæret, oljeraffineri eller motorvei.

– Dette blir radikal selvplaging. At folk må flytte på seg, det er ikke så gærnt. Er det noen som har fått det verre i Norge etter at de måtte flytte, spør informasjonssjef Ivar Torvik i Samferdselsdepartementet.

Likevel er informasjonssjefen behjelpelig med å finne fram til hvordan det står til med norsk politikk i forhold til tvangsflytting. Noen svar får Ny Tid: Det finnes ingen overordnet nasjonal politikk, men etiske retningslinjer er utarbeidet i noen av de statlige organene som forårsaker flytting av mennesker.

– Prisverdig

– Det er prisverdig at Luftfartsverket og Vegvesenet har tatt opp hansken og utarbeidet etiske retningslinjer, sier Ove Silkoset.

Silkoset er ikke hvem som helst i denne sammenheng. I 1996 ledet han utvalget nedsatt av Samferdselsdepartementet som evaluerte den hittil største grunnervervingen i nyere norsk historie: Tvangsflyttingen av rundt 1000 mennesker i forbindelse med utbyggingen av hovedflyplassen på Gardermoen.

Selv om Silkoset-utvalget slo fast at Gardermo-utbyggerne holdt seg innenfor lover, regler og gjeldende praksis i sin håndtering av grunnervervet, fikk Oslo Lufthavn og Luftfartsverket kritikk for håndteringen, som utvalget mente skapte mange unødige konflikter.

En av anbefalingene fra utvalgets side var derfor at det bør utarbeides etiske retningslinjer i forhold til de berørte.

Ingen nasjonal politikk

– Det er ikke vi som lager slike retningslinjer. Men vi har sendt Silkoset-utvalgets anbefaling videre til Miljøverndepartementet og relevante etater underlagt oss, sier informasjonssjef Torvik i Samferdselsdepartementet.

Miljøverndepartementet opplyser imidlertid til Ny Tid at de ikke har utarbeidet noen etiske retningslinjer for tvangsflytting. Heller ikke Justisdepartementet eller Kommunal- og regionaldepartementet kan vise til annet enn det eksisterende lovverket.

Derimot har både Luftfartsverket og Vegvesenet egne etiske retningslinjer for grunnerverv. Førstnevnte la fram sine retningslinjer i desember 1996, bare et snaut halvt år etter at Silkoset-utvalget la fram sin rapport. Vegvesenet, som årlig erverver grunn fra omlag 5000 grunneiere, kom på sin side med retninglinjer sommeren 1999.

– Det er positivt at de vektlegger at berørte skal møtes med respekt og åpenhet, og at de erkjenner ansvaret for å gi god og tilstrekkelig informasjon helt fra planlegginsprosessens begynnelse. Jeg liker også godt at Luftfartsverket ved erverv av landbruksareal vil forsøke å gjennomføre arealbytte, og at de vil bidra til en boligeiers reetablering, oppsummerer Ove Silkoset.

– Gjelder ikke nå

Silkoset påpeker imidlertid at det er viktig at retningslinjene følges opp i praksis. Ny Tid har sjekket om dette er tilfellet i forbindelse med Vegvesenets planer om å bygge ti felts motorvei fra Oslo til Asker, hvor anslagsvis 300 husstander vil miste sine hjem (se Ny Tid nr. 18).

– Jeg kjenner ikke til våre etiske retningslinjer i detalj. Men de retter seg nok mot senere planfaser. Vi har formelt sett ikke noe plan ennå, i og med at kommunene ikke har vedtatt reguleringsplan, sier prosjektleder Ivar Øvretvedt ved Akershus vegkontor.

– Men ifølge Vegesenets etiske retningslinjer, så gjelder de ikke bare under grunnerverv-fasen, men «allerede fra planleggingen av et prosjekt starter»?

– Jo, de gjelder nok, og jeg regner med at vi følger dem, svarer prosjektlederen.

– Mange av dem som mister sine hjem klager over at de overhode ikke har fått informasjon fra dere, slik de etiske retningslinjene tilsier?

– Ja, men her refereres det nok til normal-prosesser hvor det er snakk om et mindre antall ekspropriasjoner. I E18-saken er det snakk om flere hundre, ja, flere tusen mennesker som blir berørt. Det er nærmest umulig å gi hver enkelt informasjon på dette stadiet, parerer Øvretvedt, og viser til plan- og bygningsloven hvor det står at folk skal informeres «så vidt mulig».

– Men som sagt til Ny Tid i forrige uke, i ettertid kan vi nok si at vi burde ha gått ut med informasjon til den enkelte, innrømmer han.

– Det mennesklige må vike

Som Ny Tid skrev, tar ikke Vegvesenet opp hvilke konsekvenser E18-utbyggingen får for dem som må flytte med ett eneste ord i sin hovedrapport.

– Det virker ikke som om de har tatt dette seriøst. I slike saker er det typisk at de mange uorganiserte enkeltmenneskene står svakt, og at det mennesklige må vike for spillet om penger, mener Ove Silkoset.

Lederen for utvalget som gransket Gardermo-flyttingen synes for øvrig ikke at det nødvendigvis trengs nasjonale overordnede etiske retningslinjer.

– Det er godt nok hvis alle relevante etater har sine retningslinjer. I norsk sammenheng tror jeg vi kommer langt dersom man kombinerer disse med det eksisterende lovverket. De etiske retningslinjene burde rett og slett henge på kontorveggene, sier han.

Ingen etiske retningslinjer

Jernbaneverket, som var den tredje utbyggeren under Gardermo-prosjektet, har imidlertid ikke tatt opp handsken fra Silkoset-utvalget.

– Nei, vi har ikke utarbeidet egne etiske retningslinjer, og har heller ikke fått pålegg om dette fra Samferdselsdepartementet. Men vi har fulgt Gardermo-prosessen tett, og fått Luftfartsverkets retningslinjer til orientering. Den inneholder imidlertid ikke noe mer enn det vi allerede følger i praksis, sier leder for grunnerverv i Jernbaneverket, Jan Erik Rusten.

Han og informasjonssjef Øystein Grue viser for øvrig til at etiske retningslinjer for Jernbaneverket generelt er under utarbeidelse, og at det i denne sammenheng lages retningslinjer for frivillige forhandlinger mellom Jernbaneverket og grunneiere.

– Men dersom forhandlingene strander og vi må gå til tvangsinndrivelse av eiendom, kan vi ikke gjøre noe annet enn å forholde oss til gjeldende lover, forklarer Grue.

Han understreker imidlertid at de har langt mindre ekspropriasjonssaker enn for eksempel Vegvesenet.

50 boliger ryker

Likevel er problemstillingen høyaktuell også for Jernbaneverket. På grunn av planene om dobbeltspor mellom Skøyen og Asker, må et 50-talls hus rives.

– Traséen for strekningen Skøyen-Sandvika er ennå ikke fastlagt, og det endelige valget vil påvirke antallet som må flytte, forteller Grue.

20 boliger som ryker på strekningen Sandvika-Asker er allerede ervervet, alle etter frivillige forhandlinger, ifølge Jernbaneverket.

– Det er selvfølgelig ingen som er fornøyd med å miste boligen sin. Men alt tatt i betraktning, så opplever vi at forhandlingene har gått greit og at folk har vært fornøyd med vår håndtering, sier informasjonssjefen.

Tilsvarende avdramatisering av det å bli tvunget til å flytte fra sine hjem, utfordres sterkt av fagfolk. I en BBC-dokumentar fra 1987, gikk professor i sosialantropologi ved California Institute of Technology, Thayar Scudder, veldig langt i sin bedømmelse av det å bli fratatt sitt hjem:

– Tvangsflytting er omtrent det verste man kan gjøre mot folk, nest etter å drepe dem.

---
DEL

Legg igjen et svar