Forlaget Solum Bokvennen har nettopp utgitt en essaysamling av den franske forfatteren Michel Houellebecq, I nærvær av Schopenhauer. Den kom på fransk i 2016. Boken er oversatt av Hanne Herrman.
Denne lille boken er en meget personlig bok. Den består av Houellebecqs egne oversettelser av først og fremst utdrag fra Arthur Schopenhauers (1788–1860) hovedverk, Die Welt als Wille und Vorstellung (Verden som vilje og forestilling) og litt fra Aphorismen zur Lebensweisheit («Aforismer over livets visdom»). Utover oversettelsene gir han oss meget personlige kommentarer om hvordan dette arbeidet har påvirket ham.
Houellebecqs oversettelser virker gode, men vi må ikke glemme at tekstene først har blitt oversatt fra tysk til fransk, og nå har de igjen blitt oversatt til norsk. Man kunne kanskje frykte at man til slutt har beveget seg en smule bort fra den originale tyske teksten. Jeg har sjekket noen av hans oversettelser fra Verden som vilje og forestilling og må si meg fornøyd med både Houellebecqs og Hermanns oversettelser. Schopenhauers hovedverk er i Norge oversatt av Bokklubben Forlag (2007).
Da Houellebecq var rundt 26 år gammel, kom han tilfeldigvis over en fransk oversettelse av Schopenhauers «Aforismer over livets visdom» (1851). Han begynte umiddelbart å forsøke finne en fransk utgave av Schopenhauers hovedverk Verden som vilje og forestilling (1818), men måtte ut på bruktmarkedet, da den ikke hadde vært utgitt på mange tiår.
Supermarkedets logikk og ekte kjærlighet
Boken har et forord skrevet av Agathe Novak-Lechevalier, som er spesialist på Houellebecqs forfatterskap. Den har også et etterord skrevet av den norske oversetteren, Hanne Herrman. Både forordet og etterordet synes jeg gir oss en god innsikt i hvorfor Schopenhauer har betydd så meget for Houellebecq.
Når man leser Houellebecqs romaner, er det ikke til å unngå at hans syn på virkeligheten oppfattes som temmelig negativt og pessimistisk. Han mener at vi i dag lever under det han kaller supermarkedets logikk, i en kultur som har mistet sin evne til å utvise ekte kjærlighet og undring. Alt er blitt en vare, også de mellommenneskelige forholdene. Vi er bare ute etter å utnytte hverandre til egen vinning.
Overalt tærer livsviljen på seg selv.
Houellebecq skriver at han aldri ble den samme igjen etter møtet med den tyske filosofen. Schopenhauer setter seg fore å drøfte det filosofer vanligvis ikke vil ta opp til behandling. «[H]an snakker om kjærlighet, om død, om medlidenhet, om tragedie og smerte; han forsøker å la ordet omfatte sangens univers. Fryktløs, og som den eneste blant filosofene, beveger han seg inn på forfatternes, musikernes og billedhuggernes område […] han gjør ikke dette uten å skjelve, for menneskets lidenskapelige univers er et skrekkelig univers, som oftest ikke til å holde ut, der sykdom, selvmord og død streifer omkring, men han gjør det og åpner på den måten opp for nye områder for filosofien.»
Naturens kamp
I Verden som vilje og forestilling forsøker Schopenhauer å gi en enhetlig teori om virkeligheten og menneskets forhold til den. Man kan si at han bygger på Kants innsikt i at den virkeligheten vi opplever, er et resultat av vår måte å erkjenne på. Virkeligheten er derfor, for å si det med Schopenhauer, vår forestilling om den. Hva virkeligheten er uavhengig av vår erkjennelse, kaller Kant «tingen i seg selv», og den er umulig for oss å erkjenne.
Men Schopenhauer forsøker likevel å bestemme hva som gir oss virkeligheten som forestilling. Dette er det han definerer som «viljen til liv», livskraften som driver alt levende til selvoppholdelse. Men den hersker også i den anorganiske naturen, ifølge Schopenhauer. Det anorganiske må hele tiden kjempe mot det organiskes forsøk på å bryte det ned, for eksempel når treroten skyver jord og stein til side, eller slik som når rusten eter opp jernet.
Overalt i naturen møter vi kamp. Tydeligst ser vi dette blant dyr som lever av å spise hverandre, eller hos planter som også kjemper en kamp der de forsøker å overgro hverandre. Overalt tærer livsviljen på seg selv, men det er først hos mennesket at det blir ekstra ille. Først kommer fattigdom og nød, sykdommene, kampen for å berge livet. Når vi så har slitt oss gjennom alt dette, melder savnet etter kjærlighet seg, så kommer kjærlighetssorgene, sjalusien, misunnelsen, hatet, angsten, ærgjerrigheten og griskheten etter gods og gull. Men når vi endelig har rikdommen, melder den dype kjedsomheten seg.
Merkelig nok blir man ikke nedstemt av å lese Schopenhauers beskrivelser av verdens
lidelser.
Men hvis livet bare er lidelse, smerte eller kjedsomhet, hvorfor frykter da mennesket døden og vokter over livet som om det var en dyrebar skatt? Svaret er, slik Schopenhauer ser det, at alt i virkeligheten styres av «viljen til liv».
Schopenhauer var sterkt inspirert av hinduismen, der virkeligheten og menneskets liv består av uendelig streben og lidelse. Derfor bør man søke lidelsens opphør i det man kaller «nirvana» – der det hersker en total enhet og ro.
Ettersom alt i verden styres av «viljen til liv», blir det en uendelig kamp om livet. Schopenhauers løsning på dette er et forsøk på å la «viljen» samle seg i seg selv igjen. Dette kan kun skje gjennom menneskets evne til selverkjennelse. Mennesket er ifølge ham virkelighetens høyeste nivå da det kan reflektere over seg selv og sitt forhold til virkeligheten og døden. Om innsikten er at livet må opphøre, og at «viljen» må komme tilbake til sin enhet og ro, vil faktisk virkeligheten opphøre å eksistere.
Et uendelig begjær etter liv
Schopenhauer minnet oss som en fremragende om at alt i vår verden til syvende og sist er et uendelig begjær etter liv som ender i den grenseløse lidelsen. Verden som vilje og forestilling inneholder lange passasjer om Schopenhauers teorier om kunst og estetikk. Kunstens rolle er hverken å vise oss skjønnhet, imponere eller pirre oss; snarere er den et forsøk på å mane oss til ettertanke. Den skal peke ut veien mot den ultimate askesen som skal få slutt på alt liv og lidelse – nirvana.
Merkelig nok blir man ikke nedstemt av å lese Schopenhauers beskrivelser av verdens lidelser. Man føler heller at man endelig har funnet en forbundsfelle som kan vise oss veien videre. Houellebecq skriver: «Jeg har tatt mål av meg til å forsøke å vise ved hjelp av noen av mine favorittpassasjer hvorfor Schopenhauers intellektuelle innstilling i mine øyne fortsatt er forbilledlig for enhver fremtidig filosofi, og hvorfor man – selv om man til syvende og sist er uenig med ham – ikke kan annet enn å kjenne dyp takknemmelighet overfor ham. På grunn av, og for å sitere Nietzsche, ‘det enkle faktum at det denne mannen skrev har lettet byrden ved å leve her på jorden’.»
Denne lille boken er å se som en eneste stor hyllest til denne såkalte pessimistiske filosofen. Og det er vel de som vil kalle Houellebecq en stor pessimist. Men er han det? Er han ikke akkurat som Schopenhauer, en som beskriver det han opplever og ser, i sin rolige kontemplasjon, og i sin pessimisme gir oss et håp om en annen fremtid?
