Vil vekke grasrota

Attac vil bygge en folkebevegelse som kan holde en rød-grønn regjering i ørene.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Attac skal være en rakett i ræva på Grasrot-Norge, sier Magnus Marsdal. Han er nyvalgt leder i organisasjonen som sist helg avholdt sitt fjerde landsmøte.

For noen fremkaller dette bildet assosiasjoner til Turbonegers sceneshow, men det lar vi hvile. Det ligger nemlig et helhetlig syn bak – en analyse som styrer Attacs prioriteringer:

Marsdal tegner en trekant på et stykke papir. Den symboliserer Norge. Oppå trekanten tegner han et kryss som deler figuren i fire. Han ser for seg Norge langs to akser: Samholds-Norge står mot Profitt-Norge, og grasrota mot elitene.

– Skillet mellom profitt og samhold er et politisk skille som handler om meninger. Samholds-Norge er for velferdsstaten og tariffavtaler – for en sivilisering av den norske kapitalismen – og for internasjonal solidaritet. Profitt-Norge ønsker derimot markedsliberalisme og strekker seg fra NHO til Jens Stoltenberg, forklarer Marsdal.

– Jasså. Stoltenberg også?

– Ja, han befinner seg på venstrefløyen i Profitt-Norge. Grenselinjen går tvers igjennom Ap. I motsetning til Stoltenberg står folk som Trond Giske, Jan Davidsen og Attacs nye nestleder, Reiulf Steen, på samholdslinjen.

Skillet mellom grasrot og elite er på den andre siden et sosiologisk skille som handler om makt til å sette dagsorden. Profittfløyen er selvsagt representert, men det finnes en elitefallang på venstresiden også.

– Gerd-Liv Valla og Åslaug Haga – lederne i de store organisasjonene og i partiene – inngår i denne fallangen. Audun Lysbakken er en del av den, men han er en nær alliert av Attac. Kristin Halvorsen er en litt mindre nær alliert, men dog, sier Marsdal.

Og da blir et av hovedmålene for Attac, vedtatt av landsmøtet der Marsdal og Steen ble valgt, å sørge for at Samholds-Norge vinner over Profitt-Norge, og at grasrota holder en eventuell rød-grønn regjering i ørene. Middelet er først og fremst Oslo 2005-alliansen, som skal mobilisere til en stor demonstrasjon for regjeringsskifte i Oslo den 3. september.

– Først grasrot, så maktutøvelse. Det var utgangspunkt for at Arbeiderpartiet kunne bli det statsbærende partiet i etterkrigstiden. Nå har denne folkebevegelsen ligget på sofaen i 30 år. Men 3. september er det slutt, sier Marsdal.

Han mener det er avgjørende å mobilisere en så sterk oppunion som mulig slik at partielitene ikke tør annet enn å stille seg lengre til venstre enn de hadde tenkt.

– Vi må øke fallhøyden på saker som er viktige for oss. En rød-grønn regjering vil møte et beinhardt mediepress som vil trekke den mot høyre. Vi må utligne det presset, sier han.

– 2005 er også året der viktige toppmøter som vil forme den globale økonomien står i kø. Ligger ikke dette nærmere Attacs kjerneverdier enn det norske valget?

– Vi kommer selvsagt til å jobbe med toppmøtene når den tid kommer, men det er ikke hovedsatsningen vår. Når det gjelder den globale økonomien er det vi fokuserer mest på nå å løfte skattepolitikken opp på agendaen. Det ble vedtatt på landsmøtet med et stort flertall.

– Mange så på Attac som noe annet enn den etablerte venstresiden, som en organisasjon med noen få klart definerte kampsaker rundt finansspekulasjon og handel. Det helhetssynet du legger til grunn her viser vel at det ikke har blitt slik?

– Det er både en misforståelse og en ønskedrøm at Attac skulle begrense seg til noen få saker. Det har aldri vært sånn. Det er en ideologisk helhetlig plattform som ligger til grunn for Attac internasjonalt, og den er klar i motstanden mot markedsliberalismen og nyliberalismens angrep på velferdsstaten.

– Hvis det er sant: Hvor kom dette feilaktige inntrykket fra? Har du noen teori om det?

– Nei, det var vel noen som sa at det var slik, da. Jeg vet ikke. Men det var alt for store forhåpninger til Attac som folkebevegelse i Norge. Nordmenn har i gjennomsnitt fire organisasjonsmedlemskap. Landet er gjennomorganisert. Det var ikke et desperat vakuum som Attac kunne fylle.

– I så fall: Hva er egentlig Attacs plass og funksjon? Hva tilfører Attac norsk venstreside og organisasjonsliv?

– Vi skal være en selvstendig organisasjon med selvstendige krav og ha et særlig fokus på global økonomi. I tillegg skal vi være en alliansebygger. Vi skal ha en katalysatorfunksjon og få folk som ikke tidligere har snakket sammen til å samarbeide.

– Du har etter hvert blitt en sentral figur på den radikal venstresiden. Du er medlem av «tenketanken» Manifest og har skrevet boken 3.venstre sammen med Bendik Wold. Hvordan føler du at disse prosjektene harmonerer med Attac-vervet?

– Min situasjon ligner på Reiulf Steens. Vi har begge politisk tilhørighet som går utover Attac, slik mange i organisasjonen har. Manifest representerer den sosialistiske venstrefløyen i de nye globaliseringskritiske bevegelsene og er en liten del av helheten, slik samholdsfløyen i Ap er det.

– Sten Inge Jørgensen, journalist i Morgenbladet og forfatter av den første boka om Attac på norsk, skrev i Samtiden 4/2004 at Attac var blitt kuppet av den tradisjonelle venstresiden og ikke lenger representerer noe nytt. Er det noe i en slik kritikk?

– Jeg har ikke satt meg så nøye inn i den kritikken. Daniel Braaten bryr seg vel neppe om hva de som ser fotball på tv skriker til ham foran skjermen. På samme måte er det her: Tribunedommernes makt er begrenset i Attac som i Rosenborg. Jørgensen har så vidt meg bekjent aldri vært medlem av Attac, og da er det 3000 medlemmer jeg lytter til før ham. Men jeg kan forstå det også. Alle som er glad i fotball har vel ropt foran skjermen.

– Arbeiderpartiets Karin Yrvin kritiserte Manifest og 3. venstre her i avisen den 8. april. Hvordan reagerer du på det?

– Yrvins kronikk er preget av en lite velvillig lesning. Jeg skal gi et helt konkret eksempel: Vi skriver at allmenn stemmerett ikke automatisk gir demokrati. Så utlegger Yrvin det som om vi egentlig er mot allmenn stemmerett, eller ikke synes det er viktig. Men den eneste rimelige tolkningen er at vi snakker om allmenn stemmerett som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for demokrati. Stalinismealarmen gikk hos Yrvin, men i Aps nye program kan du lese akkurat det samme som vi mener: «For oss er allmenn stemmerett, frie valg, flertallsstyre, vern av minoriteter og respekt for menneskerettighetene nødvendige, men ikke tilstrekkelige forutsetninger for demokrati.» Da er Yrvin kun ute etter å stigmatisere oss. Det er mulig hun kunne sluppet unna med det i en skolevalgdebatt, men ikke i venstresidens ukeavis. Det er ingen som er mer hatet i AKP(m-l) enn Magnus Marsdal og Bendik Wold. De mener vi er sosialdemokrater og liberalister. Det er en avgrunn mellom oss og stalinismen, og det vet folk som kan lese.

– Hva ser du som de største utfordringene for Attac fremover?

– Det viktigste er å øke bredden. Landsmøtet var utrolig sammensatt både aldersmessig og når det gjelder partitilknytning. Vi hadde entusiastiske delegater med tilknytning til regjeringspartiene. Slik sett utgjør egentlig Reiulf Steen sentrum i organisasjonen og ikke høyresiden. Det er et godt utgangspunkt, men imaget vårt er for ungdommelig, noe som skremmer bort mange eldre meningsfeller. Vi må gjøre noe med det, og vi må bevare den partipolitiske uavhengigheten, slik at ikke folk fra regjeringspartiene føler seg beklemt. Dessuten må vi bedre den skrantne økonomien. Og vi må lykkes med Oslo 2005-alliansen slik at resten av grasrota ser at vi er den raketten i ræva som de trenger. Sjansene er der. Den som ikke får til noe på grasrota, med de regjeringskonstellasjonene vi står overfor i år, den har ikke nubbsjans.

---
DEL

Legg igjen et svar