Vil SV ha med minoritetene?

Ved inngangen til 2004 utgjorde det Statistisk Sentralbyrå kaller innvandrerbefolkningen 7,6 prosent, nå på vei mot åtte prosent. I Oslo er den om lag 20 prosent. I tallene inngår også norskfødte med foreldre som har innvandret. SV ser seg som det partiet som best representerer disse mindretallene. Og mye har skjedd: Et eget framtidsrettet program […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ved inngangen til 2004 utgjorde det Statistisk Sentralbyrå kaller innvandrerbefolkningen 7,6 prosent, nå på vei mot åtte prosent. I Oslo er den om lag 20 prosent. I tallene inngår også norskfødte med foreldre som har innvandret.

SV ser seg som det partiet som best representerer disse mindretallene. Og mye har skjedd: Et eget framtidsrettet program for minoritetspolitikk er vedtatt i landsstyret i fjor. Stortingsvalgprogrammet kan bli bra. Og SV har hatt god oppslutning blant velgere i mindretallene.

Men SV skal ikke bare være et parti for minoritetene, men også et parti av minoritetene. Og et stigende antall er blitt medlemmer. I en kommune som Oslo – og andre – ble mindretallene riktig representert i bystyret.

Men partiets ledende organer er ikke tilsvarende åpne. Den forberedende valgkomiteen i SV har innstilt på et sentralstyre på åtte norsk-norske, ingen fra minoritetene. Komiteen har foreslåttt 32 norsk-norske til landsstyret. Én med minoritetsbakgrunn, Reza Rezaee, er foreslått, gjenvalgt som internasjonal leder. Nominasjonene til stortingsvalget betyr med dagens gallup null fra minoritetene. Med et meget godt valg, som gir om lag 30 mandater, kan én fra mindretallene, Akhtar Chaudry, komme inn på fjerde plass i Oslo. Og for å komplettere bildet: Blant de 40-50 politiske sekretær- og rådgiverstillingene på Stortinget og partikontoret er det ingen med minoritetsbakgrunn. Én med minoritetsbakgrunn, Ahmed Bozgil, har vært varamedlem i sentralstyret, og er foreslått gjenvalgt på tredje varaplass.

Valgkomiteen mener altså at minoritetene skal ha én person, tre prosents representasjon, i partiets høyeste organ, landsstyret. Dette er ingen distré forglemmelse – valgkomiteen har foreslått det med åpne øyne. For den har fått forslag fra Oslo SVs gruppe for etnisk likestilling om å bruke flere av de seks landsmøtevalgte plassene i landsstyret til å sikre representasjon for minoritetene. Og komiteen har fått vite at dersom den ønsket forslag på gode navn, kvinner som menn, så kunne den spørre. Men den synes ikke å ha ønsket det, den har iallfall ikke spurt.

Grunnen til at disse landsmøtevalgte plassene er så viktige, er at minoritetene altså ikke når fram via sentralstyret – der er det mange andre hensyn som tas. Og de når ikke opp i det enkelte fylket til å bli fylkets ene representant i landsstyret. Og det finnes heller ikke plass på stortingslistene høyt oppe, der skal også mange hensyn ivaretas. Der kommer de på en tredje, fjerde plass, som nok ser pent ut på en liste, men ikke fører til reell representasjon.

Men når det gjelder de landsmøtevalgte plassene, er det et handlerom. Det kan fortsatt brukes. Dette må SVs landsmøte rette opp – minst to av plassene må brukes til å kvotere inn minoritetene. Flertallet (16 mot 12) på landsstyremøtet i SV 11-13 februar har foreslått en vedtektsendring, at minst to landsstyremedlemmer skal ha etnisk minoritetsbakgrunn. Men en vedtektsendring vil ikke gjelde før neste landsmøte, om to år. Hvorfor vente så lenge? Det er rom for å gjøre det nå, hvis det er vilje til det. Det er rom – ikke alle de personene som er foreslått, representerer innsikt som ellers vil mangle i sentralstyre og landsstyre.

Mange grunner gjør at dette er viktig:

1: At forholdet mellom majoritet og etniske og kulturelle minoriteter er en selvstendig egen problematikk, slik også spørsmål omkring kjønn og klasse er det.

2: At forholdet mellom flertall og mindretall på mange måter bestemmer hva slags samfunn vi alle får framover.

3: At en dårlig løsning på disse spørsmålene produserer både flere høyrepopulister og mennesker som trekker seg ut av storsamfunnet og lukker seg inne.

4: At uenighet og konflikt ikke er farlig så lenge den går inn i det politiske systemet og partiene. Den dagen vi alle skal frykte, er når mennesker vender ryggen til – og sier at dette vil jeg ikke være med i.

5: At det ikke er nok å tro at et parti representerer minoritetene, de må sjøl være og se seg som reelt representert.

6: At selv om det selvsagt er store ulikheter blant mennesker som er immigranter eller i minoritetene, har de likevel noen erfaringer felles, om hvordan det er å skulle finne en plass i det norske majoritetssamfunnet.

7: At kvotering er brukt når det gjelder kjønn, nettopp i erkjennelsen av at dette var og er nødvendig for å motvirke et skeivt maktforhold. Det samme gjelder i forholdet mellom majoritet og minoritetene, selv om tallforholdet ikke er det samme.

8: At det er ekstremt arbeidskrevende for én person, som har hele det internasjonale arbeidet som sin hovedoppgave, å skulle være alene om også å føre fram synspunkter fra minoritetene.

9: At det er bygd opp en utålmodighet, på grensa til bitterhet, hos aktive SV-medlemmer med bakgrunn i mindretallene, en følelse av å være gode nok til å hente inn stemmer, men ikke til virkelig å være med.

10: At andre forslag for å styrke stillingen til mindretallene ikke har slått gjennom i den nåværende daglige ledelsen i partiet, som et eget utvalg i partiet sentralt eller en landskonferanse om disse spørsmålene.

11: At SV har alt å hente når det gjelder velgeroppslutning og medlemsdeltakelse på at tillitsvalgte med minoritetsbakgrunn er synlig representert i de ledende organene.

12: At SV av alle partier burde være det som kunne skape den åpningen, men altså kan komme til å slå døra igjen, om valgkomiteenes forslag følges.

Derfor bør minst to av landsstyrerepresentantene ha minoritetsbakgrunn.

Arbeidsutvalget i Oslo SVs gruppe for etnisk likestilling

---
DEL

Legg igjen et svar