Vil Stoltenberg noe?

Lenge var det slik at vi spurte: Vil Stoltenberg noe i Brussel som han ikke vil i Oslo? Nå lurer vi på det motsatte: Vil Stoltenberg noe i Oslo som han ikke vil i Brussel?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alle slike spørsmål har sin bakgrunn. Det første spørsmålet har denne bakgrunnen:

Året var 1998. Aldri hadde det vært så mange sosialdemokratiske regjeringer i EU samtidig. Aldri hadde sosialdemokratiet hatt en slik sjanse til å sette en felles dagsorden for politikken i Europa.

Massearbeidsløshet og stadig flere utrygge arbeidsplasser i verdens rikeste samfunn, økende sosiale forskjeller og nye former for fattigdom midt i en overflod som satte hele den økologiske balansen under press – det var noen av de mest akutte utfordringene i vår del av verden.

Noen kalte det en drøm

Problemene hadde vart lenge – i over tjue år – men var blitt stadig mer påtrengende. Men det overveldende flertallet av politikere toet sine hender: Markedene får ordne opp på egen hånd.

Eneste lys i mørket var et vagt løfte, noen kalte det en drøm: Bare norske sosialdemokrater kommer seg til Brussel, skal nok alle Europas sosialdemokrater ta over styringa igjen.

Alle vi som har sett generasjoner av radikale AUF-ledere visne vekk jo nærmere de kom maktposisjoner, hadde ikke bedre vett enn at vi spurte: Hva er det med Brussel som kan gi sosialdemokrater ryggrad til å styre kapitalkrefter mer viljefast derfra enn fra Oslo og andre hovedsteder?

Bingo!

I 1998 fikk de bingo: 11 av 15 EU-regjeringer var plutselig dominert av sosialdemokrater. Bare i to EU-land – i Spania og Irland – satt reine høyre-regjeringer ved makta.

For første gang kunne sosialdemokrater dreie EU-prosjektet til venstre – hvis det var det de ville. De viktigste utfordringene var opplagte:

  • n – å gjøre noe effektivt med den arbeidsløsheten som etter 1980 hadde herja med arbeidslivet i de fleste EU-land,
  • n – å motvirke de stadig økende sosiale forskjellene og de nye formene for fattigdom,
  • n – å slå tilbake angrepene på velferdsordningene som hadde tiltatt i styrke etter 1990.

Sosialdemokratene kunne endelig få vist om det var noe i at de «måtte til Brussel» for å få til det de ikke fikk til hver for seg.

Mye lå til rette

Mye lå til rette for et sosialdemokratisk Europa-prosjekt i andre halvdel av 1990-tallet. Muren hadde falt, den dogmatiske og perspektivløse kommandoøkonomien i øst hadde kommet til veis ende, og velgerne i Vest-Europa så seg om til venstre. I land etter land vant sosialdemokratene betydelige valgseire, både ved nasjonale valg og ved valget til EU-parlamentet. Samtidig gikk sosialdemokratene i flere land i regjeringssamarbeid med partier til venstre for seg.

Fra 1996 hadde Italia en sentrum-venstre-regjering der begge fløyene i det gamle kommunistpartiet var med. I 1997 kom Labour til makta i Storbritannia, mens sosialistpartiet i Frankrike gikk i regjering med kommunistpartiet og de grønne. I 1998 kunne de tyske sosialdemokratene danne regjering sammen med De grønne, et parti som fortsatt ble oppfatta som et parti til venstre for sentrum.

Flertall uten spor etter seg

Med kontrollen over 11 av 15 EU-regjeringer var det for første gang sosialdemokratisk flertall i Rådet, EUs øverste beslutningsorgan, ja et klart flertall. Også i EU-kommisjonen var det et betydelig innslag av sosialdemokrater, og etter valget i 1994 var sosialdemokratene den største gruppa i EU-parlamentet.

Dette sosialdemokratiske overtaket satte ikke synlige spor etter seg i EU-politikken. Fra storhetstida mellom 1996 og 2002 er det ikke mulig å se den minste antydning til at det sosialdemokratiske flertallet tok sikte på å styre EU i nye retninger.

Bøyde seg for traktatene

– og de herskende tankene

De sosialdemokratiske partiene godtok uten unntak å bøye seg for de krava som Maastricht-traktaten stilte for å nå fram til valutaunionen – til tross for at det innebar kutt i velferdsgoder, økende arbeidsløshet og storstilt privatisering.

Tony Blairs regjering la ned veto mot planer om en felles storsatsing på jobbskaping – og holdt fram et mer fleksibelt arbeidsmarked uten effektive faglige rettigheter som det gode alternativet. De andre fant seg i det.

Sosialdemokratiske regjeringer, med den svenske i spissen, fikk i 1997 inn noen fine formuleringer i Amsterdam-traktaten om at jobbskaping også var et viktig mål for EU. Men det hjelper ikke med fine mål når midlene mangler.

Det sosialdemokratiske flertallet fikk aldri samla seg til å satse penger over EU-budsjettet til å bekjempe arbeidsløsheten, og gjorde heller ikke noe for å gi Sentralbanken videre rammer. Sentralbanken holdt seg derfor strengt til det å sikre lav inflasjon og stabil euro uansett hva som skjedde med arbeidsløsheten.

Som i Brussel så i hovedstedene

Det var likedan på det nasjonale planet. Det viste seg nesten overalt at sosialdemokrater med regjeringsmakt var vesensforskjellig fra sosialdemokrater i opposisjon. Sosialdemokratiske regjeringer førte videre alle hovedtrekk i den politikken som høyresidas regjeringer hadde ført.

I noen land sto sosialdemokratiske partier for en så prinsippfast nyliberalisme i den økonomiske politikken at det ikke var rom for noen alternativ økonomisk politikk lengre til høyre. Opposisjonen måtte satse på andre områder av politikken for å markere seg. Slik var det for eksempel i Storbritannia, Spania og Hellas. Privatisering og fleksible arbeidstakere var kjernen i den økonomiske politikken både til Blair, Gonzales og Papandreou.

Trangt i midten

Noe av det siste Blair og Schröder gjorde før valget til EU-parlamentet i 1999, var å stå fram med et fellesopplegg for å dreie politikken så hardt mot «midten» at det i realiteten ikke var plass igjen til noe borgerlig alternativ. Dermed reagerte velgerne deres med å sitte hjemme i så store skarer at valget ble et valgskred til fordel for de konservative i Storbritannia og for kristeligdemokratene i Tyskland. Den sosialdemokratiske gruppa var ikke lenger den største i EU-parlamentet.

I 2003 var alle forhåpninger om en venstrekurs over. Sentrum-venstre-regjeringene hadde falt i Frankrike og Italia. Sosialdemokratene var ute av regjeringskontorene også i Nederland, Østerrike, Portugal og Irland. I Tyskland hangla regjeringen Schröder-Fischer fra valg til valg. Tony Blair var fortsatt statsminister, men hans New Labour hadde for lengst knust alle illusjoner om at det sto for en venstredreining av britisk politikk.

Det store hvis

Store velgergrupper vendte seg desillusjonert vekk, gikk i passivitet eller lot seg fange av protestpartier på høyresida i politikken. Få av velgerne gikk til partier til venstre for sosialdemokratene.

Denne utviklingen førte til at de fleste sentrum-venstre-koalisjonene brøt sammen. De fleste partiene til venstre for sosialdemokratene holdt fast ved kritikken av den nyliberale økonomiske politikken og gjorde dette til et kjernepunkt i profileringen overfor sosialdemokratene. Den politiske avstanden mellom sosialdemokrater og venstresosialister økte derfor merkbart utover på 1990-tallet. Også i Norge.

Derfor spør vi annerledes nå: Hva er det Stoltenberg vil i Oslo som Europas sosialdemokrater ikke vil verken i Brussel eller i andre hovedsteder? Om få uker veit vi kanskje svaret. Hvis alle store og små krav om en grunnleggende ny politikk føres fram like sterkt etter valget som i valgkampen.

1

((dag seierstad) ) F:Dag SNy TidNy Tid 2005Ny Tid 26-05-Vil Stoltenberg noe.doc

---
DEL

Legg igjen et svar