Vil skrive historien selv

Hilde Frafjord Johnson har satt en klausul på ti år for innsyn i sitt arkiv om fredsprosessen i Sudan.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[arkivsaken] På en av sine siste dager på jobb som utviklingsminister i Bondevik II-regjeringen, sendte Hilde Frafjord Johnson et brev til Riksarkivet. I brevet datert 13. oktober i fjor – skrevet på UDs offisielle brevark for utviklingsministeren – ber hun Riksarkivet om å «sikre mitt private arkiv omfattende mitt engasjement i Sudan-prosessen».

Frafjord Johnsons betingelser er «at det blir lagt en klausul mot åpning av dette materialet på ti år fra dags dato, med unntak fra søknader som jeg personlig godkjenner».

Samtidig krever hun at hun selv sikres retten til fortsatt ubegrenset tilgang til materialet.

Eksministerens brev gjør at det nok en gang reises spørsmål om hvorvidt politikernes hang til å lage sine private arkiver hindrer innsyn

i hva som egentlig har skjedd i fredsprosesser Norge har deltatt i. I januar konfronterte Ny Tid tidligere byråsjef i UD, Mona Juul, med at dokumentene fra Oslo-prosessen, der Juul var en sentral aktør, er forsvunnet fra UDs

arkiver.

– Vi sliter med at politikerne vil beholde mest mulig privat. Jeg ser at Frafjord Johnson hadde et tillitsforhold til mange under Sudan-prosessen. Men det var som offentlig person, ikke som husmor Fru Johnson, at hun meklet i Sudan, sier riksarkivar Jon Herstad.

Nå varsler han at Riksarkivet før sommeren vil ta opp problemet med politikernes private arkiver med Kulturdepartementet.

Egne notater ikke private

Historiker Hilde Henriksen Waage er heller ikke begeistret for Frafjord Johnsons arkiv-planer:

– Dette er så håpløst og uryddig som det går an.

Frafjord Johnson avviser på sin side kritikken, og viser til at det bare er private notater og notatbøker, samt en del epost-korrespondanse som blir å finne i hennes arkiv.

Den tidligere utviklingsministerens problem er imidlertid at UD også definerer egne notater som offentlige dokumenter.

I et brev til Mona Juul og Jan Egeland i slutten av mars i år, skriver UD følgende i forbindelse med forsøket på å finne ut hvor dokumentene fra Oslo-prosessen har tatt veien:

«Vi gjør oppmerksom på at også møtereferater og egne notater anses som forvaltningsdokumenter i denne sammenheng.»

– Det viktige spørsmålet er hva som ligger arkivert hos UD og hva som ligger i hennes private arkiv, påpeker Henriksen Waage.

Historikeren mener at det er et stort tankekors at regjeringen bruker så mye penger på norsk deltagelse i fredsprosesser, uten vilje til samtidig å sørge for uavhengige og systematiske analyser av prosessene.

– Derfor er det så viktig at Norge har sine offentlige arkiver i orden. I denne sammenheng er det ingenting som heter private papirer, mener Henriksen Waage.

Hilde Frafjord Johnson sier selv i flere e-poster til Ny Tid at Sudan-prosessen etter alt å dømme er «den best dokumenterte av alle fredsprosessene Norge har vært engasjert i».

Vil skrive bok

Hun mener derfor at Ny Tid vil finne alt vi trenger i UDs arkiv om prosessen. Videre hevder hun at hennes private arkiv – til sammen tre hyllemeter, ifølge hennes nevnte brev til Riksarkivet – ikke er mye å snakke om. I brevet skriver hun:

«Like og ulikt er lagt i pappesker, slik at Riksarkivet etter hvert kan sortere det. Mye materiale er enda ikke overført dit, fordi jeg selv sitter og strukturerer og jobber med det (etter avtale med Riksarkivet). Jeg vurderer selv å ta i bruk mitt eget materiale (og UDs materiale), og skrive bok om prosessen. Dersom jeg velger å ikke gjøre dette, er det kun historikere jeg har tillit til som kommer til å få tillatelse til å gå inn i materialet, og da først etter en del år (avhengig av utviklingen i SPLM og i fredsprosessen). Det vil ikke bli aktuelt å la medier/presse arbeide med materialet.»

– Frafjord Johnson hindrer med dette alle andre enn de forskerne hun liker innsyn i sitt arkiv. Dermed sitter hun med bukta og begge endene når det gjelder historieframstillingen av fredsprosessen i Sudan. Dette er en uting, og kan misbrukes til å fremme egen karriere, sier Henriksen Waage.

Ti års klausul

Ny Tid har sjekket UDs arkiv i forhold til Sudan-prosessen, og det er ingen tvil om at arkivet er rikholdig på dokumenter fra denne fredsprosessen. Ny Tid har også søkt om innsyn i en rekke av disse dokumentene. I noen tilfeller har innsyn blitt gitt, i andre tilfeller har innsyn blitt avslått.

Frafjord Johnson skriver i sine e-poster at «det meste» er arkivert hos UD. Unntaket er altså hennes egne private notater og notatbøker, og hennes private mail-korrespondanse.

Men når Ny Tid påpeker overfor Frafjord Johnson at det vil være umulig for offentligheten å vite hva som faktisk ligger i hvilket arkiv, når hun selv kontrollerer hvem som får innsyn i hennes private arkiv de nærmeste ti årene, svarer hun:

«Alt materiale som er relevant for fredsprosessen i Sudan og forståelse av denne, som jeg har befatning med, er tilgjengelig nå – eller vil bli gjort tilgjengelig. Dette gjelder også mitt såkalte private arkiv, som foreløpig bare er to usorterte bokser med kopier av gamle ugraderte UD-dokumenter (originalene ligger i arkivet) og usystematiserte personlige notater og notatbøker, samt noe email-korrespondanse.»

Videre skriver hun følgende om innsyn:

«Klausulen på ti år er viktig av hensyn til fredsprosessen, med folkeavstemningen om selvbestemmelse for Sør som vil finne sted om seks år. Unntaket for UD er selvsagt gradert materiale, som må følge vanlige prosedyrer av hensyn til offentlighetsloven.»

– Et problem

Hilde Frafjord Johnson er ikke den eneste avgåtte politikeren som den senere tid har avlevert private arkiv.

Ifølge Riksarkivet har tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik levert sitt private arkiv til dem. Men dette er foreløpig bare deponert til oppbevaring, og er ennå ikke ordnet og tilgjengelig for publikum.

Tidligere utenriksminister og Balkan-mekler Thorvald Stoltenberg har på sin side levert sitt private arkiv fra årene 1962 til 1993 til Arbeiderbevegelsens arkiv. Men de drøyt 14 hyllemeterne med dokumenter er uordnet og foreløpig utilgjengelige for offentligheten.

– Det er også et problem at politikerne selv velger hvilket arkiv de sender sine dokumenter til, sier riksarkivar Jon Herstad.

Slik det er nå, kan en politikers «private» arkiv havne ikke bare i Riksarkivet eller i Arbeiderbevegelsens arkiv, men nær sagt hvor som helst.

– Alt man gjør som minister har jeg lyst til å definere som offentlig, sier Herstad.

---
DEL

Legg igjen et svar