Vil ikke se, vil ikke høre, vil ikke vite

Caroline Mooreheads ferd blant flyktninger er en reise uten slutt og uten svar. Derfor skal du lese den.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[flukt] Var det virkelig sant at den alminnelige tysker ikke visste hva som foregikk i nazismens konsentrasjonsleire? Penny Kelly fra Port Augusta i Australia hadde aldri helt kunnet tro det. Ikke før hun så den likegyldige reaksjonen blant sine venner og naboer under en gudstjeneste i den lokale katolske kirken 18. oktober 2002. Denne dagen, da barna i forsamlingen ba for asylsøkerne som skulle overføres fra Woomera til Baxter, skjønte hun at det kunne være sant.

Ungene hadde hørt om forholdene i de lukkede flyktninganstaltene gjennom media og var opprørte. De voksne lot imidlertid ikke til å bry seg, kunne en forferdet Kelly konstatere. Det var da hun dro ut til Baxter for første gang. Hun ville se livet i anstalten fra innsiden og snakke med beboerne der – ofrene for Australias beryktede asylpolitikk.

Stadig høyere gjerder

17 millioner mennesker over hele verden er på flukt i dag. Det er et tall som får Europa, USA og Australia til å bygge stadig høyere gjerder, som gir blåbrune krefter vind i seilene og som får statsråder til å bestille avskrekkende videoer av forholdene på norske asylmottak. Ikke hit, ikke hit, gå videre, er refrenget. Men samtidig: 17 millioner mennesker er under halvparten av antallet som var på flukt i Europa etter andre verdenskrig.

Den britiske menneskerettighetsaktivisten og journalisten Caroline Moorehead har vært i Baxter i Australia og snakket med blant andre Penny Kelly. Men først dro hun til Kairo. Det var her hun ble kjent med «Kairos fortapte gutter»: 56 liberiske menn i alderen 15­-24 år, som alle hadde sett familiene sine bli massakrert hjemme i Liberia, og som nå levde i slummen mens de klamret seg til håpet om å oppnå flyktningstatus.

Et hav av døde

Her begynner Mooreheads reise. Den er skildret i boka Human Cargo. A Journey Among Refugees. Hun besøker de smekkfulle leirene i Guinea, der utsultede og skremte liberiske flyktninger holdes. Deretter drar hun til leirene i Libanon, der den tredje generasjonen palestinske flyktninger er i ferd med å komme til verden. Man spør seg: Hva skjer med et menneske hvis eksistens og historie er et permanent eksil, uten mulighet til å reise videre?

Senere står Moorehead på en siciliansk strand og ser havet der hundrevis, kanskje tusenvis, av flyktninger drukner hvert år i et fortvilet forsøk på å komme seg til Europa. Er det noen som bryr seg?

Forfatteren er i Afghanistan i juli 2002, idet store flokker med afghanere vender tilbake fra eksil til et land der et omfattende internasjonalt hjelpeapparat tenker at denne gangen skal de få til en vellykket repatriering. Året etter er hun tilbake i Kabul og hører hvordan det allerede snakkes om å trappe ned den internasjonale hjelpeaktiviteten, enda den mest elementære infrastrukturen fortsatt mangler. Var det reisen verdt for afghanerne som dro hjem igjen – for de av dem som hadde et valg, vel å merke?

Helter i Vesten

Nei, folk flest sa de ikke visste hva som foregikk i konsentrasjonsleirene. Derfor skulle man gjøre det godt igjen etter andre verdenskrig. Man skulle gi jødene en egen stat, man investerte store beløp i å repatriere flyktninger. Man begynte å snakke om at det var en rett å kunne flykte – og en plikt å gi asyl. Etter hvert som jernteppet senket seg over de østeuropeiske statene og stengte folk inne, ble avhopperne – ballettdanserne, journalistene, de opposisjonelle – helter i Vesten. Ved å hoppe av, viste de at de hadde valgt rett side.

I dag kan østeuropeere reise ut så mye de vil. Problemet er at få slipper dem inn. Det er en skjebne de deler med flertallet av jordens befolkning. Og vi som er innenfor bekymrer oss for hvem som skal betale framtidens pensjoner, mens vi lar unge, desperate mennesker drukne i Middelhavet eller dø langsomt i ventemottakene og leirene.

For paradoksene står i kø i flyktningpolitikken: Store summer brukes av verdens rikeste stater på å holde de forholdsvis få flyktningene ute. Samtidig blir summene som de internasjonale bistandsorganisasjonene bevilger til det store flertallet av flyktningene – de som oppholder seg i sine naboland – stadig mindre. De liberiske flyktningene i leirene i Guinea kan bare drømme om begynnelsen av 1990-tallet, da det både var ris, litt sukker og hermetisk fisk i matrasjonene. I 2003 var det bulgur, salt og olje, og knapt nok det, skriver Moorehead. Og i leirene i Libanon kles stadig nye kull med unger opp i klær sydd av melsekker med FN-logo.

Human Cargo har allerede kommet i ny utgave, med oppdatert etterord om hvordan det går med noen av flyktningene. Jeg har allerede lest boka to ganger, og blir ikke ferdig med den. For Caroline Mooreheads mer enn tre år lange reise blant flyktninger er uten slutt, og uten enkle svar.

Teksten er mettet med fakta, uten at det skjemmer boka. Språket er dempet, men intenst. Moorehead viser oss enkeltskjebnene og setter dem inn i en historisk og politisk sammenheng, vrir og vrenger på flyktningbegrepet og vegrer seg i det lengste for å gi meg det jeg vil ha: en løsning, de skyldiges hode på et fat eller et politisk handlingsprogram jeg kan stemme på ved neste stortingsvalg. I stedet gir hun de 17 millioner menneskene et navn, en historie, en fortid de flykter fra, en framtid de drømmer om – og et presens i limbo.

På en overfylt kirkegård i Canicatti på Sicilia ligger de to liberiske jentene Happy og Joy gravlagt. Verken de optimistiske navnene deres eller det vraket av en båt de klamret seg fast til fikk dem levende over havet, da de natt til 15. september 2002 prøvde å komme seg inn i Europa. Familiene deres hadde solgt hus, jord og husdyr for å betale prisen menneskesmuglerne forlangte. Jentene trodde de var på vei til tryggheten og friheten. Dessverre tok de, som så mange andre, feil. s

---
DEL

Legg igjen et svar