Vil gi fienden et ansikt

Åsne Seierstad har gjort braksuksess med en politisk faktaroman. Ny Tid har drukket kaffe og snakket politikk med henne.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Åsne Seierstad gomler rundstykker med skogsbærsyltetøy. Hun har møtt Ny Tid til frokost på en Frogner-kafé mellom lanseringsslagene. En av høstens bestselgere har kommet fra hennes hånd og hode. Bokhandleren i Kabul skal gis ut i tolv land, og har solgt i nesten 70 000 eksemplarer her hjemme. Nå reiser Åsne Seierstad fra foredrag til foredrag og boksignering til boksignering. Den prisbelønte journalisten og forfatteren tar en slurk av kaffen og forteller om sitt møte med Afghanistan.

– Det er så forskjellig fra våre vanlige liv at det blir helt absurd. Du går inn i en helt annen virkelighet, med helt andre standarder for hva du er redd for. Men jeg trivdes med det, sier hun.

– Trivdes du i skyttergravene også?

– Ja, men så trives jeg så å si overalt. Og så er det godt å komme vekk fra Norge iblant.

– Da kan man vel reise til Syden…

– Det blir for enkelt. Det er det enkle livet, hvor alt er fint, og hvor alle vinkler er rette. Jeg tror jeg trives bedre med det strabasiøse, men det må ha en misjon. Jeg liker å utforske hvordan andre mennesker har det, og det har vel vært mitt prosjekt. Helt siden jeg begynte som korrespondent i Russland, har formidling fra områder hvor nordmenn sjeldent reiser vært mitt interessefelt.

Seierstad har vært journalist for Dagsavisen i Russland, Tsjetsjenia og Kina, og hun har dekket krigen i Kosovo for NRK. Sist høst reiste hun til Afghanistan for å skrive for flere nordiske aviser.

Bak fiendebildene

Interessen for det fremmede synes i bøkene hennes også. Både den forrige boka, Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia, og Bokhandleren i Kabul bærer preg av et ønske om å skildre menneskene bak fiendebildene våre.

Etter tre måneder som journalist ved fronten i Afghanistan, ramlet hun inn i en bokhandel i Kabul. Bak skranken stod Sultan Khan. Seierstad bestemte seg for å skrive bok om denne fascinerende mannen og hans familie. I Bokhandleren i Kabul blir vi kjent med en afghansk storfamilie: Sultan Khan og hans koner, døtre og sønner. Seierstad skildrer intrigene og sjalusien, og kvinnenes innestengte liv i burka og i trange bakgårder, og sønnenes lengsel etter frihet og søken etter mening. Leseren kommer nærmere den afghanske levemåten og det afghanske samfunnet.

– Jeg er litt stolt av at den siste boken min når mennesker som aldri ville drømt om å lese en bok om Afghanistan dersom den handlet om historie eller kultur. Den får helt andre mennesker til å lese om landet, sier hun.

– Hvor viktig er det for deg å formidle disse sidene av Afghanistan?

– Det er kjempeviktig. Det er en tråd i mitt «forfatterskap», humrer hun, og fortsetter:

– Jeg vil menneskeliggjøre fienden, og gi dem et ansikt. Slik var det i boken om serberne. De viste seg å være vanlige folk; ikke i familien til Milosevic alle sammen, slik man ofte fikk inntrykk av. Vi gikk til krig mot et folk uten egentlig å vite hvem de var. Slik er det også i Afghanistan. Selv om Afghanerne egentlig ikke er våre fiender, er det de som blir bombet.

Savner debatt

– Det er utrolig viktig i forhold til den debatten som pågår nå at noen har vært der og sett med egne øyne. Det er en mangel ved debatten at få kan sette myndighetene på plass. Det er få som gjør det i alle fall. Det er vel egentlig ingen debatt i så måte.

– Savner du en debatt om krigen?

– Jeg savner debatter om det meste. Det er skremmende få som engasjerer seg. Under krigen i Afghanistan var det riktignok en debatt. Både politikere og kulturpersoner engasjerte seg i bombe-spørsmålet, sier Seierstad.

Så skifter hun toneleie.

– Men nå… Det er jo veldig liten debatt om Irak, nesten hvisker hun.

Bare Gunnar Stålsett har markert seg.

– Jeg var på et bokarrangement med ham i går, og han tok et så utrolig klart standpunkt mot krigen. Vi bør prøve noe annet, sa han, og det er det så utrolig få som gjør.

For stor?

Seierstad har snakket seg varm over frokosten. Hun er skeptisk til George W. Bush også.

– Bush var på TV her om dagen. Mens FN sier at alt går som det skal med våpeninspektørene i Irak, sier Bush at noen stikker kjepper i hjulene. Og han er fornøyd med det. Dersom man hadde skrudd av lyden, hadde man trodd han snakket om noe bra. Det er nesten som en tegneserie. Det er skremmende.

– Hvorfor tror du amerikanerne er så lystne på en Krig i Irak?

– Det lurer jeg på òg. Jeg prøver i det lengste å tenke at det er for verdensfreden og sikkerheten, men når han er så fornøyd over at det går dårlig, så kan det ikke ha noe med sikkerhet å gjøre. Hva annet det kan være vet jeg imidlertid ikke, sier hun.

Plutselig henvender hun seg til fotografen.

– Kanskje vi ikke skal ta bilder hele tiden. Jeg mener du kan ta det du trenger, men jeg tenker på de som sitter rundt oss… Kanskje er det bare jeg som er litt redd for å ta for stor plass for tiden, sier hun.

Åsne Seierstad sier sjeldent nei til forespørsler. Hun er ofte i avisene, og har fartet fra foredrag til foredrag hele høsten. Nå vil også fotografen ha sin del. Hun har kjøpt Bokhandleren i Kabul. Boken skal være en bursdaggave til moren.

– Kan du signere den?

– Ja, selvsagt, sier Seierstad.

Kulturkonflikt?

– Du skriver i boken at du aldri har vært så sint som da du var hos familien Kahn i Kabul. Hvordan taklet du de store kulturforskjellene?

– Å hoppe fra Norge med en feministisk mor og en sosialistisk far til Sultans familie, hvor alt bestemmes av ham var ugreit. Mange ble urettferdig behandlet, men jeg kunne ikke gjøre annet enn å sitte og se på. Jeg kunne bare konstatere at det ble en fin historie i boken min, og skrive det ned. Men jeg ble jo sint inni meg; jeg gråt til og med over hvordan jentene ble behandlet noen ganger. Mot slutten ble jeg litt tøffere og sa ifra oftere, for da hadde jeg skjønt hvordan familien fungerte. Spesielt sa jeg fra i forhold til den ene sønnen, fordi han var så uspiselig og slem mot moren sin.

– Det er mange muslimer som føler et tilsvarende sinne ovenfor vesten. Har du forståelse for det?

– Taliban representerer et slikt sinne. Al Qaida også, men det er viktig å holde de to fra hverandre. Det er ingen Afghanere i Al Qaida-ledelsen. Afghanerne selv sa at i vesten er familien gått i oppløsning, og slike ting, men de har lite kunnskap om hvordan vi lever, og mange ønsker seg til Vesten.

Al Qaida

Seierstad bedyrer at hun ikke er noen ekspert på Al Qaida, men hun forteller at Osama Bin Laden var den første fra den saudiarabiske overklassen som dro til Afghanistan for å kjempe mot de vantro sovjetrussernes invasjon i det hellige landet.

– Han ble et eksempel til etterfølgelse, og mange jeg har snakket med som kjempet sammen med ham i Mujahedin, sier han var en modig og tøff kriger. Etter hvert trakk han seg tilbake til Peshawar, og organiserte pengestrømmen inn til Mujahedin. Det er kampen mot de vantro, mot ikke-muslimene, først i Afghanistan, så mot USA i Saudi-Arabia, som har drevet ham, sier hun.

Seierstad har forsøkt å sette seg inn i Al Qaida-krigernes psykologi.

– Veldig mange av dem har utdanning fra vesten, viser det seg. Jeg har fulgt historien til to av dem. De to tunisierne som drepte Masood (Ahmed Shah Masood. Tidliger leder av Nordalliansen. Red.anm.). De studerte i Belgia, men fant seg ikke til rette før de ble tatt imot med åpne armer i et muslimsk fellesskap. Etter hvert valgte de to å bli hellige krigere. De reiste til treningsleire i Afghanistan, og fikk til slutt ordre om å drepe Masood. Det livsløpet tror jeg er ganske typisk for Al-Qaida-medlemmer, forklarer hun.

Stormaktspill

– Gjorde du deg noen tanker om stormaktenes eventuelle intensjoner for å bombe Afghanistan da du dekket konflikten der?

– Nei, egentlig ikke. Det er ikke mitt felt. Jeg er ikke så interessert i stormaktspill. Men jeg hører gjerne på Johan Galtung eller andre når de foredrar om hva som ligger bak konfliktene. Da jeg var og hørte på Galtung i høst, spurte jeg ham om det blir krig i Irak. Han svarte: «ja, i oktober eller november». Jeg måtte spørre om han var helt sikker; for i oktober og november holder jeg på med å lansere bok, tenkte jeg. Det passet lissom litt dårlig, sier hun.

Seierstad blir mer hemmelighetsfull når hun svarer på spørsmål om hun har tenkt å reise til Irak.

– Krigen har jo ikke kommet ennå. Og egentlig har jeg på følelsen av at det ikke blir krig, sier hun.

Lang vei å gå

I Bokhandleren i Kabul beskriver Seierstad den mannlige dominansen i det afghanske samfunnet. Hun viser hvordan kvinnenes skjebne avgjøres av familieoverhodets valg.

– Vi fikk ofte høre at bombingen skulle hjelpe de afghanske kvinnene. Hvor mye betydde egentlig Talibans fall?

– Det betydde mye. En ting er de kvinnefiendtlige reglene om at man ikke kan jobbe eller studere, og ikke vise seg utenfor hjemmet uten i følge med en slektning, men det var ikke lett for menn heller: De kunne ikke gå i vestlige klær, og måtte ha skjegg som var så og så langt. Det ble et veldig tullete og isolert samfunn. Prosjektet var jo å føre samfunnet tilbake til Muhammeds tid. Altså slik det var på 600-tallet, sier Seierstad.

Heldigvis er dagens ledere mer moderate og mer åpne, mener hun.

– De mest undertrykkende reglene er borte, men Afghanistan er et stort land, og for de aller fleste Afghanske kvinner har ingenting forandret seg. De merket aldri at Taliban kom, og de merket aldri at de forsvant. Kvinnene har aldri jobbet utenfor hjemmet, og jentene har aldri gått på skolen.

Hun forteller at hun etter hvert forstod hvor stor makt familien hadde i samfunnet:

– Det hjelper ikke at Hamid Karzai (Afghanistans president. Red.anm) sier at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, eller at jenter kan gå på skolen, så lenge mannen eller faren til kvinnen sier at hun ikke for lov. Og det er det som skjer. I de mest konservative delene av landet, og spesielt i de østlige provinsene, så jeg ikke en eneste kvinne. I Khost og Gardez var de ikke engang ute i burka, men lever sine liv innendørs og i bakgårdene. Det gjenstår med andre ord utrolig mye, sier Seierstad, og fortsetter:

– Likevel må vi si at en del har forandret seg. I byer som Kabul og Mazar-i-Sharif har situasjonen bedret seg for kvinnene. Landet er blitt mer åpent, og hjelpen begynner å komme. Det er klart at det har forbedret seg, men Karzai kan jo ikke omvende enhver onkel eller bestefar i Paktia-provinsen. Han kan starte ved å innsette kvinnelige ministere, men dette er et langt, langt prosjekt, sier hun.

Mer til u-hjelp

– Jeg synes det brukes alt for lite penger på den humanitære krisen i landet. Jagerfly i luften forhindrer kanskje noen krigshandlinger, men det løser ingenting. Det blir aldri fred i Afghanistan om ikke folk får noe å leve av. Det er en stor hær av unge menn som ikke kan annet enn å bære våpen og skyte. De har aldri gått på skolen, og kan ikke noe håndverk. Nå har mange til og med begynt å romantisere over krigen; da var de noe. De hadde en retning i livet, og var i besittelse av en verdifull eiendel, nemlig våpenet sitt.

Seierstad tror derfor det er viktig å skape et levebrød for det Afghanske folket.

– Sultan Khan viste meg rundt i Kabul: Det finnes ikke produksjon av noe slag, så det kan man satse på. I tillegg tror jeg skole og helse er to viktige satsningsområder. 90 prosent av kvinnene og 70 prosent av mennene er analfabeter, og det blir ikke utvikling i et land før skolen fungerer og de lærer å skrive og regne og blir ingeniører og arkitekter.

De som hadde utdanning har emigrert, og under krigen sluttet folk å studere. Vi i Norge, som sitter på oljefondet vårt, har et mye større ansvar for verden enn det vi tar. Det er ikke bare våre penger i oljefondet, men hele verdens penger, og Afghanistan er et område som trenger dem sårt. Hvis vi virkelig vil ha fred i Afghanistan, så må vi bruke mye mer penger på det, sier hun.

---
DEL

Legg igjen et svar