Vil EU gå samme vei som Grand Prix?

Det kan gå samme veien med EU som det gjorde med Grand Prix: etter hvert som sør-europeerne kommer med så trekker nord-europeerne seg ut.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Historien er over, sa Francis Fukuyama rett etter murens fall i 1989. Over ti år etter er det mange som trekker på smilebåndet over denne forhastede konklusjonen, om man da ikke regelrett gapskratter. Historien var nemlig ikke over, viste det seg, og forsoningen mellom de to store ideologiene fra etterkrigstiden førte bare til at nye konfrontasjoner så dagens lys; langt mer blodige enn noen kaldkrigskonflikt.

Likevel; de fleste mennesker har et statisk syn på tilværelsen. Det ligger nok i menneskets natur dette, at historien enten står stille, eller i hvert fall at den utvikler seg i pakt med visse premisser og antakelser. For eksempel er det slik, etter EU-møtet i København sist helg, at Europa nå er akslet til å bli et felles hjem for kontinentets 454 millioner innbyggere, med ditto politiske, økonomiske og sosiale mål.

Slik trenger det selvfølgelig ikke gå. Med sine 21 språk, 410 tolke-kombinasjoner, to-tre svære religioner og ulike kulturelle og historiske tilknytningspunkter kan fremtiden for denne visjonære unionen like gjerne bli et totalt sammenbrudd som et vellykket politisk og institusjonelt byggverk.

Eller i hvert fall kan unionen degradere til et økonomisk frihandelsområde, noe mange vil tolke som … tja, noe bortimot et sammenbrudd.

«Slutten på unionen»

Glem uforståelige diskusjoner om detaljer. EUs framtid handler ikke om hvem som skal ha hvor mange stemmer og seter i kommisjonen og ministerrådet. Ei heller handler det om hvilket organ, kommisjonen eller rådet, som skal ha utøvende makt i unionen. Litt mer handler det om hvorvidt fellesskapet skal gå i føderativ retning, eller være en sammenslutning av stort sett selvstendige nasjoner. Og så handler det litt om hva slags grunnlov EU skal ha, som kanskje vil gi svaret på dette med føderasjon kontra suverene stater.

Men først og fremst handler EU om hvem som skal være med; altså om hvor grensene for unionen skal gå. Skal EU være et rent europeisk anliggende, og hvor går i så fall grensen for Europa?

Debatten ble reist av den tidligere franske presidenten Valéry Giscard d’ Estaing tidligere i høst. Han sitter nå som leder av den tallrike gruppa som for tiden arbeider intenst med en ny grunnlov for det europeiske fellesskapet. I midten av november tok han bladet fra munnen i en kraftig advarsel mot å tilby tyrkerne EU-medlemskap. Å ha Tyrkia med i EU vil bety «slutten på hele unionen,» sa en fritt-talende Giscard d’Estaing, bare fire uker før det avgjørende toppmøtet.

Det skapte storm i EU-leiren, med harde anklager om at den gamle franskmannen ville ha et – ikke rent og rødt, akkurat, men rent og kristent fellesskap av europeiske stater – det vil si stater innenfor en «europeisk kultur.» Men det var ikke Giscard d’Estaings poeng. Hans poeng er at EU står i fare for å viske ut en slags konsensus om yttergrensene for unionen. Ved å oppta som medlem et land hvis territorium befinner seg til 95 prosent i Asia; hvordan skal man da i fremtiden avgrense EU geografisk?

Han er ikke den eneste som er bekymret. Ved å tilby ti land i Øst-og Sentral-Europa medlemskap – 12 når Romania og Bulgaria kommer med – står EU allerede i fare for å forskreve seg. Presset på de politiske institusjonene, på budsjetter og jordbruksoverføringer, regional- og strukturfond, på euroen og stabilitetspakten, er allerede enorm innenfor dagens medlemsmasse på 15 – for ikke å snakke om det totale magaplasket hva angår en felles utenriks- og forsvarspolitikk. Med 25 medlemmer – og 27 innen 2007 – vil dette presset bli ytterligere forsterket.

På den andre siden: det østlige og sentrale Europa – Polen, Tsjekkia, Ungarn, Latvia, Estland og Litauen, Slovenia, Slovakia, Malta og Kypros; og også Romania og Bulgaria – er nettopp del av det geografiske og kulturelle Europa. Derfor har det ikke vært noen strid om disse landenes medlemskap, annet enn skjærmysler over de økonomiske utgiftene.

Men Tyrkia?

Det tyske rommet

Mange mener Giscard d’Estaing har et poeng. Man kan mistenke disse for å legge normative kriterier på denne uviljen mot å åpne unionen mot Asia. Med andre ord; tyrkerne er muslimer og vi vil ikke ha dem med!

Eller man kan tolke skeptikerne slik de gjerne vil bli tolket selv: den bekymringen som manifesterer seg overfor Tyrkia skyldes at Europa går utenfor sine naturlige grenser, at unionen blir for stor og at et tyrkisk medlemskap vil gjøre det umulig å avgrense unionen i andre retninger også; for eksempel mot Maghreb-landene som dels er assosierte medlemmer allerede (Marokko og Tunisia), dels er i ferd med å bli det (Algerie).

Et litt større bilde er altså som følger: Med Tyrkia inne, vil etter hvert også Balkan-landene komme med for å fylle «hullet» i unionen. Det vil gjenskape den gamle aksen som strekker seg fra Berlin og ned mot Istanbul, og skape et rom for tysk dominans i EU. Dette rommet er allerede etablert ved unionsutvidelsen mot det østlige og sentrale Europa, men vil bli forsterket når Slovenia, Kroatia, resten av Balkan og Tyrkia kommer med.

Det nye Europa vil dermed dreie rundt den gamle stormakten Tyskland, og alle vet jo hva som kan komme ut av et sterkt og mektig tysk rike midt i Europa, eller hva?

Det er en utvikling som ikke minst franskmennene frykter. Unionen ble i sin tid nettopp dannet for å fortøye Tyskland til et europeisk fellesskap, med innebygde «checks and balances» for å unngå en enkelt dominans i regionen.

Frankrike vil derfor presse på for å få med de gamle koloniene i Nord-Afrika, slik spredte røster allerede har tatt til orde for. Foreløpig er ikke dette spørsmålet offisielt på dagsorden i Paris, men det ligger der. I så fall vil unionen bli enda mer uhåndterlig, og på sikt – sier skeptikerne – vil det også oppstå et press for å få med Israel; og kanskje til og med Libanon. Når Asia først er inne; hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og innlemme alle som befinner seg i EU-statenes interessesfære og/eller som føler seg som del av en vestlig politisk kultur, som nettopp Israel gjør?

Foreløpig blir disse tankene uttrykt «under dekke av anonymitet,» som det heter. Men uroen er der. Og den har ikke blitt mindre av at USA har presset voldsomt på for å få tyrkerne inn i unionen. Vil neste utspill fra amerikanerne bli at også israelerne må med?

Gagner bare USA

Amerikanernes skjulte agenda – hvis de har noen – er et betydelig uroelement i unionen akkurat nå. Noen sier det rett ut: utvidelsen av unionen vil i første rekke gagne USA. Er EU i ferd med å bli et amerikansk underbruk som kan brukes til å fremme amerikanske interesser?

Tankegangen er som følger: De samme landene som allerede er opptatt i Nato vil nå bli medlemmer i EU. Det er et dobbelt «big bang» som vil styrke USAs stilling i Europa. For Polen, Tsjekkia, Ungarn, Romania, Bulgaria og de baltiske landene har Nato-medlemskapet vært vel så viktig som et medlemskap i EU, om ikke viktigere. De historiske erfaringene gjør at disse landene søker beskyttelse under amerikanernes militære paraply, og det faktum at de har fått denne beskyttelsen gjør øst-europeerne ekstremt lydhøre overfor USA.

Det gjelder ikke minst i forhold til en felles forsvarsstyrke i Europa, som USA ønsker som et komplement til Nato, ikke som en konkurrent, og som amerikanerne nå har fått gjennomslag for, etter britisk press.

Hvis Tyrkia kommer inn i EU, vil USA plutselig ha fått en strategisk alliert nummer to i unionen. Det kommer i tillegg til et Storbritannia som alltid har dyrket forholdet til USA mer enn forholdet til EU. Det gjør at USA, gjennom sine partnere, kan legge ned veto mot alle vedtak i unionen som ikke passer dem. En paranoid tanke? Kanskje det. Men noen har allerede trukket konsekvensen av denne tanken, og sagt at et tyrkisk medlemskap innebære at konsensus-prinsippet skrotes.

Det betyr større åpning for flertallsbeslutninger, slik at ett land ikke skal ha muligheten til å blokkere utviklingen av et genuint europeisk fellesskap.

Med dette som bakteppe, er det ikke underlig at det nettopp er Storbritannia som har presset på for å få Tyrkia med i unionen. Storbritannia; og de landene som befinner seg i en sør-østlig akse; som Spania, Italia og Hellas. At Hellas har ivret så sterkt for sine historiske fiender, er underlig, men gir mening ut fra et ønske om å trekke unionen sørover og østover. Det vil forflytte tyngdepunktet i unionen; fra det nordlige og vestlige Europa og ned mot middelhavslandene.

Storbritannia vil altså ha med Tyrkia fordi tyrkerne, som britene, er USAs svorne allierte. Men Storbritannia har også en annen dagsorden, sier kritikerne: ved å skape et Europa som går i bredden, unngår de et Europa som går i dybden. Britene spekulerer nettopp i at et svært Europa, som er for sprikende staur å regne, aldri vil bli det Europas Forente Stater som tyskerne gjerne vil ha. Og det er kanskje grunnen til at tyskerne, til tross for en potensielt sterkere stilling i EU, ikke er så ivrige etter å få inn Tyrkia?

Tyrkia – en stormakt

Under EU-toppmøtet i København var det Frankrike og Tyskland som ønsket å holde igjen overfor tyrkerne. Men de ble overkjørt av en allianse bestående av Storbritannia, Spania, Italia, Hellas og Belgia. Vedtaket ble derfor at EU og Tyrkia kan begynne sonderinger høsten 2004. Det åpner for et tyrkisk medlemskap før 2010. Sånn omtrent. Eller kanskje litt seinere, fordi Romania og Bulgaria skal inn først.

For tyskerne er det ikke bare «det tyske rommet» som teller. For hvis man ser litt nærmere på Tyrkia, hva ser man da? Man ser et land som allerede har 70 millioner innbyggere, og hvis befolkning er økende. I Tyskland er det 80 millioner mennesker, og fallende befolkningstall i vente. Frankrike har under 60 millioner innbyggere, og stabile fødselstall.

Situasjonen er altså den at tyrkerne, i form av antall hoder, vil bli en stormakt i EUs stemmegivingssystem. Om noen tiår vil tyrkerne gå forbi tyskerne i antall mennesker. Tyrkia er derfor ikke noen liten og ubetydelig stat, som de fleste landene i Øst- og Sentral-Europa er. De er en formidabel utfordring, fordi de vil være i stand til å dominere EU på linje med Frankrike og Tyskland.

Og det er ingen liten ting for et Tyskland som klarte å erte på seg sine EU-allierte under toppmøtet i Nice med sitt krav om større innflytelse i unionens beslutningsstruktur, på bekostning av for eksempel Frankrike.

Egentlig er det underlig, alt tatt i betraktning, at tyrkerne har fått løfte om medlemskap i unionen. For det har de jo altså fått, og ikke bare nå – under toppmøtet i København. Det har hele tiden ligget i kortene at Tyrkia skulle inn på et eller annet tidspunkt. Det er en prosess som ikke lar seg stanse selv om mange nok skulle ønske det. Det sivile samfunnet i Tyrkia presser på, med 70 prosent i favør av medlemskap. Det tyrkiske businessmiljøet er sterkt for, slik den politiske ledelsen også er det.

Tyrkia klargjør seg selv for medlemskap, selv om Kypros-spørsmålet ikke er løst. Landet har opphevet dødsstraffen og mildnet restriksjonene overfor den kurdiske minoriteten. Det er et krav EU har satt, at landet må stryke seg selv fra svarteboka over stater som begår grove menneskerettsbrudd. Hvis noen i EU-systemet hadde gamblet på at Tyrkia aldri ville tilfredsstille kravene til demokrati og menneskerettigheter, så har de gamblet feil. Tyrkia er på vei inn, og har Valéry Giscard d’Estaing rett når han sier det vil medføre slutten for unionen?

For stort allerede

Det får historien gi svaret på. Kanskje er det sånn at en svær, politisk mangslungen og økonomisk sprikende fellesblokk aldri vil klare å bygge den unionen man så for seg. Kanskje er det sånn at de ikke ville ha klart det uansett.

For en statusrapport over ståa i EU er ikke lystelig lesning for eurokratene. Igjen kan man glemme detaljene og konsentrere seg om følgende fakta:

Verken Storbritannia eller Frankrike ønsker noen politisk union som fratar nasjonene selvråderett. Storbritannia er ikke engang med i det eneste virkelige unionstiltaket EU har klart å få til; nemlig euroen.

Ingen av landene er villig til å finansiere byggingen av en union. EUs samlede budsjett er på omlag én prosent av landenes brutto nasjonalprodukt.

Unionen er allerede i ferd med å bryte sammen over krangelen om jordbrukssubsidier. Disse overføringene tar halvparten av hele EU-budsjettet. Det blir ikke union av et fellesskap som bare har penger til jordbruket og strukturfondene.

Stabilitetspakten er under press. Med vidt sprikende økonomier er budsjettkrav og rentepolitikk helt uegnet til å skape vekst i hele euro-området samtidig. Det kan bety, på sikt og i verste fall, at hele euro-prosjektet bryter sammen.

Den fransk-tyske aksen, som alltid har reddet unionen, er ikke lenger sterk nok til å kontre sentrifugale tendenser i EU.

For å nevne noe.

Alt dette, og mer til, kan velte EU-prosjektet. Men egentlig handler det mer om språk og kultur enn det handler om spesifikke stress-tendenser. Til syvende og sist er det ekstremt vanskelig å bygge en politisk blokk i et område som divergerer så betydelig både politisk, språklig, kulturelt og historisk.

Med Tyrkia og Øst-Europa inne, vil tyskerne rette blikket østover. Storbritannia vil fortsette å rette blikket vestover, mens franskmennene i økende grad vil orientere seg sørover.

Etter hvert som sør-europeerne kommer med, kan nord-europeerne bryte ut. Det er ikke bare fri fantasi. Storbritannia er selv i dag bare halvveis medlem. Og bruddet i det tysk-franske samholdet kan splitte unionen langs en øst-vest-akse.

Blir EU irrelevant?

Hvor er det mest sannsynlig at EU går? I retning av et frihandelsområde, eller kanskje en full økonomisk union. Det vil være et nederlag for alle som har politiske visjoner for unionen. Men det vil fortsatt bevare EU som institusjonelt fellesskap.

Problemet for EU er at WTO-reglene vil gjøre det mindre betydningsfullt å ha en slik union. Når og hvis WTO- reglene trer i funksjon, vil EU ikke ha rett til å stenge andre lands varer ute. Men det er lenge til den dagen. Og foreløpig lever unionen i en slags eufori over de «vellykkede» forhandlingene med ti nye land som nå er sluttført.

Det er en eufori som kan briste den dagen praktiske vanskeligheter trenger seg på. Og den kan briste fordi alle disse landene skal gjennom folkeavstemninger.

Folkeavstemninger i EU er en risikabel affære, slik eksemplene fra Danmark og Irland har vist. Allerede nå er det klart at Malta kan få et nei-flertall. I de andre ni landene ligger det an til et ja, dog ikke med noen overlegen margin.

Med et flertall så vidt over femti prosent i enkelte land, kan frustrasjonen over et dårlig forhandlingsresultat – slik polske bønder for eksempel ser det – være nok til å velte majoriteten. Det er et paradoks i dag at det bare er tyrkerne som er overlegent for et medlemskap i EU. Og det er et annet paradoks at over halvparten av dagens EU-innbyggere, 55 prosent, sier de vil være lykkelige eller totalt likegyldige til et sammenbrudd i EU.

Det er tall som taler for seg. Noen stor folkelig oppslutning har dette prosjektet aldri hatt. Og det gjelder utvidelsen østover også.

---
DEL

Legg igjen et svar