Vil amerikanerne klare det britene ikke klarte?

For de av oss som fortsatt er i tvil om USAs moralske og idealistiske motiver for okkupasjonen av Irak, troner de strategiske og økonomiske motiver som de mest iøynefallende. For oss er og blir oljen det mest åpenbare motivet for USAs engasjement i Midtøsten. På samme måte som de strategiske og økonomiske motivene var årsaken […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For de av oss som fortsatt er i tvil om USAs moralske og idealistiske motiver for okkupasjonen av Irak, troner de strategiske og økonomiske motiver som de mest iøynefallende. For oss er og blir oljen det mest åpenbare motivet for USAs engasjement i Midtøsten. På samme måte som de strategiske og økonomiske motivene var årsaken til Storbritannias omfattende engasjement i Østen frem til begynnelsen av 1970-tallet. Det er derfor interessant å registrere at dagens okkupasjonskoalisjon strir med de samme problemer som gjorde at også britene i sin tid valgte å gi opp. På den ene siden har vi de betydelige kostnadene okkupasjonen innebærer. På den andre siden sikkerhetsproblemene i de okkuperte områdene. Imellom disse finner vi det ikke ubetydelige problemet med å stable på beina et levedyktig politisk-administrativt system med demokratisk legitimitet.

Sikkerheten til okkupasjonsstyrkenes soldater nevnes ofte i media. Og denne tryggingen av soldatenes sikkerhet går på bekostning av den egentlige grunnen til deres tilstedeværelse i Irak; gjenoppbygging og etableringen av en levedyktig og pro-vestlig statsadministrasjon. Samtidig binder krigføringen i Irak store deler av USAs militære kapasitet opp i operativ virksomhet. Dette legger føringer på USAs militære aktivitet andre steder i verden og har betydning for forsvaret av eget territorium. Alt dette minner om sider ved det britiske imperiets endelikt i Midtøsten på sekstitallet og om oppgivelsen av det aktive britiske engasjement øst for Suez.

Selvstendighet

Den britiske Labour-regjeringen under Harold Wilson fattet i 1966 et omstridt vedtak; Storbritannia skulle i løpet av 1968 oppgi den militære basen i Aden samtidig som denne kolonien fikk sin selvstendighet. Erkjennelsen som lå til grunn for å gi Aden selvstendighet var troen på at dette ville tjene de britiske strategiske interessene best. Det innså den konservative regjeringen som gikk forut for Wilsons allerede i 1962. For å kunne holde fast ved basen ville britene da slå Aden sammen med det omkringliggende protektoratet til den Sør Arabiske Føderasjonen. På denne måten håpet man å kunne kontrollere de radikale kreftene i Aden ved å legge makten i hendene på den tradisjonelle og pro-britiske herskerklassen i det rurale protektoratet.

Det endte imidlertid med at også basen måtte oppgies. Wilsons avgjørelse om dette var et kontroversielt vedtak av flere grunner. Blant annet representerte den tapet av det mest betydningsfulle brohode øst for Suez. Adens strategiske plassering på spissen av den arabiske halvøya var av militær betydning både for kontrollen med de britiske oljeinteressene i Golfen, og for vestens kontroll over det Indiske hav og det fjerne Østen. Adens strategiske betydning ble også forsterket som en følge av at britene mistet kontrollen over Suezkanalen i 1956. Basen i Aden var det operative utgangspunkt for eventuelle operasjoner mot stater som Egypt, Yemen, Irak og Sovjetunionen. Ikke minst ble Adens nytteverdi bekreftet i 1961, da britene med utgangspunkt i Aden, på en effektiv måte, stanset Iraks president Qasims forsøk på å annektere Kuwait.

Når erkjennelsen av en falmende rolle som internasjonal stormakt seg inn over britene, ble bidraget til å hjelpe USA å forsvare verden mot sovjetkommunismens spredning det viktigste for britisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. USA ga med bakgrunn i erfaringen fra Cubakrisen i 1962 sin velsignelse til fortsatt britisk dominans i denne delen av verden. Opprettholdelse av britenes tradisjonelle posisjon i Østen skulle sikre den flanken som USA selv ikke kontrollerte; Midtøsten og det fjerne Østen.

Sparekniven

Hva var så grunnene til at Wilsons Labour-regjering risikerte britenes «special relationship» til USA og samtidig ga opp ambisjonene om å spille en sentral rolle i verdenspolitikken? De to første årsaken er knyttet til problemer britene hadde lokalt i Aden. For det første problemer med å opprettholde intern sikkerhet og for det andre en manglende suksess i å etablere det politiske regimet de ønsket skulle etterfølge dem. Den tredje årsaken er av en mer generell karakter og berører forholdet mellom økonomi og overbelastningen på de britiske militære styrkene.

Til grunn for utviklingen ligger den generelle nedgangen i Storbritannias økonomiske posisjon i verden. Dette i kombinasjon med forsvarsutgiftenes betydelige andel av BNP ble bestemmende for den politiske linjen Wilson la seg på. Storbritannia brukte store deler av BNP på å opprettholde en global maktposisjon basert på en forståelse av den «gamle» verdens mekanismer. Det omfattende britiske oversjøiske engasjement og det betydelige nærværet av britisk militær og sivil administrasjon er et utrykk for dette. Politikken var orientert i mot det tradisjonelle fortrinnet Storbritannia hadde gjennom koloniveldet sitt; tilgang til og kontroll over billige råvarer. Labour under Wilson ønsket å prioritere annerledes på de sikkerhetspolitiske og økonomiske områdene. Orientering i retning Europa gjennom Nato og EEC illustrerer dette. Typisk var også satsningen på sosiale reformer og velferdsordninger, noe som forutsatte omdisponering av store summer på nasjonalbudsjettet. Det store forsvarsbudsjettet var for Labour et nærmest selvsagt offer for innsparinger.

Forpliktelser

Storbritannia var i 1966 i forsvarssammenheng bundet til en rekke internasjonale traktater; Nato, CENTO og S.E.A.T.O. Dette bandt Storbritannia til forsvaret av tretten stater i Europa samt USA og Canada, Iran, Pakistan og Tyrkia, Filippinene og Thailand. Disse traktatene innebar også en betydelig styrkeutplassering i fredstid. Videre var Storbritannia gjennom bilaterale avtaler knytter til forsvaret av Malta, Kypros og Libya i Middelhavet samt Bahrain, Qatar, Muscat, Oman og UAE i golfområdet. Storbritannia var ansvarlige for forsvaret av den Sør Arabiske Føderasjonen og Kuwait og hadde en avtale med den sørafrikanske regjering om forsvaret av havområdene og sjørutene sør for Afrika. I det fjerne Østen var britene forpliktet til å bistå Malaysia, Singapore og Brunei. Overfor Samveldet var britenes forpliktelser av en mer formell karakter og omfattet i tillegg til det eksterne forsvaret også ansvar for intern sikkerhet. Dette gjaldt Gibraltar, Aden, deler av Sør Afrika, Britisk Guinea, Britisk Honduras, Mauritius, Seychellene, Falklandsøyene og Hong Kong. Storbritannia hadde i tillegg til disse forpliktelsene påtatt seg å stille bevæpnede styrker til disposisjon for FN.

Radikal motstand

I Aden fantes det en ikke ubetydelig lokal opposisjonell elite organisert gjennom Aden Trade Union Congress (ATUC) og Peoples Socialist Party (PSP). Videre fantes det et godt støttet terrornettverk, National Liberation Front of South Yemen (NLF). Den felles målsetting for virksomheten var å fjerne det britiske kolonistyret og holde den tradisjonelle herskerklasse unna makten når britene trakk seg ut i 1968. Det var et avgjørende forhold i denne sammenheng at britene ikke lykkes å opprettholde en god relasjon til den i utgangspunktet moderate urbane eliten men i stedet satset på den rurale herskerklassen. Dette presset eliten i Aden i radikal retning mot det marxistiske og revolusjonære NLF. Sammen klarte ATUC og PSP å trenere de fremstøt som de britiske myndigheter gjorde for å forene Aden med Protektoratet i føderasjonsløsningen. I utgangspunktet var NLFs virksomhet avgrenset til politiske agitasjon og protestmarsjer i selve Aden. Senere, blant annet som en følge av britenes ignorering av denne betydelige politiske opposisjonen med bred støtte i befolkningen, fikk motstanden et mer voldelig uttrykk. Støtten fra Egypts Nasser sikret tilførsel av våpen formidlet gjennom Yemen og motstanden tok form av geriljavirksomhet på landsbygda. Fjerningen av britene fra Aden var for NLF en forutsetning for å kunne etablere et forent revolusjonært og marxistisk Yemen. Det som kjennetegnet terrornettverket var at det var svært effektivt og bidrog til å paralysere britenes militære virksomhet i Aden og de tilstøtende områdene som britene hadde ansvaret for. Fra å være i aktive i de rurale områdene, hvor terrorvirksomheten rammet i all vesentlighet militære enheter, forandret terroristene etter hvert strategi og ble aktive i selve Aden. En følge av dette var at terrorvirksomheten i større grad rammet sivile, både britiske og arabiske. Dette bidrog til å knytte de britiske styrkene opp til en ikke tilsiktet funksjon; tryggingen av sin egen og siviles sikkerhet. Dette forhindret den militære overkommando å disponere styrkene i Aden til det de primært var tiltenkt til; å forsvare de tilstøtende landområder fra å bli kontrollert av NLF og å være innsatsstyrker i øvrige områder hvor britene var eller kunne bli involvert. Militært sett var dette en uholdbar situasjon. Den militære ledelsen var ikke minst bekymret for overbelastningen på mannskapene hvis effektivitet og motivasjon var avhengig av et balanseforhold mellom aktiv tjeneste og tjenestefri.

Kombinasjonen av den adenske politiske elitens seire på det lovgivende og parlamentariske området og NLFs effektivitet på slagmarken, var vellykket i den utstrekning at dette bidrog til at britene valgte å gi opp målet om å holde på den militære basen i Aden. Det som umuliggjorde dette som et militært oppdrag var manglende politisk vilje til å sette av penger. Kombinasjonen av den uholdbare sikkerhetsmessige situasjonen, den operative slitasje på de militære styrkene, en tilspisset økonomisk nasjonal situasjon samt et globalt og komplekst militært engasjement med tvilsom nytteverdi, bidrog til at britene fattet en avgjørelse om å omdefinere og redusere sin egen globale rolle.

Likheter med Irak

På hvilken måte kan britenes erfaringer så sies å være relevante for USAs okkupasjon av Irak?

For det første ligger det klare føringer for anvendelsen av USAs væpnede styrker i landets økonomiske situasjon. Utgiftene til styrkeanvendelsen må sees i forhold til behovene for økonomiske investeringer hjemme. Engasjementet i Irak må også vurderes opp mot det militære engasjementet andre steder. Beredskapen hjemme vil dessuten være viktig. Det er det totale helhetsbildet av USAs militære engasjement og forsvarsbehov som avgjør i hvilken grad USA kan engasjere seg ytterligere i Irak. Slik konflikten der utvikler seg vil det være helt avgjørende for USA å unngå å havne i flere konflikter av særlig omfang på samme tid.

For det andre minner konfliktens karakter om britenes situasjon i Aden. Den bærer i stadig større grad preg av å være ført mellom to parter hvorav den ene er vanskelig definerbar og håndterbar og den andre tvinges til å yte opp i mot den operative smertegrense. Ikke minst vanskeliggjøres koalisjonsstyrkenes arbeid ved at anslagstypen til motstandsgeriljaen er av en art ordinære militære styrker ikke er trent for. Å håndtere en fiende hvis anslagsmåte og anslagslogikk er ytterst uforutsigbar og ikke i samsvar med ordinær militær praksis og erfaring, tærer dessuten relativt mye på soldatene. I den utstrekning USA tvinges til å forsvare sin egen sikkerhetssituasjon, og dette går på bekostning av den egentlige målsetning ved nærværet, vil legitimiteten til okkupasjonen forsvinne. Videre vil overbelastningen av de militære mannskaper by på problemer. I den grad dette går på bekostning av motivasjonen til mannskapene vil USA kunne få problemer med nyrekruttering til de væpnede styrker. I Irak vil utfallet av krigen blant annet være avhengig av motstandsbevegelsens militære og våpentekniske effektivitet på den ene siden og dennes evne til å etablere egne eller overta de etablerte politisk-administrative strukturer på den andre. Spørsmålet som vi alle stiller oss er; vil USA greie det britene ikke greide?

---
DEL

Legg igjen et svar