Vil stoppe soya

I Brasil brukes et område tilsvarende Vestfold til å dyrke soya til norsk forbruk.

‒ Bruk heller norske ressurser, er organisasjonen Spires budskap i ny rapport. De får støtte fra bønder og forskere, men møter motbør hos soyaimportøren.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Landbruk. De siste årene har norske miljø- og forbrukerorganisasjoner viet stadig mer tid til det som skjuler seg i gamle kjenninger fra matvarehyllene. Palmeolje har vært pekt på som en klimaversting, og kampanjene mot den har båret frukter. I 2013 ble palmeolje i norskproduserte matvarer redusert med nær 70 prosent, og flere store produsenter har kuttet all bruk.

Nå tar miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire tak i det de mener er et større og mer strukturelt problem med norsk matproduksjon, nemlig bruken av soyaprotein i norsk kraftfôr.

‒ Vi har fått en sniksoyafisering av norsk matproduksjon. Det har store sosiale og miljømessige konsekvenser der soyaen produseres, og det undergraver den norske matsikkerheten, sier Mari Gjengedal, leder av Spire til Ny Tid.

Torsdag 26. februar lanserte de rapporten «Soyalandet», for å vise konsekvensene av den stadig økende bruken av soya i norsk matvareproduksjon, og for å vise fram alternativene til en soyaavhengig matsektor.

Importeksplosjonen

Norge importerte i 2014 nær 820 000 tonn soya, hvorav over halvparten går inn i produksjonen av kraftfôr til husdyr og fisk. Mesteparten av soyaen blir importert fra delstaten Mato Grosso i Brasil. Verdien av importen har tredoblet seg siden 1990.

Spire mener soyaeksplosjonen er et direkte resultat av en norsk jordbrukspolitikk hvor lavere priser og høyere produksjon har vært det fremste målet. I dag produserer norske bønder fem ganger mer kyllingkjøtt enn i 1989, produksjonen av svinekjøtt har økt med mer enn 50 % i samme periode. Den store andelen soya i kraftfôret gjør at det trengs 350 gram soya for å produsere én kilo kylling.

‒ Mantraet i Norge er at vi skal produsere stadig mer på stadig mindre ressurser. Dette har vært tilfelle i mange år, men det merkes spesielt i politikken som føres av Sylvi Listhaug og den sittende regjeringen, mener Gjengedal.

I Brasil er soyaindustrien en kontroversiell bransje i vekst. Den respekterte brasilianske organisasjonen Imazon har flere ganger slått fast at soyaindustrien utgjør et press på både regnskogen og de fruktbare slettelandskapene i landet. I tillegg har bruken av sprøytemidler i soyaregionene store helsemessige konsekvenser for innbyggerne, og den stadige soyaekspansjonen er kilde til jordkonflikter i et land hvor eiendom er konsentrert på få hender.

‒ Feil bilde

Til det norske jordbruket er det først og fremst selskapet Denofa som står for soyaimporten fra Brasil. Bjarne Rask Thomsen er administrerende direktør i selskapet, som eies av en av verdens største soyaprodusenter Amaggi. Han mener rapporten gir et feil bilde av den norske soyavirkeligheten.

‒ Det er fortsatt mye å gjøre på bærekraft og regnskog. Rapporten forteller imidlertid ikke at Brasil og staten Mato Grosso de seneste årene fremstår som en av verdens beste eksempler på hvordan man kan bremse avskoging av regnskog. Dessuten er all soya Denofa importerer fra Brasil bærekraft-sertifisert, skriver Thomsen i en e-post til Ny Tid.

Denofa-sjefen mener også at selvforsyningen i Norge vil gå ned ved soyakutt.

‒ Reduserer man innholdet av proteinrik soya i norsk kraftfôr, vil man trenge å importere en større mengde andre mindre proteinrike råvarer for å tilfredsstille kravene til kraftfôrets sammensetning. Mindre soya vil bety, at det bli mindre plass til norskprodusert korn i kraftfôret. Selvforsyningsgraden vil med andre ord bli svekket uten soya, skriver Thomsen.

Gjengedal og Spire mener rapporten «Soyalandet» nettopp peker på at det er mulig å øke selvforsyningsgraden. De ser heller ikke på sertifiseringsordninger som en løsning.

‒ Å bruke enorme mengder landbruksjord for å lage soya som sendes over halve kloden når man kan bruke ressurser i vårt eget land, er ikke bærekraftig uansett hvordan du vrir og vender på det. Selv om sertifisering kanskje er bedre enn ikke-sertifisering, bidrar likevel sertifiseringsordninger til å legitimere systemet slik det er, sier Gjengedal.

Vil gjøre sitt

Tross manglende støtte hos soyaimportøren, møter Spires initiativ anerkjennelse fra Norges Bondelag.

‒ Dette er ikke en ønsket utvikling. Vi må øke norsk kornproduksjon basert på ressursene vi har her til lands, og samtidig sikre at bonden får godt betalt for varene, sier Lars Petter Bartnes, leder i Bondelaget til Ny Tid.

– Dere er selv en del av jordbruksforhandlingene, har ikke dere også et ansvar for at vi har fått denne utviklingen?

‒ Vi har forhandla prisen på korn opp, og en høyere kornpris vil gi større muligheter for fôr på norske ressurser. En må se utviklinga i sammenheng med det effektivitetsjaget som har prega jordbrukspolitikken.

– Er det politiske endringer eller forbrukervalg som skal til for å redusere soyaavhengigheten i norsk matproduksjon?

‒ Det er nok begge deler, men vi skal gjøre vårt når det kommer til politikkutforminga, sier Bartnes.

Mari Gjengedal tror også politiske virkemidler kan gjøre veien lettere for soyareduksjon.

‒ Norske bønder tjener i utgangspunktet for lite, kutt i soyabruken må ikke gå utover dem. Vi må heller sørge for at det lønner seg å ta i bruk beitearealene våre, og vi må ha mer forskning på og støtte til nye fôrtyper, mener Gjengedal.

Kvalitet og makt

Svenn Arne Lie, forfatter og tidligere landbruksforsker er en av dem som har gitt innspill til Spires rapport. Han tror at initiativet vil komme fra forbrukeren, heller enn som utfall av politiske forhandlinger.

‒ Jordbruksforhandlingene ender opp med å premiere volum, heller enn kvalitet. Det viktigste nå er at vi får en bredere debatt om norsk jordbruk. Vi har ikke forutsetninger for å konkurrere på kvantitet, men folk er interessert i kvalitet, i god, sunn og bærekraftig mat, mener Lie.

Lie mener at et viktig vilkår for mer forbrukerinitiativ og mer debatt er at forbrukeren vet hva varene inneholder, og trekker fram merkeordningen «Nyt Norge» som eksempel.

‒ Når produsenter kaller et produkt som er basert på brasiliansk soya for helnorsk, blir viktige sannheter underkommunisert. Et alternativ kan være å merke varer som er produsert på norsk fôr eller bare grovfôr, mener Lie.

Ingen planer

Det er stiftelsen Matmerk som står bak opprinnelsesmerket Nyt Norge. Administrerende direktør i Matmerk, Nina Sundqvist, forteller at de ikke har planer om å innføre en ny ordning eller endre de eksisterende ordningene for belyse opprinnelsen av fôret i overskuelig framtid.

‒ «Nyt Norge»-garanterer at råvarene er norske, at bonden har fulgt de regler og forskrifter vi har i Norge og at maten er foredlet og pakket i Norge.

– Et av kravene til «Nyt Norge» er at «For kjøtt, melk og egg gjelder 100 % norsk opprinnelse». Er det ikke da misvisende å bruke det om dyr som i så stor grad fôres på brasiliansk soya?

‒ Da «Nyt Norge» ble opprettet, ble det satt en strek ved dyrets fødsel. Fôr er ikke en del av bildet.

– Er det realistisk å få til en merkeordning som også inkluderer opprinnelsen av fôret?

‒ Slik jeg ser det per i dag, er det lite som tyder på det i nærmeste framtid. For det første handler det om å få gode norske alternativer til soya. Deretter finansiering av ordningen, som i seg selv er en utfordring.

– For det tredje er det tvilsomt om forbrukerne vil bære merkostnadene det vil kreve for å produsere norske dyr på norsk fôr. Selv om mange forbrukere er opptatt av bærekraftig matproduksjon som er veldig bra, blir vi dessverre altfor opptatt at maten skal være billig, sier Sundqvist.

Mari Gjengedal i Spire er derimot overbevist om at vi både vil og kan betale mer for norsk mat i framtida.

‒ Vi må bort fra tanken om at vi skal ha stadig billigere mat når vi lever i et høykostland. Når ribba koster 19,90 per kilo, sier det seg selv det ikke reflekterer de faktiske kostnadene. Norsk mat er altfor billig, og folk begynner å forstå det, mener Gjengedal.

Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) kunne tirsdag ikke svare på spørsmål fra Ny Tid i forbindelse med denne saken.

‒ Grunnet reisevirksomhet har statsråden ikke anledning til å kommentere saken, sier kommunikasjonssjef i Landbruksdepartementet, Ottar Løvik til Ny Tid.

---
DEL