Vil gi Frankrike tilbake troen på seg selv

Trangen til «hoppe av» en løpsk verden må erstattes med vågemotet til å ta sats inn i fremtiden, mener Pascal Lamy.  

Paal Frisvold

Pascal Lamy:
Quand la France s’éveillera
Odile Jacob, 2016

Katastrofe selger. Dommedag og skrekkscenarier tiltrekker seg uten tvil langt større oppmerksomhet i media og litteratur enn nøktern sakprosa og optimistiske fremtidsvisjoner. Med unntak av Thomas Mores Utopia og noen håndfuller andre historiske perler, har få blitt rike på å beskrive de gode løsningene på samfunnets problemer. Og problemer blir det bare flere og flere av: I dag jages vi av innvandring, terror, arbeidsløshet, klimaendringer og korrupsjon.

Til helvete. Fransk offentlighet er intet unntak. Michel Houellebecq og Éric Zemmour har solgt seg styrtrike ved se henholdsvis fremover og bakover i tid: Den første ved å tegne opp et islamdominert fremtidsbilde i Underkastelse, mens den andre ved å gå opp fortidens gale veivalg i Det franske selvmord: Bretton Woods, Nato, EU, euroen, Schengen – og menneskerettigheter og asylkonvensjoner. Som en refleksjon av hva samfunnet føler og etterspør, treffer begge en nerve med sin fengslende dramatikk og levendegjorte skremsler.
For mye i dagens samfunn er galt. På sidelinjen står både ytre høyre og ytre venstre og roper akkurat det samme: «Hva var det vi sa? Det gikk til helvete!»
Mennesket dras mot det mørke. Men – om ingen der ute kan nøre opp under det positive, sunne og optimistiske, går vi til rakt i hundene.

De flinke og artistene. Franske intellektuelle samfunnsengasjerte borgere er det mange av. Alle skriver de bøker, avisinnlegg, eller deltar i spektakulære talkshows få andre land kan stille opp med. Ja, det er elitistisk; de fleste har gått på statens eliteskoler, som Sciences Po eller École nationale d’administration (ENA) – tenk: en egen høyskole for å lære de beste unge å drive samfunnet. Det nærmeste vi kommer i Norge er Forsvarets høgskole – antakelig igangsatt på oppfordring fra amerikanerne i starten av Nato-samarbeidet. Frankrike har også noe så eksklusivt som École normale supérieure – et sted der de aller, aller klokeste kan sitte og forske, skrive og undervise – i eget tempo, etter eget forgodtbefinnende. Alt betalt av staten.

Lamy vil ha et nytt europeisk narrativ  – en ny raison d’être. Vi kan ikke fortsette å lene oss tilbake på kriger, Schumann og Monet.

Men intelligens og kommunikative evner er sjeldent sammenfallende. Derfor kommer heller ikke alltid den beste franske politiske innspillene fra dem som har tråkket i elitens fotspor. Disse forfatterne er isteden en slags artister – akkurat som den gjennomdrukne og utrøykte Houellebecq, eller stjernejournalisten Zemmour.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.