Vil gi Frankrike tilbake troen på seg selv

Trangen til «hoppe av» en løpsk verden må erstattes med vågemotet til å ta sats inn i fremtiden, mener Pascal Lamy.  

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Pascal Lamy:
Quand la France s’éveillera
Odile Jacob, 2016

Katastrofe selger. Dommedag og skrekkscenarier tiltrekker seg uten tvil langt større oppmerksomhet i media og litteratur enn nøktern sakprosa og optimistiske fremtidsvisjoner. Med unntak av Thomas Mores Utopia og noen håndfuller andre historiske perler, har få blitt rike på å beskrive de gode løsningene på samfunnets problemer. Og problemer blir det bare flere og flere av: I dag jages vi av innvandring, terror, arbeidsløshet, klimaendringer og korrupsjon.

Til helvete. Fransk offentlighet er intet unntak. Michel Houellebecq og Éric Zemmour har solgt seg styrtrike ved se henholdsvis fremover og bakover i tid: Den første ved å tegne opp et islamdominert fremtidsbilde i Underkastelse, mens den andre ved å gå opp fortidens gale veivalg i Det franske selvmord: Bretton Woods, Nato, EU, euroen, Schengen – og menneskerettigheter og asylkonvensjoner. Som en refleksjon av hva samfunnet føler og etterspør, treffer begge en nerve med sin fengslende dramatikk og levendegjorte skremsler.
For mye i dagens samfunn er galt. På sidelinjen står både ytre høyre og ytre venstre og roper akkurat det samme: «Hva var det vi sa? Det gikk til helvete!»
Mennesket dras mot det mørke. Men – om ingen der ute kan nøre opp under det positive, sunne og optimistiske, går vi til rakt i hundene.

De flinke og artistene. Franske intellektuelle samfunnsengasjerte borgere er det mange av. Alle skriver de bøker, avisinnlegg, eller deltar i spektakulære talkshows få andre land kan stille opp med. Ja, det er elitistisk; de fleste har gått på statens eliteskoler, som Sciences Po eller École nationale d’administration (ENA) – tenk: en egen høyskole for å lære de beste unge å drive samfunnet. Det nærmeste vi kommer i Norge er Forsvarets høgskole – antakelig igangsatt på oppfordring fra amerikanerne i starten av Nato-samarbeidet. Frankrike har også noe så eksklusivt som École normale supérieure – et sted der de aller, aller klokeste kan sitte og forske, skrive og undervise – i eget tempo, etter eget forgodtbefinnende. Alt betalt av staten.

Lamy vil ha et nytt europeisk narrativ  – en ny raison d’être. Vi kan ikke fortsette å lene oss tilbake på kriger, Schumann og Monet.

Men intelligens og kommunikative evner er sjeldent sammenfallende. Derfor kommer heller ikke alltid den beste franske politiske innspillene fra dem som har tråkket i elitens fotspor. Disse forfatterne er isteden en slags artister – akkurat som den gjennomdrukne og utrøykte Houellebecq, eller stjernejournalisten Zemmour.

Frankrike må våkne. Pascal Lamy er en av dem som har tråkket alle de «riktige» karrieresporene. Fra Sciences Po og ENA, via Finansdepartementet til finansministerens sekretariat, deretter til Brussel i kommisjonspresidentens kabinett, før han ble fransk handelskommissær i EU. Og sist, men ikke minst, ble han generaldirektør i Verdens handelsorganisasjon, WTO. Med andre ord, Mister Establishment himself.
I Brussel går Lamy for å være hjernen bak et av de mest teknokratiske og omfattende internasjonale samarbeidene verden noen gang har sett, og forhåpentligvis aldri vil se igjen: avtalestrukturen for hvordan politisk nøytrale Østerrike og Sveits skulle få adgang til EUs indre marked i en periode da Europa ennå var delt i to.
Nå har Lamy tatt det på seg å «sette kirken midt i bygda», slik de sier på fransk når noen påberoper seg sannhet med autoritet og tyngde. Quand la France s’éveillera, «Når Frankrike våkner», er Lamys bidrag til å dra folket ut av paralysen, å gi det tilbake troen på seg selv, på det franske samfunnet, og på verden for øvrig. Ingen lett oppgave, vil mange si.

Nord–Sør-konflikten. Men Somebody’s got to do the dirty job, og Lamy benytter terrorsjokket fra 2015 og Front Nationals nær-makt-posisjon til å rope et rungende varsko: Det hjelper ikke å ville «av» verden. Vi må bygge på det vi har.

Etter å ha beskrevet grunnlaget for etterkrigstidens vestlige politiske «arkitektur», hvor liberal markedsøkonomi var løsningen på alt, tar Lamy frem øksen og sabler ned de samme institusjoner han har jobbet i og med: Hvorfor endret vi ikke stemmestrukturen i de internasjonale organisasjonene – ved å gi fattige land mer innflytelse i Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet, eller sågar plass i FNs sikkerhetsråd?  I stedet for å benytte enhver anledning til å stritte imot nødvendige endringer. De multilaterale institusjonenes oppgave var jo nettopp å skape økonomisk stabilitet og vekst for at landene skulle vokse seg ut av fattigdom. Hvorfor da nekte dem den rettferdige plassen rundt bordet og slik bidra til å sette en stopper for Nord–Sør-konflikten? Historien ga Lamy rett: I fjor etablerte Kina sin egen verdensbank, og lot til og med Fredspris-Norge delta på politisk nivå.

Like barn. Lamys syn på globaliseringen og dens konsekvenser, og hvordan vi kan mestre følgene best mulig, forblir Quand la France s’éveilleras gjennomgående tema. Boken er liten – på bare 170 sider – og lettlest. Sikkert med hensikt, for å forsøke å nå et bredere publikum enn leserne av Le Monde eller Liberation.
Hva skiller den ut fra en lærebok i statsvitenskap? Først og fremst jeg-formen; at den bygger på Lamys egne erfaringer: de ti årene som kommisjonspresident Jacques Delors’ høyre hånd, de fem som handelskommissær og de åtte som sjef for WTO. Det er derfor vanskelig ikke å tro ham når han understreker hvor like de 28 EU-landene er i global sammenheng: «Om europeere kultiverer sin kulturelle og språklige diversitet […] fremstår de forente fremfor splittede overfor omverdenen.» Hm. En ikke liten kontrast til dem som hevder utvidelsen av EU til de fattige, skakkjørte landene i Sør- og Øst-Europa gikk for raskt. Vi hadde ikke noe valg, forsvarer Lamy seg: Ingen land ble fristet av Mitterrands løse europeiske konfederasjon eller Delors’ EØS. I hvem sitt navn kunne vi lukke døren? spør Lamy.
Quand la France s’éveillera gir et ærlig bilde av EU-samarbeidets dysfunksjonelle sider. Hvem har for lite, og hvem har for mye makt? Her ligger bokens styrke; Lamy gir et interessant og nyansert fugleperspektiv på hva som fungerer og ikke fungerer i dagens EU-samarbeid.

Vågemot. Men det er ikke lett å gi et troverdig bilde på at det lønner seg å samarbeide. Lamy vil ha et nytt europeisk narrativ  – en ny raison d’être. Vi kan ikke fortsette å lene oss tilbake på kriger, Schumann og Monet. Hvor er historien om dagens Europa – og fordelene av å dele suverenitet i vår globaliserte hverdag? Lamy forsøker, og bare dét er ikke verst i disse dager.
Men så: Frankrike mistet 1,9 millioner arbeidsplasser mellom 1987 – året etter at EU vedtok det indre marked – og frem til 2007. Kan dette (bort)forklares? Lamy prøver, tørt og brutalt, men selvfølgelig korrekt – og komplisert; 25 prosent av jobbene gikk fra tungindustrien til tjenestesektoren; flere jobber ble flyttet innenfor Frankrikes grenser enn sendt av gårde til lavlønnede arbeidere i Asia; og 55 prosent av jobbene som faktisk forlot Frankrike, flyttet til et annet EU-land, mens bare 36 prosent gikk til Kina og India.
Om Lamy har gode poenger, er det tvilsomt om han får rett. Men viktigst er det at han med sin lille bok tør å ta sats og hoppe, med stil, bare for å lande midt i et unnarenn dominert av kaos og desperasjon, hvor europeere skriker etter nasjonalstatens renessanse og lukkede grenser. Måtte flere våge å hoppe.

---
DEL