Vil dempe drivhuseffekten ved å manipulere atmosfæren med syntetiske utslipp

Når klimaet blir hovedfokus for politikk på tvers av landegrensene, er det ikke nødvendigvis gode nyheter. Clima Leviathan prøver å gi en politisk prognose for klimakrisen.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 01.11.2018

Climate Leviathan. A Political Theory of Our Planetary Future

Geoff Mann og Joel Wainwright

Verso Books

USA

Hva slags politiske endringer vil klimaproblemene forårsake ut over elbiler, resirkulering og annen feel-good-politikk – som er nødvendige, men helt utilstrekkelige tiltak når vi prøver å berge oss over i et utslippsfritt utopia? Hva vil skje med verdenspolitikken i den globale oppvarmingens århundre? Hvis vi ikke kan velge om vi skal tilpasse oss den nye situasjonen – hvordan vil vi komme til å tilpasse oss?

«Leviathan» henviser til Thomas Hobbes og hans tanke om suverenen, den kronede maktfiguren som skal få slutt på en mistroisk krigstilstand mellom menneskene. At trusselen om kaos legitimerer makten, er også essensielt for Carl Schmitt, som hevder at maktutøvelsens grunnlag er den erklærte unntakstilstanden. Schmitt anså statene som suverenens grense og en verdensborgerkrig mellom konkurrerende suverene stater som naturlig, og en planetær Leviathan som en problematisk figur.

Antiklimatiske klimaløsninger

Klimasituasjonen er en reell unntakstilstand som er i ferd med å bli både etablert og erklært, sier Mann og Wainwright: Det økonomiske konkurranseforholdet mellom statene har frembragt klimakrisen og står i veien for en karbonnedrustning. Dermed oppstår behovet for en ny Leviathan.

Hva blir nestetrekk når utilstrekkeligheten i Paris-avtalen blir åpenbar også for dem som har promotert disse skinnløsningene?

Forfatternes poeng blir styrket av IPCCs siste rapport, som viser at selv Pariskonferansens katastrofalt lave, men sørgelig uoppnåelige ambisjoner om å holde temperaturstigningen til 1, 5 grader Celsius har vist seg nesten umulig å gjennomføre. Det såkalte «verdenssamfunnet» mangler makt til å håndheve sine egne bestemmelser, og dermed er vi tilbake til Hobbes – med en mistroisk og borgerkrigsaktig tilstand der overlevelseskampen råder og der menneskenaturens kaotiske uregjerlighet frembringer et stadig mer kaotisk klima. Mange mumler i vår tid, uten helt å tro på det selv, om behovet for en grønn diktator. Siden ingen er villige til å ofre nok for klimaet og miljøet, må noen ta myndigheten til å gjøre de tøffe valgene som trengs.

Bekvemt selvbedrag

Wainwright og Mann slår fast at en verdensregjering for klimaavgjørelser allerede er på vei. Internasjonale organer er på plass, og i prinsippet er unntakstilstanden allerede erklært, men denne Klima-Leviathan er – og vil forbli – et organ for den nåværende kapitalistiske verdensorden. Forsøkene på å ta nødvendige avgjørelser vil skje på de mektigste og rikeste landenes premisser. Ofrene vil måtte bæres av de landene som allerede har lidd under kolonisering og globalisering – og som nå rammes hardest av et ustabilt klima.

I et grundig kapittel om grønn kapitalisme beskriver forfatterne dette som en «antiklimatisk krise-løsning» og et «bekvemt selvbedrag». Verdensøkonomiens vrimmel av sidehensyn garanterer at endringene blir minimale. Halv-hjertede økonomiske justeringer kombinert med velmente teknologiske delløsninger garanterer at for lite blir gjort for langsomt. Hva blir det neste trekket når utilstrekkeligheten i Paris-avtalen og liknende overenskomster blir åpenbar også for dem som har promotert disse skinnløsningene?

Diktatur og anarki

Etter IPCCs siste rapperot er dette spørsmålet på alles lepper. Mann og Wainwright forutsier at fremtidens kapitalistiske Klima-Leviathan – bestående av én eller flere av de økonomiske verdensmaktene – vil ta i bruk geoingeinørkunst: en demping av drivhuseffekten ved å manipulere atmosfæren med syntetiske utslipp. Her vil for mye bli gjort for fort – og værsystemene vil bli påvirket på måter som kan ramme fattigere land. Desperate eksperimenter med atmosfæren blir et middel til å opprettholde en kapitalistisk verdensorden og en økonomi tuftet på olje og kull.

En bevegelse i retning av grønn anarkisme kan være med på å skape en virkelig orden.

Hvilke alternativer finnes utenfor en moderat regulering av det frie markedet, utslippskvoter inkludert?

Det første alternativet er fatalt: full motstand mot klimakontroll – en «anti-planetær» suveren makt; en reaksjonær kapitalistisk «Behemoth», et annet mytologisk-politisk monster. Denne vil fornekte ethvert ansvar for klimaproblemene og forsøke å bekjempe det politiske kaoset de forårsaker som et utvendig problem: som et angrep fra en ytre fiende. Dette er klart adressert til Trump-administrasjonen, men treffer enhver annen statsledelse som prioriterer det å skjøtte egne interesser fremfor klimaet – og hvem kan nekte for at denne tendensen er fremherskende i dag – og at den dessuten er en historisk norm, gitt at klimaproblemene er såpass ferske?

Ikke Kina

Det andre alternativet til en kapitalistisk Klima-Leviathan er hva Mann og Wainwright omtaler som «Klima-Mao»: en kommunistisk eller sosialistisk kontrollinstans, som samtidig får i stand en organisert «klimakulturrevolusjon» som kan bringe inn nødvendige endringer på en planlagt og myndig måte. Her støtter forfatterne seg til de vidsynte analysene til Milnqui Li, forfatteren av The Rise of China and the Demise of the Capitalist Economy (2009). Gitt Kinas tillemping av kapitalistiske vekstmodeller, deres ekstremindustrialisering samt det faktum at de slipper ut fjerdeparten av verdens CO2 – for å produsere billige varer til Vesten – blir det vanskelig å se hvordan de skal kunne gå foran for en verdensomspennende klimakommunisme i umiddelbar fremtid. Og det er denne fremtiden som gjelder.

Fredelig geriljakrig

Tredje alternativ er sentrert omkring en antikapitalistisk og antitotalitær klimajustis. Dette alternativet er så langt negativt definert ut fra hva det ikke er, så forfatterne kaller det «Klima-X», et begrep som er uformet og som innbyr til videre tenkning. Som en motstand mot klimafornekterne, enten den skjer i teori eller praksis, kunne kanskje Climate-X fylles inn med Climate-Che. Che Guevaras visjon om det uselviske, arbeidsomme og samarbeidsvillige «nye menneske» var nettopp ment som en motvekt til det menneskesynet som bygger på Hobbes, der vi aldri er motivert av annet en de usleste egennyttige motiver.

Kampen for global klimarettferdighet kunne dermed sees som en geriljakrig, om enn med fredeligere midler en Guevaras – basert på kjennskap til lokale territorier, seiglivet motstand, desperasjon og rettferdig harme. Der den kapitalistiske verdens«orden» har skapt et verdenskaos kan en bevegelse i retning av grønn anarkisme være med på å skape en virkelig orden, forstått som harmoni mellom menneske og natur

Kommentarer