Vil dempe drivhuseffekten ved å manipulere atmosfæren med syntetiske utslipp

Når klimaet blir hovedfokus for politikk på tvers av landegrensene, er det ikke nødvendigvis gode nyheter. Clima Leviathan prøver å gi en politisk prognose for klimakrisen.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Climate Leviathan. A Political Theory of Our Planetary Future

Geoff Mann og Joel Wainwright

Verso Books

USA

Hva slags politiske endringer vil klimaproblemene forårsake ut over elbiler, resirkulering og annen feel-good-politikk – som er nødvendige, men helt utilstrekkelige tiltak når vi prøver å berge oss over i et utslippsfritt utopia? Hva vil skje med verdenspolitikken i den globale oppvarmingens århundre? Hvis vi ikke kan velge om vi skal tilpasse oss den nye situasjonen – hvordan vil vi komme til å tilpasse oss?

«Leviathan» henviser til Thomas Hobbes og hans tanke om suverenen, den kronede maktfiguren som skal få slutt på en mistroisk krigstilstand mellom menneskene. At trusselen om kaos legitimerer makten, er også essensielt for Carl Schmitt, som hevder at maktutøvelsens grunnlag er den erklærte unntakstilstanden. Schmitt anså statene som suverenens grense og en verdensborgerkrig mellom konkurrerende suverene stater som naturlig, og en planetær Leviathan som en problematisk figur.

Antiklimatiske klimaløsninger

Klimasituasjonen er en reell unntakstilstand som er i ferd med å bli både etablert og erklært, sier Mann og Wainwright: Det økonomiske konkurranseforholdet mellom statene har frembragt klimakrisen og står i veien for en karbonnedrustning. Dermed oppstår behovet for en ny Leviathan.

Hva blir nestetrekk når utilstrekkeligheten i Paris-avtalen blir åpenbar også for dem som har promotert disse skinnløsningene?

Forfatternes poeng blir styrket av IPCCs siste rapport, som viser at selv Pariskonferansens katastrofalt lave, men sørgelig uoppnåelige ambisjoner om å holde temperaturstigningen til 1, 5 grader Celsius har vist seg nesten umulig å gjennomføre. Det såkalte «verdenssamfunnet» mangler makt til å håndheve sine egne bestemmelser, og dermed er vi tilbake til Hobbes – med en mistroisk og borgerkrigsaktig tilstand der overlevelseskampen råder og der menneskenaturens kaotiske uregjerlighet frembringer et stadig mer kaotisk klima. Mange mumler i vår tid, uten helt å tro på det selv, om behovet for en grønn diktator. Siden ingen er villige til å ofre nok for klimaet og miljøet, må noen ta myndigheten til å gjøre de tøffe valgene som trengs.

Bekvemt selvbedrag

Wainwright og Mann slår fast at en verdensregjering for klimaavgjørelser allerede er på vei. Internasjonale organer er på plass, og i prinsippet er unntakstilstanden allerede erklært, men denne Klima-Leviathan er – og vil forbli – et organ for den nåværende kapitalistiske verdensorden. Forsøkene på å ta nødvendige avgjørelser vil skje på de mektigste og rikeste landenes premisser. Ofrene vil måtte bæres av de landene som allerede har lidd under kolonisering og globalisering – og som nå rammes hardest av et ustabilt klima.

I et grundig kapittel om grønn kapitalisme beskriver forfatterne dette som en «antiklimatisk krise-løsning» og et «bekvemt selvbedrag». Verdensøkonomiens vrimmel av sidehensyn garanterer at endringene blir minimale. Halv-hjertede økonomiske justeringer kombinert med velmente teknologiske delløsninger garanterer at for lite blir gjort for langsomt. Hva blir det neste trekket når utilstrekkeligheten i Paris-avtalen og liknende overenskomster blir åpenbar også for dem som har promotert disse skinnløsningene?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.