Vidunderlige knuter

Gunnhild Øyehaug debuterte med diktsamlingen «Slaven av Blåbæret» i 1998. Hennes andre utgivelse består av 22 korte noveller med tittelen «Knutar». Den ble hun nominert til Brageprisen for. Og den burde hun – hadde det vært opp til meg – vunnet Brageprisen for. Knuter kan være både praktiske og estetiske. Og de er kanskje ikke […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gunnhild Øyehaug debuterte med diktsamlingen «Slaven av Blåbæret» i 1998. Hennes andre utgivelse består av 22 korte noveller med tittelen «Knutar». Den ble hun nominert til Brageprisen for. Og den burde hun – hadde det vært opp til meg – vunnet Brageprisen for.

Knuter kan være både praktiske og estetiske. Og de er kanskje ikke alltid til å knytes opp. For å knyte opp en knute, det er å forlate det kjente, det trygge:

«For ein veit ikkje korleis det går, ein veit ikkje korleis det går med nokon ting, neste dag kan alle vegger ha falle ut, rommet forsvunne, neste dag kan ein berre rett og slett ha rakna, ikkje ha klart å halde ting saman (…)».

Det er mange mennesker som klamrer seg til ett eller annet i disse novellene: til et annet menneske, til en rutine: men først og fremst til sine egne forestillinger og forventninger. Som mannen som vet at hans elskede speider etter en annen kjærlighet når de vandrer sammen i parken:

«Eg får sløvt lyst til å riste henne, riste henne ut av det, riste meg ut av det, eg tek henne sløvt om overarmane og skal til å riste henne då vi høyrer en stemme bak oss ( ..)».

Eller Geir som har sett Asle hoppe uti det iskalde vannet:

«Eit digert plask. Geir svalde. Det rann kaldt i heile han. Han såg bak i baksetet. På sjokoladeplata han held i handa. Greip om rattet, lente seg fram mot frontruta. No var han litt i villreie.»

Denne spenningen mellom det sløve, litt tafatte og det oppfarende er et gjennomgående trekk i historiene. Kontrasten mellom det å la seg føre av begivenhetenes gang, rutsje med strømmen og motvillig dumpe borti steiner og krasse kanter; og samtidig opprøret, trassen, små innbitte forsøk på å karre seg motstrøms. Som når tenåringsjenta etter å ha stukket av hjemmefra og mistet siste ferge ligger i mørket og ruger på besluttsomheten:

«Ho ligg under ein busk og forbannar alt. Forbanna klølue, forbanna regn. Forbanna, forpulte kombinasjon av ull og vått, forbanna våte mark som gjer dongeribuksa som er fuktig frå før våt, forbanna boblejakke som er våt og som kniksar (….) «

eller kona til Kåre, som ikke takler at Kåre er bokstavelig talt bundet til sin mor gjennom navlestrengen: «Eg reiser! Sa ho. – Eg re-heiser! Og so reiste ho».

Sterk-svake viljer som vet hva de vil ha, ikke får det, tar det de får, men ikke vil ha det. Som lepper som dras mot frosne rør og plutselig sitter fast.

Øyehaug er en underdrivelsens mester. Hun observerer, konstaterer, kommenterer i et rytmisk, intenst språk der ikke én setning oppleves overflødig. En kombinasjon av sammenvevde leddsetninger avbrutt av stakkato helsetninger gir meg følelsen av å skynde meg langsomt, snuble og bli liggende med masse diffuse, kloke tanker i hodet.

«Ho veit ikkje kva ho kan seie, om ho skal prøve å trøyste, det kjennast absurd å sitte i en bil midt på vegen om natta med ein førti år gammal mann som hikstar og gret, det er som om alle musklane i kroppen spenner seg av blygheit, mens Alvin sakte men sikkert stansar å grine og berre blir liggande med hovudet på rattet.»

Et intenst blikk, skiftning av perspektiver, tegnsetting, ja selv fotnoter!gjør disse tekstene usedvanlig dynamiske. Det hele er så gjennomarbeidet at det virker nesten tilfeldig; florlett. Og bare se hva en kolon kan gjøre:

«Ho ser: ein park.»

Det er ikke bare språket som er originalt hos Øyehaug: hun har de merkeligste historier å fortelle. Maurice Blanchot og Julio Còrtazar som krysser hverandre flytende i en elv, hjorten som står i skoglysningen og ønsker han var en elg; en minibiografi over dikteren Rimbaud. Og man sitter igjen med denne underfundige følelsen av å tenke noe klokt uten å vite hva: en slags distanse til ens litterære opplevelse. Betegnende da, at to av novellene viser denne avstanden til ordene og meningen gjennom å sette alt som oppleves i parentes:

«HO (vil eigentleg ikkje dette)

HO (er lei av å sjå seg sjølv i denne situasjonen)»

Det er nettopp distansen i tekstene, om det er gjennom parenteser, kommentarer eller rett og slett presise bilder, som gir tekstene en etter min mening helt spesiell humor. Det er mye sårt i historiene, lengsel etter ufullendt kjærlighet, ufullendt liv. Og likevel tar jeg meg i å le av det hele.

Det finnes flere årsaker til at jeg dersom jeg hadde sittet på all verdens bokpriser, så hadde gitt dem til Øyehaug. Men de får du lese selv.

---
DEL

Legg igjen et svar