Bestill sommerutgaven her

Videreføring snarere enn reprise

Verdens verste menneske
Regissør: Joachim Trier
(Norge)

CANNES / Med Verdens verste menneske har Joachim Trier meget mulig laget sin hittil beste film. Og det er mer enn bare hovedstaden som knytter den til Reprise og Oslo, 31. august.

Det var historisk sus over den norske deltakelsen på årets filmfestival i Cannes. Hele to norske filmer deltok i det offisielle programmet: Joachim Triers spillefilm Verdens verste menneske var valgt ut til hovedkonkurransen og De uskyldige av Eskil Vogt til det prestisjefylte sideprogrammet Un Certain Regard.

Vogt er for øvrig manusforfatter av Verdens verste menneske sammen med Trier, slik han har vært på alle regissørens spillefilmer. Trier (og medforfatter Vogt) deltok også i hovedkonkurransen i Cannes i 2015 med Louder than Bombs, som da var første norskproduserte spillefilm i hovedkonkurransen siden Anja Breiens Arven i 1979. (I mellomtiden har imidlertid fire norske kortfilmer vært valgt ut til hovedkonkurransen, inkludert Bobbie Peers’ Sniffer, som i 2006 vant Norges første Gullpalme innen dette formatet.)

Under prisutdelingen ble Renate Reinsve belønnet med prisen for beste kvinnelige skuespiller for hovedrollen i Verdens verste menneske, og var med det første norske skuespiller som vant pris på den viktige festivalen.

Hovedstadstrilogi

Det er heller ingen overdrivelse å si at Verdens verste menneske var blant de aller beste filmene i årets hovedkonkurranse. Filmen avslutter det som har blitt Triers Oslo-trilogi, som i tillegg består av debutfilmen Reprise (2006) og den påfølgende Oslo, 31. august (2011). Slike kategoriseringer kan unektelig framstå både påklistret og selvhøytidelige, særlig når de benyttes om filmer som ikke opprinnelig var tenkt å inngå i noen trilogi. I dette tilfellet kjennes det imidlertid helt riktig. Den mest åpenbare grunnen er den vesentlige rollen Oslo spiller i alle disse tre filmene, men vel så viktig er deres formmessige og tematiske slektskap.

Verdens verste menneske vender på mange måter tilbake til den lekne og eksperimentelle formen som særlig preget Reprise, hvor det hoppes i tid og assosiasjoner med tydelig inspirasjon fra den nye bølgen innen fransk film på 50- og 60-tallet. Det skal dog understrekes at disse trekkene finnes i samtlige av Triers hittil fem spillefilmer, om enn mer dempet i de øvrige filmene.

Verdens verste menneske
Regissør Joachim Trier
Norge

Slik dens franske tittel Julie (en 12 chapitres) røper, forteller den nye filmen om Julie (Reinsve) gjennom 12 kapitler, samt en prolog og en epilog. På humoristisk vis blir vi forklart at Julie, som er i slutten av tyveårene, har hoppet av flere ulike studier og sliter med å bestemme seg for hva hun vil her i livet. Hun er i et forhold med tegneserieskaperen Aksel (Anders Danielsen Lie), som er i førtiårene og snakker om å få barn, men tilfeldigheter og impulsive beslutninger fører til at hun etter hvert trekkes mot den jevnaldrende Eivind (Herbert Nordrum).

Verdens verste menneske inneholder også mye av humoren som preget Reprise, og har sågar blitt omtalt som en romantisk komedie. Det er dog en sjangerklassifisering som kan diskuteres. Filmen er lett i tonen, og framstår i utgangspunktet som en renere komedie enn debutfilmen. Et stykke ut i handlingen inntreffer imidlertid et alvor mer i tråd med den (i enda større grad enn Reprise) melankolske og ettertenksomme Oslo, 31. august. Dette toneskiftet er ikke bare med på å knytte Verdens verste menneske til trilogien som helhet, men gjør den til en bevegende filmopplevelse som sitter i deg lenge etter visningens slutt.

Lek med konvensjoner

I likhet med Reprise benytter filmen seg av en ekstern beretter, som ikke minst geleider oss gjennom mange av filmens digresjoner og anekdoter. Der debutfilmen – som handlet om to mannlige forfatterspirer – hadde en mannlig fortellerstemme, er denne i Verdens verste menneske passende nok en kvinne (lest av Ine Jansen).

«Voice over» er av mange stadig ansett som en nødløsning, og det har blitt sagt at fortellergrepet kun bør benyttes når man ikke egentlig trenger det. I noen sekvenser gjenforteller beretteren i Verdens verste menneske hva rollefigurene sier, parallelt med at man hører dem uttale mer eller mindre det samme – nærmest som en ironisk kommentar nettopp til at fortellerstemmen strengt tatt ikke behøves. Ikke desto mindre tilfører fortellerstemmen selvfølgelig noe.

Livet har det med å bli alvor, også for de privilegerte – og for dem som kvier seg for de mest alvorlige valgene.

Her er bruken av «voice over» ett av flere elementer i en overskuddspreget fortellerstil, som tar i bruk de aller fleste av filmmediets virkemidler med lekenhet og eleganse. Fortellerstemmen minner tilskueren om at det vi ser er en film, uten at det nødvendigvis fungerer som noen ren Brechtiansk Verfremdungseffekt. Til dels skyldes nok dette at vi som publikum er blitt vant til postmoderne, selvrefleksive grep i film, men også Trier og Vogts evner til å skape innlevelse, uansett hvor mye de leker med mediets konvensjoner og muligheter.

Forbilledlig spesifikt

For å vende tilbake til stedet som har gitt trilogien sin løse betegnelse, skildrer alle disse tre filmene hovedstaden med en autentisitet, et nærvær og en poesi som gjør den til mer enn bare kulisser for handlingen.

I min omtale av Itonje Søimer Guttormsens spillefilmdebut Gritt tidligere i år, berømmet jeg filmen for sin autentiske skildring av spesifikke, gjenkjennelige (kunst-)miljøer. Samtidig kom jeg med et hjertesukk om at denne typen miljøbeskrivelser har vært savnet i norsk film, der rollefigurenes sosiokulturelle tilhørighet ofte er vage og/eller generelle. Jeg pekte dog på nettopp Triers Oslo-filmer som svært hederlige unntak i så måte.

På pressekonferansen for Verdens verste menneske i Cannes, understreket Joachim Trier selv det å være spesifikk som noe han søker etter i alle ledd av filmene sine. Det er nært sagt blitt en klisjé, men ikke mindre sant at det spesifikke gjerne skaper universell appell. I bruken av Oslo som location for disse tre filmene, står byens vestkant mest sentralt i Triers filmatiske univers. Med det følger at filmene dreier seg om mennesker som må sies å være privilegerte. Om det i seg selv skulle være en innvending, kan det holdes mot store deler av filmene som lages her i landet – men jeg synes ikke det er noen spesielt relevant kritikk av Triers filmer.

I samtlige tre filmer skildres hovedstaden med en autentisitet, et nærvær og en poesi som gjør den til mer enn bare kulisser.

Livet har det med å bli alvor, også for de privilegerte – og for dem som kvier seg for de mest alvorlige valgene. Verdens verste menneske handler om livsvalg og livets tilfeldigheter, og om hvor vanskelig det kan være å fastslå at noe godt er det beste – ikke minst når man har mange muligheter. Og om at man ikke alltid vet å sette pris på det man har. Her går form og innhold opp i en høyere enhet, ved at det assosiative stiluttrykket forsterker vektleggingen av både valg og tilfeldigheter – og hvordan de spiller inn på hverandre.

De spesifikke miljø- og karakterskildringene skaper troverdighet og identifikasjon, i en film som i likhet med Reprise og Oslo, 31. august kan leses som et generasjonsportrett. Samtidig omhandler disse filmene eksistensielle temaer som angår mange, om enn kanskje spesielt i alderen som skildres, hvorav det å være privilegert ikke er det mest framtredende.

Verdensklasse

Når vi nå har viet mye plass til Joachim Triers film(er), bør det ikke anses som noen forbigåelse av Eskil Vogt, som har vært en essensiell bidragsyter til alle Triers spillefilmer. I tillegg var han altså valgt ut til Cannes-festivalen med sin andre spillefilm som regissør.

Eskil Vogt Og Joachim Trier

Der Vogts egen debutfilm Blind inneholdt mange av de samme eksperimentelle fortellerelementene som trilogien, er hans nye film en overnaturlig grøsser – og dermed nærest beslektet med Triers forrige spillefilm Thelma. De uskyldige er imidlertid ingen utpreget konvensjonell skrekkfilm, men en utforskning av barns evne til å gå inn i sine egne verdener, som de voksne aldri fullt ut kan ta del i. Ikke desto mindre er den en grøsser – og en elegant, forstyrrende og kløktig fortalt sådan.

Når både Verdens verste menneske og De uskyldige har gjort seg bemerket på verdens viktigste filmfestival, er det en bekreftelse på at sjangertilhørighet ikke behøver å stå i motsetning til kunstnerisk særpreg. Og langt viktigere: Disse to norske filmskaperne er så å si offisielt i verdensklasse, med mange fascinerende trekk som binder filmene deres sammen.

De uskyldige har norsk kinopremiere 3. september.
Verdens verste menneske har norsk kinopremiere 15. oktober.

Avatar photo
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også like