Videre som om ingenting har skjedd 

Dilemmaene som oppstår når man skal være en god alliert og samtidig fremme demokrati og mer velstand, kaster lange skygger.

Skolebarn i Afghanistan.

 

10. januar redegjorde utenriksministeren for Norges Afghanistan-innsats og Godal-utvalgets NOU 2016:8, «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Redegjørelsen ble i etterkant kritisert, både i media og av stortingspolitikere, blant annet for å ikke ta opp og problematisere en rekke forhold som ble satt under lupen av Godal-utvalget. Blant de mest urovekkende er praksisen hvor beslutninger om Norges deltakelse i krig og internasjonale operasjoner tas basert på lukkede orienteringer i en utvidet forsvars- og utenrikskomité – en praksis som svekker den demokratiske kontrollen med våre militære styrker. Det nærmeste vi kom noen innrømmelse av feilsteg, var følgende: «Vi har høstet erfaringer og lærdommer som vi tar med oss videre.»

Afghanerne frykter at det som er oppnådd de siste 15 årene, vil forvitre.

Det vi savner fra utenriksministeren, er tydelighet rundt hvilke erfaringer de har høstet og hva de tar med seg videre. Det faktum at det er fremgang på viktige områder som helse, utdanning og likestilling kan ikke brukes til å dekke over hvordan det overordnede militære engasjementet i Afghanistan har påvirket landet negativt. Det kan heller ikke brukes for å ta oppmerksomhet bort fra prinsipielle spørsmål knyttet til norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner.

Manglende rettsoppgjør. I Afghanistan ble bistandsmidler benyttet for å oppnå sikkerhetspolitiske mål. Sikkerhetsinteresser var utgangspunktet for det internasjonale inntoget i Afghanistan, og fortsatte å legge føringer for innsatsen i årene som fulgte. Pengene fulgte soldatene og ble brukt som en del av en militærstrategi for å oppnå godvilje i befolkningen, den såkalte «COIN-strategien», som ble godkjent av NATO i 2009. Bistandsprosjekter skulle sikre støtte i lokalbefolkningen og redusere opprørsgruppenes lokale støtte og forankring. Om dette skriver Godal-utvalget: «Militære hensyn har lagt avgjørende føringer for statsbygging og bistand. Den internasjonale koalisjonens strategi for terror- og opprørsbekjempelse ga prioritet til kortsiktige sikkerhetsmål. Dette bygget opp lokale maktstrukturer forbundet med maktmisbruk og korrupsjon.» Denne strategien førte til korrupsjon og svake bistandsresultater. Realpolitiske målsettinger om stabilitet ble prioritert foran hensyn til rettferdighet og menneskerettigheter. Det ble aldri noe rettsoppgjør etter krigene som allerede hadde herjet landet i to tiår. I stedet fikk landet en amnestilov i 2007 som fratok krigsherrene alt ansvar for krigsforbrytelser begått mot det afghanske folk før 2001, forutsatt at de støttet regjeringens forsoningsprosess.

Fremtidstro på bunnivå. Utenriksministeren vektla i sin redegjørelse at utviklingen i Afghanistan går i riktig retning på flere områder, og trakk spesielt frem demokratiutvikling, sivilsamfunnet og frie medier. Det som er oppnådd for utvikling, menneskerettigheter og statsbygging i Afghanistan er oppnådd som følge av langsiktige tilnærminger og en anerkjennelse av at dette tar tid. Dette må vi ha med oss videre. Likevel er det flere studier som peker i negativ retning. I fjor lanserte Asia Foundation sin tolvte årlige undersøkelse som tar for seg afghaneres tanker og holdninger til blant annet sikkerhetssituasjonen, økonomi, kvinners stilling i samfunnet, justissektoren, tillit til myndighetene og korrupsjon. Rapporten er dyster lesning. Siden Asia Foundation startet sin årlige undersøkelse i 2004, har afghanerne aldri hatt så liten tro på fremtiden som i 2016. Afghanerne er mer utrygge, mer misfornøyde med økonomien og har lavere tillit til myndighetene i 2016 enn noen gang siden 2004. De frykter at det som er oppnådd de siste 15 årene, vil forvitre.

For at afghanerne skal få sin fremtidstro tilbake, er et langsiktig perspektiv på utvikling og statsbygging nødvendig. Dette arbeidet må være eid av afghanerne selv, med støtte fra Norge og andre internasjonale partnere. Det er store og krevende oppgaver fremover. Blant annet må det sivile samfunn og grasrotorganisasjoner styrkes, slik at de kan holde lokale og sentrale myndigheter til ansvar for utvikling i sine lokalsamfunn. Statlige oppgaver som utdanning og helse må gjøres bærekraftige og bistandsuavhengige.

Nødhjelp med omkostninger. Derfor er det riktig og bra at norske myndigheter har forpliktet seg til fortsatt å være en støttespiller og partner for Afghanistan. Bistanden skal videreføres på dagens nivå ut 2020, totalt 700 millioner norske kroner årlig. Men innretningen på bistanden har endret seg siden 2015. Den langsiktige hjelpen er redusert til fordel for en økning av humanitær nødhjelp.
I 2015 ble 516 millioner kroner over regionbevilgningen til Asia kanalisert til langsiktig bistand til Afghanistan. Samme år ble 125 millioner kroner kanalisert til nødhjelp og humanitær bistand til landet. Regnskapet for 2016 er ennå ikke tilgjengelig, men vi vet at regionbevilgningen for Asia, den største budsjettposten for langsiktig bistand til Afghanistan, ble kuttet med 193 millioner kroner i budsjettet for 2016. Kuttet opprettholdes i 2017. Hvor mye av dette kuttet som tas fra bevilgingen til Afghanistan, har ikke regjeringen ønsket å oppgi på direkte spørsmål fra stortingsrepresentant Bård Vegar Solhjell. Likevel er det stor sannsynlighet for at kuttet i stor grad rammer Afghanistan, som er den desidert største mottakeren av norske bistandskroner i Asia. Samtidig mer enn doblet regjeringen den humanitære nødhjelpen til Afghanistan for 2016. Når det humanitære budsjettet øker samtidig som det langsiktige budsjettet strammes inn innenfor den samme totale budsjettrammen, foretar regjeringen en markant dreining mot mer nødhjelp på bekostning av langsiktig bistand.

Enkeltmennesker. Regjeringen foretar dette skiftet i bistanden samtidig som OECD i sin 2016-rapport om sårbare stater anbefaler mer forutsigbarhet og langsiktighet. Vi stiller oss undrende til at regjeringen trosser anbefalingene fra OECD, ett av de fremste fagmiljøene vi har på sårbare stater, i en tid hvor regjeringen arbeider med en ny strategi for disse statene. Det er store behov for humanitær bistand til Afghanistan, men denne må ikke gå på bekostning av den langsiktige hjelpen som skal bidra til godt styresett, mangfoldig sivilsamfunn og sikkerhet, som alle er sentrale forutsetninger for fattigdomsbekjempelse og økonomisk utvikling. OECD er tydelig i sin anbefaling. Det som gir resultater i sårbare stater, er forutsigbar, fleksibel og langsiktig bistand som adresserer underliggende årsaker til sårbarhet. Med budsjettet for 2016 og årets budsjett har regjeringen lagt opp til mer brannslukking og mindre langsiktig og forutsigbar bistand til Afghanistan. Hvilke risikovurderinger er foretatt i forkant av denne dreiningen? Hvilke konsekvenser vil kuttene til langsiktig utvikling ha for lokalsamfunn på landsbygda i Afghanistan? Norge er en av de største giverne til dette landet. Kutt i den langsiktige bistanden vil få konsekvenser for enkeltmennesker.

regjeringen har lagt opp til mer brannslukking og mindre langsiktig og forutsigbar bistand til Afghanistan.

Liten vilje til refleksjon. I Afghanistan var alliansebygging og forholdet til NATO og USA det egentlige målet for Norges innsats. Godal-utvalgets rapport peker på de uheldige konsekvensene av at mål om utvikling og statsbygging underlegges sikkerhetspolitiske føringer. Vi frykter at dette er en trend vi vil se forsterket fremover, når sikkerhetspolitikken i økende grad vektlegges i norsk utenrikspolitikk. Vi oppfordrer regjeringen til mer åpenhet rundt dilemmaene som oppstår når man både skal være en god alliert og samtidig har mål om å fremme demokrati og redusere fattigdom. Disse motsetningene kaster lange skygger – også over norske bistandsresultater i Afghanistan.
I mandatet for Godal-utvalget bestilte regjeringen lærdommer for planlegging, organisering og gjennomføring av Norges fremtidige bidrag til internasjonale operasjoner. Nå foreligger rapporten. Utenriksministeren har så langt ikke vist vilje til åpen refleksjon og læring. NOU 2016:8 skal nå behandles av Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget. Vi oppfordrer Stortinget til å gi oss en bred, offentlig debatt om Norges deltakelse og rolle i internasjonale operasjoner. Stortinget bør særlig vurdere om vi har tilstrekkelig demokratisk kontroll med anvendelsen av Norges militære styrker, samt i hvilken grad bistandsmidler skal benyttes for å oppnå sikkerhetspolitiske mål.


Henriksen og Kjølseth jobber i
Afghanistankomiteen.

---
DEL