Skolebarn i Afghanistan.

Videre som om ingenting har skjedd 

Dilemmaene som oppstår når man skal være en god alliert og samtidig fremme demokrati og mer velstand, kaster lange skygger.

Email: heleneliv@gmail.com
Publisert: 16.02.2017

 

10. januar redegjorde utenriksministeren for Norges Afghanistan-innsats og Godal-utvalgets NOU 2016:8, «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Redegjørelsen ble i etterkant kritisert, både i media og av stortingspolitikere, blant annet for å ikke ta opp og problematisere en rekke forhold som ble satt under lupen av Godal-utvalget. Blant de mest urovekkende er praksisen hvor beslutninger om Norges deltakelse i krig og internasjonale operasjoner tas basert på lukkede orienteringer i en utvidet forsvars- og utenrikskomité – en praksis som svekker den demokratiske kontrollen med våre militære styrker. Det nærmeste vi kom noen innrømmelse av feilsteg, var følgende: «Vi har høstet erfaringer og lærdommer som vi tar med oss videre.»

Afghanerne frykter at det som er oppnådd de siste 15 årene, vil forvitre.

Det vi savner fra utenriksministeren, er tydelighet rundt hvilke erfaringer de har høstet og hva de tar med seg videre. Det faktum at det er fremgang på viktige områder som helse, utdanning og likestilling kan ikke brukes til å dekke over hvordan det overordnede militære engasjementet i Afghanistan har påvirket landet negativt. Det kan heller ikke brukes for å ta oppmerksomhet bort fra prinsipielle spørsmål knyttet til norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner.

Manglende rettsoppgjør. I Afghanistan ble bistandsmidler benyttet for å oppnå sikkerhetspolitiske mål. Sikkerhetsinteresser var utgangspunktet for det internasjonale inntoget i Afghanistan, og fortsatte å legge føringer for innsatsen i årene som fulgte. Pengene fulgte soldatene og ble brukt som en del av en militærstrategi for å oppnå godvilje i befolkningen, den såkalte «COIN-strategien», som ble godkjent av NATO i 2009. Bistandsprosjekter skulle sikre støtte i lokalbefolkningen og redusere opprørsgruppenes lokale støtte og forankring. Om dette skriver Godal-utvalget: «Militære hensyn har lagt avgjørende føringer for statsbygging og bistand. Den internasjonale koalisjonens strategi for terror- og opprørsbekjempelse ga prioritet til kortsiktige sikkerhetsmål. Dette bygget opp lokale maktstrukturer forbundet med maktmisbruk og korrupsjon.» Denne strategien førte til korrupsjon og svake bistandsresultater. Realpolitiske målsettinger om stabilitet ble prioritert foran hensyn til rettferdighet og menneskerettigheter. Det ble aldri noe rettsoppgjør etter krigene som …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest over 6 artikler denne måneden. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.