Videre som om ingenting har skjedd 

Dilemmaene som oppstår når man skal være en god alliert og samtidig fremme demokrati og mer velstand, kaster lange skygger.

Skolebarn i Afghanistan.

 

10. januar redegjorde utenriksministeren for Norges Afghanistan-innsats og Godal-utvalgets NOU 2016:8, «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Redegjørelsen ble i etterkant kritisert, både i media og av stortingspolitikere, blant annet for å ikke ta opp og problematisere en rekke forhold som ble satt under lupen av Godal-utvalget. Blant de mest urovekkende er praksisen hvor beslutninger om Norges deltakelse i krig og internasjonale operasjoner tas basert på lukkede orienteringer i en utvidet forsvars- og utenrikskomité – en praksis som svekker den demokratiske kontrollen med våre militære styrker. Det nærmeste vi kom noen innrømmelse av feilsteg, var følgende: «Vi har høstet erfaringer og lærdommer som vi tar med oss videre.»

Afghanerne frykter at det som er oppnådd de siste 15 årene, vil forvitre.

Det vi savner fra utenriksministeren, er tydelighet rundt hvilke erfaringer de har høstet og hva de tar med seg videre. Det faktum at det er fremgang på viktige områder som helse, utdanning og likestilling kan ikke brukes til å dekke over hvordan det overordnede militære engasjementet i Afghanistan har påvirket landet negativt. Det kan heller ikke brukes for å ta oppmerksomhet bort fra prinsipielle spørsmål knyttet til norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner.

Manglende rettsoppgjør. I Afghanistan ble bistandsmidler benyttet for å oppnå sikkerhetspolitiske mål. Sikkerhetsinteresser var utgangspunktet for det internasjonale inntoget i Afghanistan, og fortsatte å legge føringer for innsatsen i årene som fulgte. Pengene fulgte soldatene og ble brukt som en del av en militærstrategi for å oppnå godvilje i befolkningen, den såkalte «COIN-strategien», som ble godkjent av NATO i 2009. Bistandsprosjekter skulle sikre støtte i lokalbefolkningen og redusere opprørsgruppenes lokale støtte og forankring. Om dette skriver Godal-utvalget: «Militære hensyn har lagt avgjørende føringer for statsbygging og bistand. Den internasjonale koalisjonens strategi for terror- og opprørsbekjempelse ga prioritet til kortsiktige sikkerhetsmål. Dette bygget opp lokale maktstrukturer forbundet med maktmisbruk og korrupsjon.» Denne strategien førte til korrupsjon og svake bistandsresultater. Realpolitiske målsettinger om stabilitet ble prioritert foran hensyn til rettferdighet og menneskerettigheter. Det ble aldri noe rettsoppgjør etter krigene som allerede hadde herjet landet i to tiår. I stedet fikk landet en amnestilov i 2007 som fratok krigsherrene alt ansvar for krigsforbrytelser begått mot det afghanske folk før 2001, forutsatt at de støttet regjeringens forsoningsprosess.

Fremtidstro på bunnivå. Utenriksministeren vektla i sin redegjørelse at utviklingen i Afghanistan går i riktig retning på flere områder, og trakk spesielt frem demokratiutvikling, sivilsamfunnet og frie medier. Det som er oppnådd for utvikling, menneskerettigheter og statsbygging i Afghanistan er oppnådd som følge av langsiktige tilnærminger og en anerkjennelse av at dette tar tid. Dette må vi ha med oss videre. Likevel er det flere studier som peker i negativ retning. I fjor lanserte Asia Foundation sin tolvte årlige undersøkelse som tar for seg afghaneres tanker og holdninger til blant annet sikkerhetssituasjonen, økonomi, kvinners stilling i samfunnet, justissektoren, tillit til myndighetene og korrupsjon. Rapporten er dyster lesning. Siden Asia Foundation startet sin årlige undersøkelse i 2004, har afghanerne aldri hatt så liten tro på fremtiden som i 2016. Afghanerne er mer utrygge, mer misfornøyde med økonomien og har lavere tillit til myndighetene i 2016 enn noen gang siden 2004. De frykter at det som er oppnådd de siste 15 årene, vil forvitre.

For at afghanerne skal få sin fremtidstro tilbake, er et langsiktig perspektiv på utvikling og statsbygging nødvendig. Dette arbeidet må være eid av afghanerne selv, med støtte fra Norge og andre internasjonale partnere. Det er store og krevende oppgaver fremover. Blant annet må det sivile samfunn og grasrotorganisasjoner styrkes, slik at de kan holde lokale og sentrale myndigheter til ansvar for utvikling i sine lokalsamfunn. Statlige oppgaver som utdanning og helse må gjøres bærekraftige og bistandsuavhengige.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here