Vi trenger en debatt om barnets beste

Signe Howell, professor ved Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, prøver å finne ut av hav vi mener med «barnets beste». Det hun finner er ikke noe klart svar.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– De siste åra har 35.000 barn blitt adoptert fra land i Sør, Russland og Øst-Europa til ufrivillig barnløse familier i Vest-Europa og USA. Dette tema forsker du på nå. Hva er det som gjør dette interessant for en antropolog?

– Adopsjon som sosial praksis har vært lite forsket på blant antropologer. Dette til tross for at adopsjon er en praksis som utfordrer slektskapsideologier som er grunnlaget for familien som har et felles biologisk opphav. Adopsjonen utfordrer derfor eksisterende verdier i vårt samfunn. Dette synes jeg er interessant, samtidig som jeg ønsker å se på hva som skjer når vi tar et barn fra et fattig land. Sender vi samtidig noen verdier tilbake til barnets hjemland? Jeg mener at vi helt klart gjør det.

– Du stiller spørsmålet hva er til barnets beste?

– Det er et spørsmål som ikke er så lett å svare på. Det har ikke vært noen diskusjon om dette – verken her i landet eller i verden ellers. Dette er et begrep som ofte brukes, uten at vi har fått noe klart bilde av hva som ligger i dette. Det er et veldig vakt begrep.

Det å være barn har også endret seg over tid. Går vi 100-150 år tilbake i vår egen historie så hadde definisjonen på barn en annen betydning enn det har i dag. Det var først for rundt 100 år siden at vi begynte å se konturene av barnet som noe skjørt og uskyldig som måtte tas vare på av de voksne. Det var da en fikk definert at barn er noe helt annet enn voksne. Deretter kom vi inn i en periode etter første verdenskrig der «mor» fikk ansvar for å passe på at barnet fikk spist sunn, vasket seg og fikk frisk luft. Dette ble gjort til barnas beste ble det sagt. Etter andre verdenskrig gikk «mors» ansvar for barnet fra det fysiske til det psykiske-emosjonelle. Det ble tydeligere at foreldrene – særlig mor – hadde et ansvar for å passe barnet og gi det en trygg og god oppvekst.

Gjennom de siste hundre årene har vi gått fra at barnearbeid ble akseptert over til en periode der barnas helse ble fokusert på til de siste årene da det har vært fokusert på barnets psykiske behov.

– Har adopsjon vært til barnets beste?

– Den første adopsjonsloven som kom i 1917 var primært rettet mot par som ikke hadde noen barn. Den viser til de voksnes behov for å ha barn. Denne holdning har endret seg etter hvert og i den siste endringen av adopsjonsloven fra 1986, så fokuseres det på at adopsjon gjennomføres til barnets beste. Gjennom de siste 100 årene ser vi en tydelig endring fra at behovet til foreldrene skulle dekkes til at vi har fått et fokus på det som er barnas beste.

Selv om vi har fått et samfunn som i mye større grad fokuserer på familieverdier og barnas behov, så har vi ikke noe klart bilde av hva barnas behov er.

– Hvorfor har det blitt slik?

– Vi har sett en utvikling der barnets ve og vel har opptatt alt flere. Siden andre verdenskrig har vi sett at mange har brukt sin profesjonelle utdannelse til å jobbe for «barnets beste». Her tenker jeg på alt fra pedagoger til terapeuter og psykologer. De jobber på ulik måte med å hjelpe familien til å finne seg til rette, og ikke minst til at barnets rett blir ivaretatt. Disse ekspertene er premissleverandører i debatten.

– Hva har dette ført til?

– Vi ser at hele samfunnet har blitt vridd mer og mer i retning av at den sterke familien består av mor-far-barn. Kjernefamilien har fått en veldig sentral plass i det norske samfunnet, og det blir sett på som det viktigste at barnet har det best sammen med mor og til en viss grad sammen med far. Barnehage anses av mange som den nestbeste løsningen, når mor ikke kan ta seg av oppdragelsen.Det er også slik i Norge at det nesten ikke forekommer at norske barn adopteres bort. Vi adopterer barn fra andre deler av verden, mens norske barn som ikke kan være sammen med mora si, blir sendt i fosterhjem. Der skal de være inntil mor igjen kan passe dem.

– Hva er forskjellen hvis vi ser på det som ellers skjer innen adopsjon i verden?

– FN’s barnekonvensjon er innom dette tema og der understrekes det at barn har rett til å vokse opp hos mor. Heller ikke her er fars rolle fremhevet som viktig. Ser vi på de samfunnene som vi henter adoptivbarn fra, så er de ikke så veldig ulike oss når vi ser på hva de ønaker for sine barn. De prioriterer at barnet skal være hos mor. Nest beste løsning er at barnet skal vokse opp hos adoptivforeldre i eget hjemland. Som tredjebesteløsning kommer at barnet kan sendes på institusjon, eller eventuelt sendes til adoptivforeldre i utlandet.

– Hvordan påvirkes adoptivbarnene av at de kommer til land i Vesten?

– Det går bra med de aller fleste. De kommer som ganske små og får tid til å finne seg til rette i samfunnet. De fleste er under fem år og mange ligger mellom et og to år når de kommer til Norge. Tidligere kom en del barn som var mellom åtte og ti år. De har allerede en sterk kulturell tilknytning til sitt hjemland, og vil ha vanskeligere for å tilpasse seg norske eller vestlig samfunn.Min erfaring er at en stor del av adoptivbarna slår seg til ro i Norge, mens det er en liten del som ikke gjør det.

– Hvorfor slår de seg ikke til ro?

– Det finnes nok mange grunner til det, men det er klart at det samfunnet vi lever i stiller visse krav til hva vi bør føle. En del adoptivbarn føler kanskje at samfunnet stiller krav til dem om å søke etter sitt opphav. Vi har fjernsynsprogram som «Tore på sporet» som har tatt opp saker der adoptivbarn søker etter sine røtter. Dette får andre til å søke etter sine røtter. De vet kanskje ikke helt hvorfor, men det kommer et uforklarlig ønske om å finne ut av hvorfor en ble bortadoptert. Det stilles forventninger til den adopterte om at de skal søke sin biologiske mor.

– Hva er det som gjør dette?

– Fra min forskning så kan vi skille mellom hva arv og miljø har å si for vår utvikling. Det svinger frem og tilbake mellom disse to. For tiden ser det ut til at arven, det vil si de biologiske forholdene er viktigst. I perioder der miljø har mest å si, da er det sosiologiske aspektet ved oppveksten som teller mest.

– Hva betyr denne fokuseringen på biologiske røtter for dagens debatt?

– Det er klart at her kommer vi inn på flere av de sentrale temaene i dagens debatt. Ikke minst kan vi se på den debatten om genforskning som vi har hatt i flere år. En annen debatt innen samme område er om sæddonorer skal forbli anonyme eller ikke.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det er så viktig med diskusjonen om retten til å vite hvem som er adoptivbarnets biologiske mor eller hvem som var sæddonor da foreldrene måtte ha hjelp til å bli med barn. For et barn må det viktigste være å få støtte, kjærlighet og trygghet i sin oppvekst. Det må være det som er til barnets best – ikke nødvendigvis hva som er ditt genetiske opphav.

– For mange er ønsket om å finne sitt biologiske opphav viktig. Hvorfor er du skeptisk til det?

– Det finnes flere årsaker til at et adoptert barn bør tenke seg grundig om før det prøver å finne sine biologiske foreldre. De barna som kommer til Norge er i de aller fleste tilfellene barn som er forlatt av sine foreldre. Dernest vil møtet med sine biologiske foreldre være en kulturkonfrontasjon som er vanskelig å forstå hvordan skal løse seg. Det er klart at det første møtet mellom et barn og den biologiske moren vil være et emosjonelt møte. Men hva skjer så etter det første møtet. Det er veldig vanskelig å følge opp nettopp på grunn av kultur og avstand. Mange opplever at de står igjen og er fattigere enn de var før de startet jakten på sine biologiske røtter. Det er ikke sikkert at det de søkte egentlig var de biologiske røttene.

– Har vi rett til en mor og en far?

– I Norge har definisjonen vært at barn skal ha en mor og en far. Endringene i samfunnet har gjort at vi har fått andre sammensetninger som enslige mødre og homoseksuelle par som har barn. I den debatten vi har hatt de siste årene har «barnets beste» sklidd noe i bakgrunnen, fordi vi i debatten om hvem som skal kunne bli foreldre igjen har begynt å fokusere på de voksnes behov og krav.

– Du har sagt at mens barn adopteres fra det fattige Sør til det rike Nord, så sender vi i retur våre vestlige ideer ombarndom, familieliv og barnets beste. Hva er galt med det?

– Vi kan lære mye i den vestlige verden av andre. Vi burde hatt en betydelig bedre bevissthet om hva vi egentlig gjør når vi for eksempel adopterer barn fra fattige land, samtidig som vi krever en del av de fattige landene. Vi har en sterk forståelse av hvor viktig våre kulturelle røtter er. Dette burde vi tenkt mer på og strakt ut hånda til de landene vi henter barn fra og forstå at andre folk har en like sterk forståelse av at deres kultur er viktig.

---
DEL

Legg igjen et svar