Vi svarer når noen spør

Debatt: Under tittelen «UD på ville veier» skriver Ny Tids utviklingsredaktør Dag Herbjørnsrud (25. august) at jeg, utenriksministeren og UD «fortsetter misjoneringen for de norske verdiene» – som om vi forsøker å dytte på verden vår modell og vår måte å gjøre ting på.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Slik er det selvfølgelig ikke.

Norge og UD dytter ikke noe på noen, og jeg har til det kjedsommelige gjentatt at vi har mye å lære av andre land, og at vi gjør det – hver dag. Under Sør-Amerika-reisen min nylig, som Ny Tid bruker som eksempel, var jeg klar og tydelig på at et land som Brasil har kommet mye lenger enn Norge på integrering og sameksistens mellom folkegrupper. Det er også mye å lære av Brasil om vern av skogområder og forholdet mellom urbefolkning og flertallsbefolkning.

Men – for det er et men her: Norge har faktisk lykkes bedre enn andre land på noen områder. Hvordan vi opp gjennom årene har forvaltet oljerikdommen på vegne av innbyggerne i Norge er kanskje det aller beste eksempelet. På dette feltet er det ingen grunn til å skamme seg som nordmann.

Da blir det noe helt annet enn misjonering å tilby land som ønsker det, kunnskap om og innsikt i hvordan vi har gjort det hos oss. Når et land som Bolivia, der en president fra urbefolkningen nettopp har fått makten, kommer til oss og ber om hjelp til å forstå hvordan de skal forvalte sine olje- og gassmilliarder til beste for befolkningen, skal vi naturligvis bistå så godt vi kan.

Å svare og å hjelpe noen som spør er ikke å misjonere.

Akkurat det samme kan vi si om besøket i Brasil. Vi nordmenn tar det kanskje for gitt at næringslivsledere samarbeider med fagforeninger fordi det er i alles interesse å trekke arbeiderne med i beslutningsprosessen. Slik er det ikke nødvendigvis andre steder i verden.

Når brasilianerne vil vite mer om vårt trepartssamarbeid i Norge – samspillet mellom næringsliv, fagforeninger og stat – så skal vi selvfølgelig fortelle om det. Dette er ikke misjonering, dette er å hjelpe næringslivet i Brasil til å forstå hvordan vi har løst dette hos oss: At det er bedre for bedriftseierne, selskapene og samfunnet å se på arbeidere og fagforeningene som en ressurs enn som fiender. Under besøket opplevde vi blant annet at Brasils svar på LO, med syv millioner medlemmer, var svært entusiastiske over et samarbeid med Norge.

Så litt om det Ny Tid hevder, nemlig at jeg og vi sprer skremmende tanker om at det er «kulturer» som ligger bak krig og overgrep. Hadde Herbjørnsrud lest hva jeg sier noen sider tidligere i samme utgave, ville han kanskje ikke vært så bombastisk. Der sier jeg at «forskere har en tendens til å overvurdere historisk bakgrunn og undervurdere konfliktentrepenørene». Sagt på en annen måte: Geriljaledere, diktatorer og politikere bruker kulturen som råvare for konflikt, det er ikke kulturen i et land eller område som i seg selv skaper krig.

Nei, vi er på ingen måte fornuftens utvalgte folk, vi nordmenn. Men noe har vi fått til. Og det skal vi ikke være redde for å lære bort.

Vi presser ikke våre tanker på noen, men vi svarer når vi blir spurt.

Erik Solheim, Utviklingsminister

---
DEL

Legg igjen et svar