Vi som tråkker på landsens folk

Øystein Ringaker (Ny Tid 4.2.05 «Dei kallar seg naturvernarar») har selvfølgelig rett når han peker ut «Urban-Norge» som hovedbasen for landbrukets motmenn i rovdyrsaken. Det er selvsagt også riktig at rovdyr skader noe av landbrukets interesser og kontroll over egne rammevilkår. Ingen venter at landbruket skal juble over at rovdyra er tilbake. Det var konflikt […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Øystein Ringaker (Ny Tid 4.2.05 «Dei kallar seg naturvernarar») har selvfølgelig rett når han peker ut «Urban-Norge» som hovedbasen for landbrukets motmenn i rovdyrsaken. Det er selvsagt også riktig at rovdyr skader noe av landbrukets interesser og kontroll over egne rammevilkår. Ingen venter at landbruket skal juble over at rovdyra er tilbake. Det var konflikt med husdyrnæringa som gjorde at disse artene omtrent ble utryddet fra Norge. Det er til og med forstålig at et landbruk under press fra priskonkurranse, billigmatimport, angrep på støtteordninger og generell sentralisering nå velger rovdyrsaken som symbolkamp.

De som mener rovdyrbelastningen er uakseptabel for landbruket og de som mener rovdyr må være en del av norsk natur, blir ikke enige med det første. Dette er en interessekonflikt mellom dem som krever at landbruket bokstavlig talt skal råde grunnen i norsk natur, og dem som mener at andre interesser er like legitime.

«Urban-Norge» omfatter stadig mer av det moderne Norge, ikke minst den økende andelen folk utenfor byene som identifiserer seg mer med det urbane enn med den tradisjonelle bygdas verdier. Når halvparten av hedmarkingene, langt over halvparten av østfoldingene og 2/3 av landets totalbefolkning sier nei til ulvejakt i en ny spørreundersøkelse, er det et av mange eksempler på Urban-Norges vekst. Disse menneskene vil ha et ord med i laget om norsk naturforvaltning. De mener at når fellesskapet yter stor økonomiske støtte til landbruket, og dermed bl.a. underbygger landbrukets betydelige politiske makt, er det rimelig at fellesskapet får medinnflytelse. Dette folkeflertallet må landbruk og rovdyrmotstandere ikke bare leve med, men de blir stadig mer avhengig av det som politisk alliert hvis norsk landbruk og bosettingsmønster skal forsvares mot trusler som er vesentlig alvorligere enn ulv.

Derfor er det tankevekkende når de som vil ha vekk rovdyra framstiller rovdyrdebatten som en enkel kamp mellom det gode og det onde. Ringaker, for eksempel, frakjenner «rovdyrtilhengerne» enhver legitimitet ved å plassere dem i båsen «urban knickersadel» som hensynsløst «trakkar over landsens folk», med undertegnede og «liknande høvdingar fremst».

Ser ikke landbrukets talsmenn at det er risikofylt å framstille interessekonflikten om bruk av norsk natur ensidig som Davids kamp mot Urban-Norges onde konspirasjon? En kan gjerne beklage samfunnsendringene som blant mye annet medfører at folk vil ha rovdyr i Norge. Men prosessen er såpass uavvendelig at det virker vettugt å forholde seg konstruktivt til den. De som fortsatt krever at landbruket alene skal avgjøre hva som skal finnes i norsk natur, og som frakjenner folkeflertallet anstendighet, innsikt og legitimitet i debatten om norsk naturbruk, styrer mot en politisk isolasjon som lover ille for landbruket selv.

Folk flest i Urban-Norge, og særlig naturvernerne, vil gjerne bli trodd på at de ønsker fortsatt bosetting og næringsliv i distriktene. Få av dem føler seg truffet av karakteristikken «knickers-adel fra Oslo vest». De deler bekymringen over at sju gårdsbruk blir nedlagt daglig. Men de vet også at dette har pågått siden 1960-tallet, og har fint lite med rovdyr å gjøre. Derfor brer det seg en økende oppgitthet over talsmenn for landbruket som insisterer på at folkeflertallet og noen gråbein er næringas største problem. Viljen til en allianse mellom by og land finnes fortsatt, men den undergraves av et fiendebilde som står i fare for å bli selvoppfyllende.

Rasmus Hansson er generalsekretær i WWF.

---
DEL

Legg igjen et svar