– Vi må sikre energibehovet selv

Gasskraft og noe mer vannkraft kan sammen med nye energikilder gi oss et mer miljøvennlig energiforbruk, mener Steinar Bysveen, direktør i Energibedriftenes landsforening.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– EBL bedriftene står for over 99 prosent av all kraftproduksjon i Norge, de har 93 prosent av nettkundene og hadde i 2003 en samlet omsetning på over 70 milliarder kroner! Hvor viktig er eierskapet?

– Eierskap er viktig, men i den norske kraftbransjen er offentlig eierskap ikke så viktig som det ofte sies å være. Myndighetene kan og skal gjennom lover og regler legge til rette for at kraftmarkedet fungerer. For å få det til trenger de ikke å eie, men å styre med de redskapene de har i dag.

Jeg ser ingen risiko ved å la private gå inn som eiere i kraftnæringen. Vi har i dag flere private selskaper i denne bransjen, og de har vist at det er fullt mulig å få det til.

– I de beregningene dere har lagt frem så må mer kapital inn i kraftnæringen og kapitalflyten må bli bedre. Hvorfor?

– Det finnes to hovedgrunner til det. Det trengs kapital til nye investeringer i kraftselskapene. Vi trenger både fornying og utbedring av dagens kraftnett. Dette er kapitalkrevende investeringer og flere selskaper trenger ny kapital for å kunne gjøre disse investeringene.

Den andre grunnen er at de selskapene som har vært opp til salg viser at det trengs mer kapital i det norske markedet. I forbindelse med salget av Hafslund og en rekke andre salg har det ikke vært noen norske aktører inne i bildet som aktuelle kjøpere. Årsaken ligger først og fremst i at de norske aktørene ikke har den nødvendige kapitalen, eller at de ikke får lov til å kjøpe opp andre norske selskaper.

Kraftnæringen er den mest kapitalkrevende i Fastlands-Norge. I dag er 85 prosent av kraftverkene og kraftnettet eid av det offentlige. Det er store beløp som det offentlige kunne brukt til andre viktige formål.

Det er viktig å ta tak i debatten så fort som mulig.

– Hva sier du til påstander om at EBL står på for å få bort norsk eierskap til kraftverk og nett og inn med amerikanske pensjonsfond?

– Vi jobber for å få inn solide eiere, og er det amerikanske pensjonsfond som har interesse i det, så må de gjerne kjøpe seg inn i norsk kraftindustri. Men jeg har ikke noen tro på at amerikanske pensjonsfond vil få noen innflytelse hvis de kjøper mindre poster i norske selskaper.

Men hvis norske politikere ønsker å hindre utenlandske oppkjøp i norske kraftselskaper, da må de endre lovene slik at det blir mulig for norske selskaper å gå inn.

Situasjonen i dag er at det foreligger en rekke formelle hinder i veien som konsesjonsreglene og andre lover som styrer muligheten for å kjøpe seg opp i norske selskaper. Norske livsforsikringsselskaper kan i dag ikke kjøpe seg inn i kraftselskaper, men amerikanske pensjonsfond er greit. Spørsmålet vi alle må stille er om den norske kraftbransjen er interessant for både innenlandske og utenlandske investorer.

– Er kraftbransjen attraktiv som investeringsobjekt?

– Jeg vil si både ja og nei. I dag er det formelle grunner som konsesjonsregler og lover som kan begrense interessen for de norske kraftselskapene. Vi trenger en del endringer på den formelle siden før vi kan få mer kapital inn i næringen. Det neste vi må spørre oss selv er om den norske kraftbransjen er attraktiv nok. I dag er kraftbransjen ganske beskyttet gjennom dagens eierskap og de reglene som styrer bransjen. Hvis kraftselskapene skal kunne fungere i et åpent marked, da må kraftbransjen ha samme rammer som andre bransjer.

Det som i dag gjør de norske kraftselskapene mindre attraktive enn det mange tror, er at lønnsomheten burde vært bedre. Dette er en bransje med store summer og store overskudd. Men i en så kapitalkrevende næring er det nødvendig med store overskudd for å kunne ta de store investeringene som må til når vedlikehold skal gjennomføres. Ser vi på den gjennomsnittlige avkastningen kraftbransjen har hatt siden vi fikk energiloven i 1991, har avkastningen ligget på ca fem prosent. Det er betydelig lavere enn den gjennomsnittlige bankrenten har vært for innskudd i den samme perioden.

– Hvor stort er investeringsbehovet i bransjen?

– Hvis vi ser ti år frem i tid vil det sannsynligvis være behov for å investere opp imot 30 milliarder kroner i kraftsektoren, det vil si både på kraftverk og på kraftnett. Hvis bransjen lånefinansierer to tredeler av dette beløpet, så vil de ha bruk for inntil ti milliarder kroner. Mange har egenkapital til å ta de investeringene som kommer, men det finnes også en del selskaper som ikke har den nødvendige egenkapitalen. Jeg regner med at at det trengs noen milliarder frisk kapital inn i bransjen for å ta de investeringene som skal til de neste ti årene.

– Hvordan påvirker dagens politikk situasjonen for kraftselskapene?

– Jeg opplever det som et paradoks at pengene Oljefondet bruker til å investere i utenlandske selskaper ikke kan brukes til å kjøpe opp selskaper i Norge. I dag er situasjonen faktisk den at Oljefondet – det vil si den norske staten – kan pøse inn penger i et utenlandsk selskap som siden bruker sin finansielle styrke til å kjøpe opp norske kraftselskaper. Samtidig som norske selskaper hindres i å skaffe seg den samme kapitalen og gjøre de samme oppkjøpene.

– Hvordan mener du at vi skal redusere eller fjerne uønskede og formelle hindre for kapitalflyt?

– Det utenlandske eierskapet i norsk kraftbransje er forholdsvis liten. Men situasjonen er den at utenlandsk kapital har frierer rammebetingelser enn de norske aktørene. Vårt krav er at de norske aktørene får samme betingelser som sine utenlandske konkurrenter. Vi har i dag et åpent nordisk kraftmarked der vi må konkurrere om kraften med danske og svenske kraftselskaper. Det nordiske kraftmarkedet vil etter hvert bli en del av et europeisk kraftmarked, og i den sammenhengen er det viktig å gi de norske aktørene samme muligheter som andre store europeiske selskaper har.

Norge har et særlig gunstig utgangspunkt. Vi er usedvanlig heldige med tilgang på energi, det være seg vasskraft, vind, bioenergi eller olje/gass. Og i tillegg er vi en av verdens rikeste land med god tilgang på kapital – hvis politikerne vil.

– Hvordan står EBLs syn i forhold til det historiske bakteppet som norsk kraftnæring har, med sterk politisk styring av næringen?

– Kraftnæringen har hatt en svært viktig posisjon gjennom mer enn 100 år. Den måten den har vært organisert på gjennom lokale selskaper som kommunene har stått som eiere av har sikret lokalsamfunnene tilgang på kraft. Kraftverkene og kraftnettet kan ikke legges ned. De kommer alltid til å sikre arbeidsplasser lokalt. Samtidig må vi komme bort fra den tenkningen som gjør at vi alltid passer på at noen ikke tjener mer penger enn andre.

Dette er ikke gjort over natta, og den solide gamle tenkningen rundt kraftselskapene og deres oppgaver sitter dypt i lokalsamfunnene, hos oss i bransjeforeningen og i rikspolitikken. Vi må få opp interessen for et annet fokus når vi diskuterer kraft- og energipolitikk.

– Det blir ikke flere store vassdragsutbygginger. Hvor skal vi hente nye TWh fra?

– Vi må ikke begrense oss for mye når vi skal tenke nytt. Det er en tendens til å legge bånd på mulighetene før en har fått sett på de nye mulighetene. Å stoppe debatten om nye prosjekter før en har sett hva prosjektene går ut på ser jeg på som dårlig miljøpolitikk. Mitt utgangspunkt er at så lenge nye prosjekter er bedre enn det vi har, så støtter jeg det.

Vi har en vernepolitikk i Norge som går hardt utover mulighetene for å utnytte vassdragene bedre. Et glimrende eksempel er Vefsna. Her foreligger et prosjekt som ikke vil skade miljøet og vassdragene. Det skal demmes opp noe mer, og det skal settes inn noen turbiner. Dette er ikke en ny utbygging, men en bedre utnyttelse av det anlegget som allerede er på plass i Vefsna. Denne utbyggingen vil gi et minimalt inngrep, men vi får ut 1,5 TWh.

– Støtter du Åslaug Haga (Sp) når hun går imot at Vefsna blir tatt med i Verneplanen, og at det bør vurderes om andre vassdrag bør tas ut av verneplanen?

– Ja, jeg mener at vi trenger en ny dialog om vern av vassdrag. Å utnytte vassdragene til kraftproduksjon betyr ikke nødvendigvis at alle andre interesser taper. Gjennom en dialog mellom de ulike interessegruppene er jeg sikker på at vi kan finne løsninger som alle blir fornøyd med. Vi har eksempler som Orkla-vassdraget der laksestammen har det bedre enn den noensinne har hatt det – etter kraftutbyggingen.

Vi kan gjennom reguleringer sikre at det alltid er vann nok i elvene til at fisken overlever. Nye turbiner bygges i fjellet og er ikke synlige i naturen. Kraftutbygging i dag er ikke det skrekkscenario som det fremstilles som.

– Gasskraft har ikke akkurat medvind i debatten i dag?

– Nei, men vi må huske på to ting. Det er gitt konsesjon til å bygge gasskraftverk. Om disse er miljøvennlige nok eller ikke er en annen diskusjon, som vi må knytte til diskusjonen om vårt behov for tilgang på energi. I dag har vi en situasjon der vi må importere strøm fra våre naboland. For meg er det viktigere at vi bygger gasskraftverk i Norge som er mindre farlige for miljøet, enn det er å fortsette å importere strøm som er produsert av kjernekraft eller kull.

– Hva ønsker du at regjeringen som overtar etter valget i 2005 skal fokusere på?

– De må sette seg et klart mål om at vi skal kunne produsere nok kraft til oss selv. Det politikerne må fokusere på er at vi har et sikkert kraftnett. Dette krever store investeringer, og de kostnadene må vi ta. Vårt samfunn er i dag avhengig av tilgang på strøm. Derfor er det av uhyre stor betydning at vi gjør alt for å hindre at vi skal oppleve slike kraftutfall som vi har sett i USA, Storbritannia, Italia og andre steder de siste par årene.

Kraftnettet må vedlikeholdes og det må byttes. Det nettet vi har i dag er 120 år gammelt. Det bør ikke gå mer enn 50-60 år mellom hver gang vi har byttet hele nettet.

---
DEL

Legg igjen et svar