Vi må ikke glemme Storbritannia

De varmeste forsvarerne for at USA skal bli det nye Imperiet, er ikke amerikanere. De er briter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Europas protest mot krigen i Irak handler ikke så mye om frykten for tap av sivile liv, som det handler om forakten for det amerikanske hovmodet. Det avsløres gang på gang.

Senest i det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy hvor Europas fremste folkelige radikaler etter annen verdenskrig, Daniel Cohn-Bendit, diskuterer krigen med den amerikanske sikkerhetsrådgiveren Richard Perle. Ikke ett eneste sted underveis viser Cohn-Bendit noen bekymring for sivile liv i Irak. Derimot er Cohn-Bendit veldig bekymret for situasjonen i USA og hvordan dagens amerikanske politikk vil føre til en splittelse mellom Europa og USA.

Forandre alle land!

«I den siste tiden har deres regjering oppført seg som bolsjevikene under den russiske revolusjonen. Dere vil forandre hele verden! Som dem, hevder dere at sannheten vil være på deres side. Dere vil at verden skal følge den amerikanske drømmen, og dere tror at dere vet hva som er best for Irak, Syria, Saudi-Arabia, Nord-Korea, Afrika, Liberia, Yemen og alle andre land».

Richard Perle svarer tørt:

«Så vidt jeg vet er ikke dette Amerikas offisielle syn».

Cohn-Bendit kan få rett når han samtidig fastslår: «Etter krigen mot Irak vil det trans-atlantiske samarbeidet forandre seg.» Han får rett fordi det viser seg at ledende talsmenn i Europa vil det slik. Som den gamle radikaleren uttrykker det: «Dette nye forholdet er ikke mot Amerika, men det er ikke for Amerika heller. Det er for Europa».

Det er høflighetsfraser. Naturligvis kommer dette nye forholdet til å være mot USA. Hva annet skulle det være mot? Afrika? Australia? Et annet aspekt er at det trolig ikke kommer til å skje på en god stund, for i ordkrigen mot USA er Europa sin egen fiende.

Britene kommer igjen

Frykten for USA er frykten for det nye imperiet. Det er frykten for britenes «The White Mans’s Burden» overført på USA. Feil. Den hvite manns byrde er USA. Kipling-diktet ble aldri skrevet til Storbritannia. Det ble skrevet i 1899 som et forsvar for Roosevelts planer for Filippinene. Og her er vi ved kjernen. Det er ikke tilfeldig at det er en brite som oppmuntrer USA til å fortsette der Storbritannia slapp. Det ligger like mye i britenes natur å være imperialistiske som det ligger i amerikanernes natur å være anti-imperialistiske (hvis man skal tro på naturen, da). USA ble nettopp skapt som et opprør mot britenes imperialisme, og skal man tro på at det er noen grunnleggende forskjeller mellom USA og Europa, så må man nesten tro det er slik fortsatt.

Og det er det. Kanskje.

«Dagens mest ivrige forkjempere for amerikansk imperialisme ble ikke født i USA», fastslo Boston Globe mandag. Ikke overraskende kommer de fleste fra nettopp Storbritannia. Eller fra Canada, et land som også i sin tid ivret for ekspansjon. Når historikeren Paul Johnson hevder i Wall Street Journal at det beste svaret på terrorisme er imperialisme, bør vi altså huske på at dette er en konservativ brite. Når selv spaltister i Washington Post får seg til å si at: «…intet land har noen gang i historien vært så dominerende kulturelt, økonomisk, teknologisk og militært siden Romerriket», så må vi huske på at Charles Krauthammer er fra Canada. I Weekly Standard argumenterte Max Boot i 2001 for ny amerikansk imperialisme, og kom samtidig med noen interessante betraktninger om forskjellen på britisk og amerikansk syn på ekspansjon:

«Jeg tror det er en større åpenhet blant barn av det britiske imperiet til å se fordelene av imperialisme, mens det blant Amerikanere finnes de som ikke har kommet over det faktum at landet ble skapt som et opprør mot Imperiet», sier han og legger til: «Men mange som forsvarer pro-imperialistiske synspunkter – som Bill Kristol og meg – er ikke briter eller canadiere.» Boot ble altså født i Russland, som om det er noe mer betryggende.

Konservative innvandrere

USA er et land som importerer mennesker, på godt og godt. Innvandring betyr ofte radikalisering, men vel så ofte konservering. McCarthyismen ble fremskyndet og holdt i hevd av førstegenerasjons amerikanere, minner den italienske diplomaten Silvio Fagiolo om. ( «Den kalde freden», Pax 1996.) De ville vise at de var bedre enn de gamle amerikanerne.

Blant de mest konservative amerikanerne finner vi nettopp briter som har flyttet til USA etter annen verdenskrig. Mange har ikke kommet over det faktum at Storbritannia, som en gang styrte en fjerdedel av verdens befolkning, nå er et land som alle andre land.

Så når man etter 11. september kunne høre uttalelser som»…rettferdighet ikke bare til å straffe de skyldige. Men rettferdighet for å bringe de samme verdiene om demokrati og frihet til folk verden rundt», så er ikke dette nødvendigvis typisk amerikanske uttrykk. Det kan det ikke være, så lenge det var Storbritannias statsminister Tony Blair som sa dem.

Men dette gjelder ikke bare på det politiske området. Den «amerikaneren» som i størst grad har pekt ut islam som fiende gjennom årtier og som lanserte begrepet «clash of civilizations» før Huntington, er brite og heter Bernard Lewis.

På norsk kom denne uken den britiske bestselgeren «Hvordan miste venner i New York». Den er et oppgjør med den overfladiske og materialistiske kjendiskulturen på Manhattan slik den skred fram på slutten av 1990-tallet. Det er spesielt tre «fiender» forfatteren og journalisten Toby Young peker ut som de fremste eksponentene for den nye amerikanske kynismen, slik han ble kjent med den gjennom fem år. Og jepp: To er britiske. Den tredje, Youngs redaktør i Vanity Fair, er canadisk.

Og vi snakker altså ikke om annen- og tredjegenerasjonsinnvandrere her. Dette er voksne folk som i voksen alder frivillig har flyttet til USA på jakt etter et bedre liv. Vi trenger ikke dra parallellen til Norge for å skjønne at dette også skaper en del frustrasjon hos de gamle amerikanerne. Selv konservative amerikanerne har ikke tradisjon for å være så rigide som konservative briter, i hvert fall ikke som konservative briter i utlandet.

Det er trolig hovedårsaken til at den franske radikaleren Cohn-Bendit trolig aldri vil oppleve å se et EU i reell opposisjon til USA. Mange av de fenomenene og samfunnstrekkene europeere flest kritisere Amerika for, blir forfektet bedre og kraftigere av talsmenn for et sentralt EU-land, nemlig Storbritannia. Hadde det ikke vært for 11. september kunne man godt mistenkt Irak-krigen for å være et britisk påfunn, slik Tony Blair i sin tid var den ivrigste talsmannen for en NATO-krig mot Serbia. Litt mindre antiamerikanisme, og litt mer antibritisme hadde kanskje gjort seg.

---
DEL

Legg igjen et svar