Vi ere en nasjon vi med

Mens Benedict Anderson er opptatt av nasjonalisme som motstand mot imperialismen, beskjeftiger Marianne Gullestad seg med den «uskyldige» norske varianten.

DRAMMEN 20020501; Carl I. Hagen holdt 1. mai talen i Drammen sentrum onsdag. Et par hundre tilhengere var møtt opp. Hagen konsentrerte seg om FrP`s hjertesaker; Lavere skatter og avgifter og eldrepolitikk. Arild Balog hadde uniformert seg med nasjonalistiske symboler. Her står han mellom FrP-tilhenger Øyvind Bech (t.h) og Dennis Leikvold (t.v). Foto: Thomas Bjørnflaten / SCANPIX
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[nasjonalisme] Spania knuger om sin falmende storhet. Ingen stolt armada kan lenger forhindre at Madrid blir det politiske sentrum i et stadig krympende imperium. I vest stiger USA opp som en ny stormakt. I øst har Japan kommet på banen. Europa preges av politisk ustabilitet. Det er rammen for Benedict Andersons originale bok om den antiimperialistiske nasjonalismens fødsel sist på 1800-tallet.

Bomber og tortur

7. juni 1896 går det av en bombe under en religiøs prosesjon i Barcelona. Seks mennesker dør, noe som får det til å renne over for det konservative spanske lederskapet. Nå slår de hardt ned på oppviglere av enhver art. Det innføres unntakstilstand og over 300 personer puttes i det beryktede fengselet Montjuic. Der tortureres de. Der blir Spania kvitt sine brysomme motstandere.

Hit skal vi, men historien begynner et annet sted, nemlig i Manila på Filippinene, det krympende spanske imperiums absolutte periferi. I Under Three Flags er dette startposisjonen for en historieskrivning som favner tre verdensdeler og søker etter forbindelseslinjene mellom dem. Anderson nærmer seg her temaet i klassikeren Forestilte fellesskap fra 1983, nemlig nasjonalisme, på en ny og innsiktsfull måte. Han vil vise hvordan den oppstod i koloniene som en antiimperialistisk motstandsideologi. Det skjedde i et spenningsfelt der anarkisme sto mot konservatisme, og der viljen til modernisering etter vestlig mønster sto mot drømmen om å finne tilbake til røtter som kolonitiden hadde hvisket ut.

Selv nasjonalismen i koloniene, hevder Anderson, ble formet i de globale strømningene – og det på 1890-tallet. Nasjonalbevegelsen på Cuba, samt forholdene mellom det krympende spanske imperium og andre stormakter, hadde stor betydning. For ikke å snakke om det faktum at bevegelsen på Filippinene ville vært utenkelig uten diasporaene i Europa, Kina og Japan.

Halvbiografisk historieskriving

Den filippinske nasjonalismens fremgang skyldtes ikke minst den unge og lovende

folkloristen Isabelo de los Reyes, som under et opphold i Tyskland lærte seg det raskt fremskridende fagområdet antropologi, og etter hjemkomsten til Manila forfattet det banebrytende verket El folk-lore filipino. Ved siden av ham tronet den jevngamle José Rizal, som med sin bok Noli me tangere, ifølge Anderson den første romanen med kolonitema skrevet av en ikke-europeer, fikk status som nasjonalskald mens han ennå var i tjueårene.

Vi følger skjebnen til disse to sentrale skikkelsene fra 1880-tallet til rundt 1900. Gjennom tekstanalyse av brev, av hva de leste og skrev, og ikke minst av Rizals oppfølger til Noli me tangere, den halvanarkistiske romanen El filibusterismo, vekkes historien til live.

Det mangler ikke originale typer: fra

ultraortodokse religiøse ordener, som dominerer det politiske livet på Filippinene, til kubaneren Fernando Tárrida del Mármol og hans «anarkisme uten adjektiver». Mer sentralt står imidlertid de indre spenningene i den filippinske nasjonalbevegelsen. De gir opphav til en nyttig distinksjon mellom tilhengere av assimilasjon og tilhengere av segregering.

Det er et edderkoppnett av intriger, politiske attentat, revolusjonsplaner og kolonial maktbruk Anderson har spunnet. Til slutt samles trådene i Montjuic, der både Rizal, Reyes og Tárrida del Mármol er innom, før de lider hver sin triste skjebne.

Forestilte fellesskap ble verdenskjent fordi analysen ga opphav til en universell teori om nasjonalisme. Noe tilsvarende makter Anderson ikke med Under Three Flags. Det er en av få svakheter i en ellers fascinerende bok. I forordet heter det riktignok at det finnes paralleller til vår tid. Forfatteren peker også på folkloristikkens forbindelse til nasjonalistiske bevegelser ellers i verden (og nevner Norge og norskdomsrørsla). Man leter imidlertid forgjeves etter noe forløsende som kan heve det hele til noe mer enn original historieskriving om interessante, men relativt ukjente, tildragelser.

Hverdagsnasjonalismen

Det er et drøyt stykke, både geografisk og historisk, fra Under Three Flags til Marianne Gullestads Plausible Prejudice, som kom ut ved forfatterens 60-årsdag før påske. For Gullestads del, er det den norske majoritetsbefolkningens holdninger til innvandrere som granskes grundig gjennom en sammenstilling av tidligere publiserte essays. En vesentlig del av analysene finnes også i Det norske sett med nye øyne fra 2002, men det faktum at boken er på engelsk, noe som skaper en fruktbar distanse til stoffet for norske lesere, gjør den uomgjengelig selv for folk som kjenner Gullestads forfatterskap.

Som vanlig er forfatteren mest opptatt av den strukturelle rasismen og hverdagsrasismen. Hun mener den strekker seg inn i elitesjiktet i det norske samfunnet og argumenter godt for det. Dette kobles imidlertid til konstruksjonen av norsk nasjonalfølelse, noe som peker mot en linje i Gullestads argumentasjon som til nå har blitt viet for liten oppmerksomhet.

I motsetning til Anderson er hun opptatt av forholdet mellom hverdagserfaringer og nasjonalisme, for eksempel gjennom den utbredte metaforiske sammenhengen mellom hjemmet eller familien og nasjonen, eller nordmenns forhold til naturen og jorden. Den norske nasjonalismen er preget av en barnlig uskyld, skriver hun, noe som ikke minst henger sammen med den feilaktige oppfatning at vi ikke har ansvar i forbindelse med kolonialismens grusomheter.

Det er et originalt bidrag som ender opp i en appell om at selvrefleksjon bør bli en større del av norsk nasjonalfølelse og om at antropologifaget snarest bør gjennomgå en dekolonialisering. Som vanlig fra Gullestad: Dette er både sindig tenkt og overbevisende skrevet. n

Anmeldt av Halvor Finess Tretvoll

---
DEL

Legg igjen et svar