Vi tier ikke

Putin kommer til å miste legitimitet hvis han jukser like åpenbart i presidentvalget 4. mars som i fjorårets parlamentsvalg. Den 4. februar roper folket igjen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

ELENA MILASHINA Moskva, RusslandSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. For 22 år siden var jeg 12 år gammel. Jeg bodde sammen med foreldrene mine i en liten garnisonsby langt øst i Sovjetunionen. Denne lille byen finnes ikke lenger: Alle butikkene er stengt, alle innbyggerne er reist og husene står tomme igjen.

Mens jeg gikk på skolen i denne byen, var politikk noe jeg ikke intereserte meg for. Politikk var noe som foregikk langt unna – Moskva kunne like gjerne vært på en annen planet. Jeg visste ikke da at det den 4. februar 1990, på Manezjnyj-plassen rett under Kremls murer, ble avholdt en demonstrasjon som var den største i Sovjetunionens historie.

Den dagen møtte 300.000 mennesker opp og krevde endringer av seks ulike paragrafer i den sovjetiske grunnloven – alle dreide seg om kommunistpartiets ledende rolle i politikken.

Elleve måneder senere, den 14. januar 1991, møtte 500.000 mennesker opp og stilte seg bak parolen «vi tillater ikke okkupasjon av Litauen». Mellom 19. og 22. august 1991, da kuppmakerne forsøkte å overta makten i landet, møtte 200.000 mennesker opp daglig og fylte Manezjnyj-plassen mellom regjeringsbygget og rådhuset.

En stemme til kommunistpartiet

I dag vet vi hva disse demonstrasjonene førte til. Sovjetunionen kollapset, og et nytt land og en ny virkelighet tok til. En ny generasjon ble født: Barn vokste opp uten å måtte avlegge éd som pionerer (den sovjetiske speiderbevegelsen) eller som medlemmer av kommunistpartiet.

De måtte ikke lenger kysse marmorstatuen av Lenin, slik jeg gjorde som åtteåring, etter å ha lest i filler Vladimir Bontsj-Bruevitsjs historier om vesle Volodenka, mens jeg drømte om å få knytte det røde pionérskjerfet rundt halsen. Vladimir var en av Lenins samtlige og skrev barneboka om Vladimir Lenin, der han brukte kjælenavnet Volodenka.

Og tenk, etter 22 år uten marxisme-leninisme og kommunisme, er jeg likevel klar til å gå til urnene ved presidentvalget 4. mars og gi min stemme til kommunistpartiets leder Gennadij Zjuganov.

Det finnes et ord (vel, kanskje ikke bare ett ord) som beskriver de turbulente følelsene dette valget utløser i meg. Jeg er et høflig menneske, og velger derfor ikke å gjengi ordet på trykk.

Jablinskij nektes plass

Fram til 25. januar hadde jeg en presidentkandidat jeg gjerne ville stemme på. Den dagen fant den statlige valgkomiteen ut at de nektet å registrere Jabloko-partiets representant, Grigorij Jablinskij, som presidentkandidat. Jablinskij har i 20 år ledet Russlands eldste demokratiske parti.

På tross av at hele min familie har stemt på Jabloko, har vi ennå til gode å se partiet komme over sperregrensen og inn i parlamentsvalget i Putins tid. Ved valget i desember i fjor stemte til og med min bestefar på Jabloko – han har alltid tidligere stemt på kommunistene, men i økende grad blitt skuffet over Zjuganov, som har spilt opposisjonsrollen i parlamentet. Det er jo forskjell på å være i opposisjon og å spille en opposisjonell rolle! Dermed kom øyeblikket der min bestefar kalte Zjuganov «et spøkelse av kommunismen», og gav demokratene sin stemme.

Men heller ikke ved dette parlamentsvalget greide Jabloko å komme over den sju prosent høye sperregrensen. De var nesten forsvunnet fra det russiske folks bevissthet. Deres gjenoppstandelse var en sensasjon, men ikke et vidunder.

Under valget den 4. desember var Jabloko det eneste anstendige partiet. Likevel var Javlinskij ikke i stand til å komme inn i parlamentet. På magisk vis ble sju prosent til 3,43.

Dette betydde i andre omgang at Javlinskij var nødt til å samle inn to millioner underskrifter på en måned. Halvparten av disse underskriftene kom inn bare i løpet av nyttårsaften. Det er helt uvirkelig, og hadde vært uvirkelig selv om partiet hadde hatt penger. Men Jabloko er et nisjeparti – de får ikke statsstøtte så lenge de ikke har representanter i parlamentet, og forretningsfolk er redde for å gi finansiell støtte til opposisjonspartiene.

Bytte av presidentkandidater

Det er helt åpenbart at Jabloko ikke fikk sine prosenter bare fordi Javlinskij fikk rett til å stille til presidentvalg etter innsamlingen av underskriftene. Men det skulle vise seg at det var umulig for Putins regjering å tillate en uregjerlig konkurrent å delta i presidentvalget.

Det kom ikke som noen overraskelse at Javlinskijs støttende underskrifter ble underkjent den 25. januar, med påstanden om at flere av dem var kopier i stedet for originaler.

Det er latterlig at de samtidig registrerte landets rikeste mann (i alle fall offisielt), Mikhail Prokhorov, som presidentkandidat. Han har aldri drevet med politikk, representerer ikke noe parti, men greide likevel å samle inn to millioner underskrifter på en måned, i følge valgkomiteen. Hvem tror på det?

Det er tydelig at planen med å rokere demokraten Javlinskij med «pseudo-demokraten» Prokhorov kom uventet. Prokhorovs sak dukket opp etter at fristen for å registrere presidentkandidater var utløpt, og møtte vill protest. På spørsmål om hvorfor søknaden til valgkomiteen hadde vært hemmelig, svarte Prokhorov:

– Jeg er ydmyk og overtroisk.

Det var da jeg begynte å forstå at de ville godkjenne rikmannenProkhorov, men ikke Javlinskij. Det viste seg å stemme.

Putins tabbe

For bare to måneder siden ville det ha vært svært naivt å regne med at Javlinskij kunne utfordre Putin på noe vis. Nå er det naivt å tro at Putin vil vinne et valg som er åpent og rettferdig. Kreml gjorde en alvorlig tabbe da de gjennomførte det skitne parlamentsvalget. Det mest logiske og riktige ville ha vært å gi fra seg mesteparten av setene i Dumaen, og på den måten demonstrere sin ærlighet overfor landet og verden.

Så kunne de heller ha brukt kreftene sine på presidentvalget, som er viktigst for dem. Takk gud for at historien ikke gir mulighet for å spole tilbake.

Tidlig en morgen så jeg på TV at Michael McFaul, USAs nye ambassadør til Russland, ble beskyldt for å drive demokratiseringsarbeid og motarbeide den russiske regjeringen.

Det merkelige er at det ikke er lenge siden McFaul var en respektert kollega av den allmektige Kreml-byråkraten Vasilij Surkov og representant for den russisk-amerikanske kommisjonen for utvikling av sivilsamfunnet.

Nå spyr alle russiske fjernsynskanaler ut grafisk materiale som beviser at USA har finansiert det russiske sivilsamfunnet – spesielt lederne for opposisjonsbevegelsene. Jeg (og millioner av andre russere) har behørig fått vite hvor de opposisjonelle presidentkandidatene er: Ved en varm strand i et varmt land, slik som hundretusenvis av andre russiske turister.

Det de ikke har sagt noe om, er i hvilket av sine 26 luksuspalass presidentkandidat Putin valgte å tilbringe sin juleferie – og det til tross for at de vanligvis ikke går glipp av et nys fra presidentens munn.

Publikums respons

Jeg hører hver dag at det er Russlands arbeiderklasse som støtter Putin. Om jeg ser på internett, leser jeg om arbeidere som er blitt drevet ut i kulda som kveg for å stå og vente på ham i timesvis før han dukker opp på velgermøter. Han elsker å komme for sent – folk har blitt stående slik i opptil ti timer.

Jeg leser om folk som opplever at de blir truet til å ta del i disse «liksom-frivillige» velgermøtene. Det er viktig å si at mange i arbeiderklassen er forbannet over dette. Møtene filmes av mange med mobiltelefon, og legges deretter ut på internett. En slik film fra Jekaterinburg viser folk som står tause i 20 minusgrader, mens mannen på talerstolen i påvente av presidenten roper slagordet «Russland sammen med Putin!» Han roper dette 12 ganger. Publikum svarer med dødelig taushet.

Det viktigste er at TV hele tiden gir meg et nytt mantra: Presidentvalget i mars kommer til å bli det åpneste og mest rettferdige noensinne. Er det noe jeg og alle andre kan tro på, siden president Medvedev for en stund siden, under et møte med journaliststudenter ved universitetet i Moskva kalte det nylige parlamentsvalget «det mest rettferdige i Russlands historie»? Riktignok rødmet han kraftig etterpå. Han rødmet enda kraftigere da en student spurte ham om han ikke var redd for å ende i galgen slik som Saddam Hussein.

Under presidentvalget den 4. mars er Putin nødt til å vinne minimum av 52 prosent av stemmene i første valgrunde. Dét er oppgaven landet vårt nå står overfor. Derfor bør utenlandske observatører komme til valget. Vi kan forvente valgfusk på et hittil ukjent nivå, derfor har mange russere meldt seg frivillige som observatører.

Å stemme teknisk

Jeg skal selv gjøre dette, sammen med mine kolleger i Novaja Gazeta og flere andre journalister. Alle på facebook har meldt seg som observatører og vi kommer også til å fortsette å gå i demonstrasjonstog. Forrige søndag kjørte 5000 biler på ringveien rundt Kreml med hvite bånd og morsomme, kreative slagord som «Vova, forlat galeien!» (Putin, som har kjælenavnet Vova, sa for en stund siden at han jobbet like hardt som en slave på en galei).

Disse demonstrasjonene foregår hver dag i alle regionene i landet, og kommer til å kuliminere i en stor, landsomfattende demonstrasjon 4. februar. Tjueto år etter de store demonstrasjonene som førte til Sovjetunionens fall, forsøker vi å gjøre det samme igjen. Vi er ennå ikke fullt 300.000. Men etter presidentvalget i mars kommer vi til å være flere enn vi er nå.

Kreml har ikke gitt slike som meg en mulighet til å bruke stemmen min på anstendig vis, altså til å stemme på Javlinskij. Jeg regner med at de fleste av de som ville ha stemt på ham og Jabloko ikke kommer til å stemme i det hele tatt, fordi de ikke vil skitne til hendene sine med kommunisme. Dette fungerte i 1996, da Jeltsin minnet oss om kommunistenes rolle i kuppet. Den gangen var det russiske demokratiet bare fire år gammelt, og det fantes ingen Putin.

I dag er det ikke kommunisme som er den største trusselen mot dette landet. Derfor skal jeg stemme «teknisk», for Zjuganov, som er Putins sterkeste konkurrent – han som bestefar kaller «et spøkelse av kommunismen». Det er ingenting annet som tillater spøkelset å bli virkelighet. Etter 22 år har mange glemt hvem Lenin er, og mange har ikke en gang hørt om ham.

Men denne gangen kommer det til å være vanskeligere å ta vekk prosentene fra kommunistpartiet enn det var for Jeltsin i 1996. Kreml forsøker så godt de kan, og får det nok til om de tar i.

Det kommer likevel til å gå sterkt på bekostning av Putins legitimitet. ■

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 03.02.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL