Den verdensomfattende sovjetiske sammensvergelse mot amerikansk utenrikspolitikk og familieliv har i det lange løp båret sine frukter, folk påvirkes av folkeopinionen. Den kommunistiske påstand at USA hittil er det eneste land som har brukt atombomber mot et annet lands sivilbefolkning, eller mot mennesker i det hele tatt, er et typisk eksempel på en propagandaform som er egnet til å fordreie unge menneskers fornuft og hoder. Men det er ikke det eneste eksempel, man kan nevne dem i fleng, ikke minst når det gjelder USAs politikk i de såkalte u-land. Den kjente kommunist og kannibal, tidligere president Eisenhower, har eksempelvis i sine memoarer skrevet: «Jeg har aldri støtt på noen person med innsikt i indokinesiske saker som ikke delte den oppfatning at hvis valgene var blitt holdt på den tid kampene var i gang, ville muligens 80 pst. av befolkningen stemt for Ho Chi Minh.»
Likeledes den beryktede kommunistiske Moskva-lakei Winston Churchill, som introduserte sitt kyniske bolsjevik-slagord om at «det er bedre å snakke og snakke enn å føre krig», for ikke engang å nevne en Peking-kontrollert krigshisser som Bertrand Russell som har ytret at USAs krigføring i Vietnam «er grufull» … Det blir brukt napalm i væskeform mot hele landsbyer uten varsel. Det blir brukt kjemisk krigføring … osv.
Den ytterliggående venstre-radikale og revolusjonære de Gaulle har sagt at den eneste varige løsning for Vietnam ville være å frigjøre landet for fremmed innflytelse og sørge for gjenforening under en nøytral regjering. Det kommunistiske Toronto Telegram har skrevet om USAs krig i Vietnam at det «er en skitten og grufull krig – like skitten og grufull som den krig franske styrker førte i Algerie og som sjokkerte amerikansk samvittighet». En Moskva-betalt bolsjevik som Toynbee har skrevet at USA over alt «konsekvent har støttet de rike mot de fattige i alle fremmede land under sin innflytelse …»
«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er»
Den Moskva-infiltrerte propaganda har også gement nok oppholdt seg ved at forretningsinteresser av privat art har dominert USAs utenrikspolitikk; bl. a. at Adlai Stevenson var styreformann i et diamantkonsern i Kongo, at Foster Dulles var aksjonær og styremedlem i United Fruit Company som penetrerte hele Sentralamerika da USA fikk styrtet den sosialdemokratiske regjering i Guate-mala og hjulpet militærdiktaturet under Castillo Armas til makten (hvorpå United Fruit ble fritatt for skatt), – samt videre at utenriksminister Dulles og hans bror, CIA-sjefen Allen Dulles, i Mellomøsten var sterkt implisert i den mektige Henry Schroeders Bank konsern som gjennom Industrial Bank of Iran finansierte Anglo-Iranian Oil Company, da USA gjennom CIA stoppet nasjonaliseringen av Irans oljerikdommer ved å styrte Mossadegh ved et kupp og forære hæren 500 millioner dollar for å holde folket på plass. (Siste opplysning kommer fra den kommunistiske USA-senator Hubert Humphrey.)
Det frihetsbevarende, kgl. regime i Hellas fikk av USA i løpet av tolv, fjorten år nesten tre milliarder dollar i støtte, hvorav nesten halvparten i ren militær hjelp, og om dette skriver den kjente kommunistavisen New Leader at pengene «bare har gagnet de privilegerte klasser som utelukkende har vært innstilt på å berike seg ytterligere».
Amerika var blitt farlig, skremmende og uhyggelig.
Andre utpreget Moskva-kontrollerte kommunistblader, som London Times, Economist, New York Times etc. har sluttet opp om bolsjevikpropagandaen ved å baktale USAs eneste trofaste venner, Diem og general Ky, samt nær sagt alle andre beskyttere av den frie verden. Et av de mest ondsinnede eksempler på bakvaskelses- og løgnpropaganda omkring den demokratiske Vietnamkrigen, kommer likevel fra Peking-bolsjeviken, konspiratoren og revolusjonsmannen Dwight Eisenhower, som herved siteres for annen gang og som allerede i 1953, under den franske krig mot Vietnam, uttalte at USAs hjelp til de franske okkupasjonsstyrker skyldtes følgende: «Faller Indo-Kina (Vietnam), vil halvøya, den siste landstripen der, neppe la seg forsvare. Det ville bli slutt på de leveranser av tinn og tungsten som vi setter så stor pris på fra dette område. På den billigste måten forsøker vi å hindre noe som ville få de alvorligste konsekvenser for USAs sikkerhet, for vår makt og vår evne til å få visse ting vi ønsker fra rikdommene i det indokinesiske området og Sydøst-Asia.»
Mere ondskapsfullt kan det neppe sies! Og det er forståelig at denne uavlatelige løgnpropaganda mot USA i det lange løp har båret frukter, USAs kamp for de undertrykte folks frihet blir i dag over nesten hele verden betraktet som blodig voldsanvendelse til fordel for amerikanske forretningsinteresser.
Men fra spøk til det som verre er: Over-alt hvor USA har intervenert med penger eller våpen efter krigen, har landet alliert seg med folk som Ky, Diem, Trujillo, Batista, Chiang Kai Chek, Nuri es-Said, Castillo Armas og hva de nå alle heter, USA har støttet Franco og Salazar samt en endeløs rekke av hel- og halvfascistiske militærjuntaer og diktaturer, med våpen og med penger. Det er noe som heter «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er». At dette har sin gyldighet også når det gjelder USAs utenriksforbindelser, er begynt å demre for store deler av vår stakkars klode, naturligvis i særlig grad for dem som selv har fått smake amerikanske våpen og krigsførsel på kroppen. Den vietnamesiske kolonialkrig har nå nådd et så skandaløst høydepunkt, at verden gnir seg i øynene. Fører det til at vi begynner å se klarere, at vi mister noen av våre illusjoner om amerikanske planer, og til at vi i det hele tatt våkner opp av etterkrigssøvnen, – da har selv denne skamløse og motbydelige stormaktsvoldtekt og terrorkrig mot sivilbefolkningen i et fattig bondeland i alle fall hatt én god virkning. Bare mennesker som selv har betydelige, økonomiske interesser av krigshandlingene, kan unngå å bli klar over hva som skjer.
I egenskap av sjøfartsnasjon har vi her i landet store fordeler av den pågående krig. Fraktene på det internasjonale shippingmarked følger alltid kurvene for det internasjonale forbruk av krigsmateriell. Vi har som alle NATO#-land fordeler av Vietnam-krigen, men på grunn av vår enormt utviklede skipsfart i høyere grad enn de øvrige medlemslandene. I tillegg til dette kommer Norges fra gammelt av sterke forhold til USA. Til sammen kan disse to tingene forklare noe av vår nesten utrolige blindhet og servilitet overfor den amerikanske terrorvirksomhet. Store deler av den norske befolkning er mer amerikanske» enn amerikanerne selv, og sammenlignet med svensk, engelsk, kanadisk, fransk eller endog amerikansk presse, er den norske overveiende kritikkløs inntil det absolutt devote: alt hva den amerikanske regjering har gjort, gjør, eller kommer til å gjøre, – er hevet over diskusjon. Det er en liten, usikker og profittlysten nasjons holdning overfor verdenspolitikkens hellige kriminal-asyl.
Tittelen på denne artikkelen er ikke ironisk. Jeg hører selv til dem som virkelig har elsket Amerika, og jeg vet hvordan det føles. Som de fleste andre nordmenn har jeg slektninger der. På grunn av min fars yrke hadde jeg fra jeg var barn av med amerikanere å gjøre. Amerika var drømmenes, frihetens, mulighetenes og eventyrets land, Jeg var i New York før jeg hadde vært i København eller i Stockholm, og det var en selvfølge. For meg var Amerika rett og slett verden. Jeg leste amerikansk litteratur inn til besvimelse, gikk med amerikansk slips og snakket: engelsk henholdsvis gjennom nesen og nede i halsen. Da vanviddet for alvor begynte i Europa, med fascismens Italia og Spania, med Hitlers sinnssykdom i Tyskland, og mens Stalins prosesser raste i Moskva, da var igjen USA det lyse punkt i verden, tilsynelatende de normales land, korrupt og kriminalisert, riktignok, men stort og åpent og vidsynt, frihetens og fremtidens land. (Stadig for oss som elsket Amerika!)
Under krigens siste fase kom dessuten Amerikas krigsinnsats, som ikke skal glemmes i likhet med Englands og Russlands. Efter krigen fortsatte Stalins jern- og blodjustis, som med et meget mildt uttrykk var sterkt skremmende, USA sto stadig for meg som et slags symbol for alt som garanterte de menneskelige friheter som gjør livet verd å leve, men i avtagende grad. En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt efter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.
Det var vel i begynnelsen av 50-tal-let. Amerika var blitt farlig, skremmende og uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, verdens sterkeste militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerte til verdens-herredømme. En stund var USA virkelig verdens herre, inntil den russiske vann-stoffbomben var ferdig.
Det fulgte efter krigen et stormaktstyranni uten paralleller i verdenshistorien, en voldsmentalitet og en forakt – for moral og menneskelighet som var uten sidestykke. Megaton-tenkningen var tidens eneste, politiske idé.
å hindre noe som ville få de alvorligste konsekvenser
for USAs sikkerhet – for vår makt og vår evne til
å få visse ting vi ønsker fra rikdommene i det indo-
kinesiske området og Sørøst-Asia.
Hele det opprinnelige bildet av Amerika var borte, og de skyggesider man alltid hadde visst om fra det amerikanske samfunn, brutalitet, hykleri, sanseløst pengebegjær og tilbedelse av «sterke menn», slo med ett over i den offentlige utenrikspolitikk og kom til å prege den nyanseløst. Jeg tror ikke lenger at den ene eller den annen person, gruppe eller regjering handler ut ifra bare dårlige, eller bare gode motiver. Gjennomgående er det litt godt og meget ondet i de egentlige årsaker til folks handlinger. Allikevel skal man lete lenge omkring i en ellers lite oppmuntrende verdenshistorie, før man finner mere ensidig brutalt egoistiske motiver, enn i de siste tyve års amerikansk utenrikspolitikk.
Store deler av norsk presse har betraktet det som helligbrøde å bringe fakta – det som er pressens viktigste oppgave om USAs handlinger rundt omkring i verden, Delvis av sentimentale, delvis av opportunistiske grunner har man unngått kjensgjerningene og nøyet seg med å gjengi de amerikanske statsmenns egne uttalelser om seg selv. Resultatet er at norske avislesere er nesten ufattelig slett orientert om emner som Vietnam, Guatemala, Mellomøsten etc.
Den pinlige innsender-debatten» som fulgte i en del aviser efter Sara Lidmans opptreden i norsk TV, var en kjedelig illustrasjon til det: Den var så godt som fullstendig uten henvisninger til fakta, og helt uten argumentasjon. Den sannsynlige bakgrunn for det hele var antagelig at Sara Lidman ikke hadde noen anelse om hvor slett og hvor ensidig norske seere var informert, fordi hun selv har vært vant til svenske aviser og informasjonskilder, som jo allerede fordi Sverige står utenfor NATO, er langt mer uavhengige enn de norske.
«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er»
Av denne og mange andre grunner er David Horowitz siste bok USA og den tredje verden, en virkelig begivenhet i Norge, et land som i tyve år har vist en så krypende servil holdning overfor dollarmakten. Sammen med to tidligere PAX-bøker, David Horowitz: Den kalde krigen og hvitboken Fakta om Vietnam, gir den i konsentrert form en uhyre fylde av nødvendige opplysninger om dagens problemer. USA og den tredje verden er en nødvendig oppslagsbok for enhver som ønsker selv å ta stilling til noe som angår alle. Den er i formen mesterlig knapp og konsis, og oppnår på sine 130 sider å samle de viktigste data om USA, Mellom-Amerika, Mellomøsten og Østen, altså en glimrende utfylling av «den kalde krigen, som behandlet USAs europapolitikk i samme tidsrom.
En stor fordel med boken, er at man ikke under lesingen går seg vill i en million henvisninger og kildeoppgaver. Den er leselig nettopp for dem som trenger den mest: folk som ikke på forhånd er profesjonelle spesialister utenrikspolitikk. For ethvert våkent menneske er boken uunnværlig.
Man fristes til å sitere gamle Lichtenbergs bokanmeldelse: Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden! Den er ikke vitenskaplig, men lesbar, – og alle viktige ting er solid dokumentert. Johan Ludwig Mowinckels oversettelse er utmerket, klar, lettlest og eksakt. Altså, selg buksene: David Horowitz er et enestående fenomen innen samtidens politiske littera-tur, umåtelig kunnskapsrik, – intelligent, modig og sannhetskjærlig.
