Vi som elsket Amerika – del II

Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA. Det var vel på begynnelsen av 50-tallet. 

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

1. mai 1966

Tittelen på denne artikkelen er ikke ironisk. Jeg hører selv til dem som virkelig har elsket Amerika, og jeg vet hvordan det føles. Som de fleste andre nordmenn har jeg slektninger der. På grunn av min fars yrke har jeg fra jeg var barn av hatt med amerikanere å gjøre. Amerika var drømmenes, frihetens, mulighetens og eventyrets land. Jeg var i New York før jeg hadde vært i København eller Stockholm, og det var en selvfølge. For meg var Amerika rett og slett verden. Jeg leste amerikansk litteratur inntil besvimelse, gikk med amerikansk slips og snappet engelsk henholdsvis gjennom nesen og nede i halsen. Da vanviddet for alvor begynte i Europa, med fascismen i Italia og Spania, med Hitlers sinnsykdom i Tyskland, og mens Stalins prosesser raste i Moskva, – da var igjen USA det lyse punkt i verden, tilsynelatende de normales land, korrupt og kriminalisert, riktignok, men stort og åpent og vidsynt, frihetens og fremtidens land. (Stadig: for oss som elsket Amerika!) Under krigens siste fase kom dessuten Amerikas krigsinnsats, som ikke skal glemmes – i liket med Englands og Russlands. Efter krigen fortsatte Stalins jern- og blodjustis, som med et meget mildt uttrykk var sterkt skremmende. USA sto stadig for meg som et slags symbol for alt som garanterte de menneskelige friheter som gjør livet verd å leve, – men i avtagende grad. En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt efter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA. Det var vel på begynnelsen av 50-tallet. Amerika var blitt farlig, skremmende, uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, verdens sterkeste militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerte til verdensherredømmet. En stund var USA virkelig verdens herre, inntil den russiske vannstoffbomben var ferdig.

Man skal lete lenge omkring i en ellers lite oppmuntrende verdenshistorie, før man finner mere ensidig brutalt egoistiske motiver, enn i de siste tyve års amerikansk utenrikspolitikk.

Det fulgte efter krigen et stormaktstyranni uten paralleller i verdenshistorien, en voldsmentalitet og en forakt for moral og menneskelighet som var uten sidestykke. Megaton-tenkningen var tidens eneste politiske idé.

Hele det opprinnelige bilde av Amerika var borte, og de skyggesider man alltid hadde visst om fra det amerikanske samfunn; brutalitet, hykleri, sanseløst pengebegjær og tilbedelse av «sterke menn», slo med ett over i den offentlige utenrikspolitikk og kom til å prege den nyanseløst. Jeg tror ikke lenger at den ene eller den annen person, gruppe eller regjering handler ut ifra bare dårlige, eller bare gode motiver. Gjennomgående er det litt godt og meget ondt i de egentlige årsaker til folks handlinger. Allikevel skal man lete lenge omkring i en ellers lite oppmuntrende verdenshistorie, før man finner mere ensidig brutalt egoistiske motiver, enn i de siste tyve års amerikansk utenrikspolitikk.

Store deler av norsk presse har betraktet det som helligbrøde å bringe fakta – det som er pressens viktigste oppgave – om USAs handlinger rundt omkring i verden. Delvis av sentimentale, delvis av opportunistiske grunner har man unngått kjensgjerningene og nøyet seg med å gjengi de amerikanske statsmenns egne uttalelser om seg selv. Resultatet er at norske avislesere er nesten ufattelig slett orientert om emner som Vietnam, Guatemala, Mellomøsten etc. Den pinlige innsender-«debatten» som fulgte i en del aviser efter Sara Lidmans opptreden i norsk TV, var en kjedelig illustrasjon til det: Den var så godt som fullstendig uten henvisninger til fakta, og helt uten argumentasjon. Den sannsynlige bakgrunn for det hele var antakelig at Sara Lidman ikke hadde noen anelse om hvor slett og hvor ensidig norske seere var informert, fordi hun selv har vært vant til svenske aviser og informasjonskilder, som jo allerede fordi Sverige står utenfor NATO, er langt mere uavhengige enn de norske.

Av denne og mange andre grunner er David Horowitz’ siste bok USA og den tredje verden en virkelige begivenhet i Norge, et land som i tyve år har vist en så krypende servil holdning overfor dollarmakten. Sammen med to tidligere PAX-bøker, Den kalde krigen og hvitboken Fakta om Vietnam, gir den i konsentrert form en uhyre fylde av nødvendige opplysninger om dagens problemer. USA og den tredje verden er en nødvendig oppslagsbok for enhver som ønsker selv å ta stilling til noe som angår alle. Den er i formen mesterlig knapp og konsis, og oppnår på sine 130 sider å samle de viktigste data om USA i Mellomamerika, Mellomøsten og Østen, altså en glimrende utfylling av Den kalde krigen som behandlet USAs Europa-politikk i samme tidsrum. En stor fordel med boken, er at man ikke under lesningen går seg vill i en million henvisninger og kildeoppgaver. Den er leselig nettopp for dem som trenger den mest; folk som ikke på forhånd er profesjonelle spesialister i utenrikspolitikk. For ethvert våkent menneske er boken uunnværlig. Man fristes til å sitere gamle Lichtenbergs bokanmeldelse: Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden. Den er ikke «vitenskapelig», men lesbar, – og alle viktige ting er solid dokumentert. Johan Ludwig Mowinckels oversettelse er utmerket, klar, lettlest og eksakt. Altså, selg buksene: David Horowitz er et enestående fenomen innen samtidens politiske litteratur, umåtelig kunnskapsrik, – intelligent, modig og sannhetskjærlig.


Spalten fra Ny Tids forløper Orientering (1953–1975) redigeres av Line Fausko.

---
DEL