Vi som elsket Amerika – del II

Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA. Det var vel på begynnelsen av 50-tallet. 

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

1. mai 1966

Tittelen på denne artikkelen er ikke ironisk. Jeg hører selv til dem som virkelig har elsket Amerika, og jeg vet hvordan det føles. Som de fleste andre nordmenn har jeg slektninger der. På grunn av min fars yrke har jeg fra jeg var barn av hatt med amerikanere å gjøre. Amerika var drømmenes, frihetens, mulighetens og eventyrets land. Jeg var i New York før jeg hadde vært i København eller Stockholm, og det var en selvfølge. For meg var Amerika rett og slett verden. Jeg leste amerikansk litteratur inntil besvimelse, gikk med amerikansk slips og snappet engelsk henholdsvis gjennom nesen og nede i halsen. Da vanviddet for alvor begynte i Europa, med fascismen i Italia og Spania, med Hitlers sinnsykdom i Tyskland, og mens Stalins prosesser raste i Moskva, – da var igjen USA det lyse punkt i verden, tilsynelatende de normales land, korrupt og kriminalisert, riktignok, men stort og åpent og vidsynt, frihetens og fremtidens land. (Stadig: for oss som elsket Amerika!) Under krigens siste fase kom dessuten Amerikas krigsinnsats, som ikke skal glemmes – i liket med Englands og Russlands. Efter krigen fortsatte Stalins jern- og blodjustis, som med et meget mildt uttrykk var sterkt skremmende. USA sto stadig for meg som et slags symbol for alt som garanterte de menneskelige friheter som gjør livet verd å leve, – men i avtagende grad. En kjærlighet kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt efter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA. Det var vel på begynnelsen av 50-tallet. Amerika var blitt farlig, skremmende, uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, verdens sterkeste militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerte til verdensherredømmet. En stund var USA virkelig verdens herre, inntil den russiske vannstoffbomben var ferdig.

Man skal lete lenge omkring i en ellers lite oppmuntrende verdenshistorie, før man finner mere ensidig brutalt egoistiske motiver, enn i de siste tyve års amerikansk utenrikspolitikk.

Det fulgte efter krigen et stormaktstyranni uten paralleller i verdenshistorien, en voldsmentalitet og en forakt for moral og menneskelighet som var uten sidestykke. Megaton-tenkningen var tidens eneste politiske idé.

Hele det opprinnelige bilde av Amerika var borte, og de skyggesider man alltid hadde visst om fra det amerikanske samfunn; brutalitet, hykleri, sanseløst pengebegjær og tilbedelse av «sterke menn», slo med ett over i den offentlige utenrikspolitikk og kom til å prege den nyanseløst. Jeg tror ikke lenger at den ene eller den annen person, gruppe eller regjering handler ut ifra bare dårlige, eller bare gode motiver. Gjennomgående er det litt godt og meget ondt i de egentlige årsaker til folks handlinger. Allikevel skal man lete lenge omkring i en ellers lite oppmuntrende verdenshistorie, før man finner mere ensidig brutalt egoistiske motiver, enn i de siste tyve års amerikansk utenrikspolitikk.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here