Vi ser fremskritt i Irak

Et av de mest upopulære standpunktene jeg noen gang har forsvart, er støtten til intervensjonen i Irak i 2003. Nylig rundet krigen sitt «5-årsjubileum».

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På det tidspunktet da tropper stod klare til å gå inn i landet, så jeg motargumentene, men fant at de beste grunner talte for å avvæpne Saddam Husseins brutale regime. Jeg har aldri ment at krigen kunne legitimeres ut fra én bestemt grunn, men hadde mange enkeltmomenter som gjorde at jeg støttet beslutningen: faren for masseødeleggelsesvåpen, manglende samarbeid fra Husseins side, at man skal etterleve FN-resolusjoner, og – kanskje det viktigste – mine humanistiske prinsipper om at man ikke skal akseptere undertrykking og diktatur, uansett hvor det skjer i verden.

Da aksjonen ble satt i gang, var jeg imidlertid aldri i tvil: Har man først startet inngrepet, så får man også fullføre det på en skikkelig måte. Uansett om det vil ta lang tid. I Norge har regjeringen trukket tilbake norske bidrag og gitt uttrykk for at Irak-intervensjonen er et tapt prosjekt. Jeg synes dette er en lettvint konklusjon. Ser vi på dagens tilstand har mye rettet seg opp det siste året. Etter at USA satte i gang opptrappingen The Surge med 30.000 flere soldater, er det grunn til å peke på følgende som ikke er trukket frem i norsk media: Siden juni i fjor, er antall terroristangrep redusert med 60 prosent. De siste åtte månedene har man fått ned dødsfallene hos sivile med hele 70 prosent; det samme gjelder for militært personell.

Fremskrittene er ikke kommet bare på det militære området. Siden intervensjonens start i 2003, har Irak fått 30.000 nye firmaer. Oljeproduksjonen er på vei opp, til gode for landets innbyggere. Beregninger tyder nå på at den økonomiske veksten i år blir på utrolige sju prosent. Dette har økt velstanden hos irakere flest, men også for de offentlige programmene: De siste tre årene har fremgangen ført til at Irak har kunnet doble sitt statsbudsjett. Denne utviklingen gjenspeiles også i hvordan irakerne opplever tilstanden. I en nylig utført meningsmåling fra BBC, sier 50 prosent at livet i Irak er godt eller veldig godt, noe som er flere enn noen gang de siste tre årene.

Jobben er på den annen side ikke over. Fremdeles lever folk under truslene fra terrorangrep. Den daglige terrorisering skjer nå heldigvis ikke fra myndighetene. Tidligere gjemte folk seg i vegger og grotter for å unngå forfølgning fra statens torturister, men i dag er statens håndlangere med i arbeidet for fred. «Fred» var også hovedslagordet for motstanderne av krigen mot Irak. Begrepet «fred» blir imidlertid tomt for innhold når det betyr at diktatorer skal kunne utvikle våpen i fred og mishandle befolkningen uten protester. Krig er noen ganger et nødvendig onde. For å si det med Aristoteles: «… vi arbeider for å kunne ha fri, og vi fører krig for å kunne leve i fred».

At det ennå ikke er fullstendig fred, er ikke et argument for å trekke ut amerikanske og britiske styrker. Tvert imot. Ingen tror i dag at det finnes noen endelig militær løsning for Irak. Men militære krefter må være til stede for å sørge for at det sivile og humanitære arbeidet kan fungere uten fare for terrorangrep. Dette er også grunnen til at under 40 prosent av irakerne ønsker en umiddelbar uttrekning av utenlandske tropper. Fortsatt tilstedeværelse er derfor en forutsetning for å oppnå videre suksess. Verken Irak eller den frie verden tåler et tap av denne krigen.

---
DEL